Noen gang tenkt over hvor vanskelig det er å eksistere? Så klart du har. Togstasjoner kan gi meg ekstensiell angst. Hvordan alle menneskene venter og flytter på seg som små brikker. De er ikke godt spredd ut, men de er ikke nære nok heller. Det er som vinglende brikker, og hvis en kommer for nær vil en annen flytte på seg. Instinktivt. Det er mange ting å bekymre seg for på en togstasjon. Muligens en bombe over, muligens en bombe under. For å ikke snakke om at det skal komme en gærning å dytte deg foran toget. Som om noen bare måtte. For jeg vet du har tenkt tanken når du ser en sykle forbi i høy fart, og du er passasjer i en bil. Det hadde vært litt gøy å strukket ut hånden? Veltet personen? Hva hvis noen ikke klarer å kontrollere den tanken. Hva hvis noen fungerer på impuls. Jeg holder meg langt bak, alltid. Jeg passer på at ingen er verken bak eller foran meg. Jeg irriterer meg over alle som ikke smiler, jævla forbanna zombier alle mann. Men jeg smiler ikke selv. Smiler jeg selv kommer jeg til å se ut som en psykopat. Noe jeg til og med er redd for at jeg er noen ganger. Det er ikke så mye som er menneskelig lenger. Jeg skriver til deg her på et lite tastatur, trygt inne på toget. Men når jeg skal ut igjen er det masse mennesker, en buss å rekke, en vei å gå hjem. Hvor mange ganger jeg ser på deg å tenker hvilken skjebne du har foran deg. Hva er din oppgave? Tenk at du har ditt helt eget liv som er like viktig for deg som mitt er for meg. Du er den som betyr mest i hele verden, for deg selv. Maskiner, piping, TV støv og ovner. Vaskemaskiner, apper, scrolling, skjermer for bøker og maskiner for mennesker. Jeg liker det ikke. Jeg vet at jeg ikke liker det. Jeg vet at yoga og meditasjon er de få tingene som knytter meg litt til meg selv, knytter meg til pusten, knytter meg til bakken, selvom jeg bor i 3 etasje. Jeg vet det høres teit ut, jeg vet det høres så forbanna teit ut. Du er en av de ja. Nei. Nei jeg er ikke det. Jeg bare får ikke puste. Å lurer på hvordan alle andre får puste uten yoga på YouTube og meditasjon på en app. En urgammel lærdom påført i html koder og lys. Jeg gjør ingenting med det. Jeg pakker ikke sekken for å ta en tur ut. Jeg setter meg ikke i bilen for å kjøre langt vekk for å høre fuglekvitter. Jeg er usikker på om jeg vet hvordan alle de forskjellige trærne seg ut lenger. Forskjell på bjørk og ask. Forskjell på gran og edelgran. Forskjell på mørkegrønt og lysegrønt. Hvit og brun mose. Hvilke bær jeg kan spise og ikke. Men jeg kan se grønnfargen på emergancy exit skiltet over meg, og jeg kan se den skitne grønnfargen av slitne velur seter på toget. Jeg forsvinner inn i tid. Alt går så fort. Jeg kan være flere steder på en dag, men likevel rekke å komme hjem. «Dørene lukkes» «dørene åpnes», det er ikke lenger en stemme, bare et par tastetrykk. Personen over meg er nødt til å få nakkeproblemer. Han sitter fanget i mobilen sin, slik som meg. Lurer på hva du gjør, lurer på hva du ser på. Hva som opptar tiden din. Om du husker hva du tittet på i morgen tidlig når du står opp, eller kanskje i det du går ut av toget. Kroppen min mangler noe. Den mangler tilhørighet, ikke fra mennesker. Mennesker er for mange ting i dag. Mennesker har blitt så mange båser at jeg ikke lenger vet hvem bås jeg skal putte meg selv i. Lurer på hva en 15 åring tenker. Lurer på om en 15 åring finner seg selv. For jeg husker stasjonære pc-er, hjemmetelefon og null mobil. Jeg lurer på hvordan det er å se på Barne-TV på en iPad. Ikke bare klokken 18, men døgnet rundt. Jeg lurer på hvordan det er å se mammaen sin tekste 128 ganger om dagen. At mammaen din ser ned i en skjerm, hører hva du sier og svarer deg når hun ser opp. Jeg lurer på hvordan det er å bli oppvokst slik. Det ligger en brukt snus på gulvet forresten. Jeg har 16% og har akkurat oppdaget at det er et kamera i venstre hjørne. Et lite øye. Et lite kontrolleringspunkt. Ser du meg? Lurer du på hva jeg skriver? Er det noen der? Hei, hallo, hvem er du? Er det bra for kroppen å bevege seg i slik fart? Jeg mener, bena mine tillater jo ikke det. Ah, der er det enda et kamera. 2 på 2 meter vil jeg si. Hei til deg også, jeg nikker, smiler, ser ned igjen. Venter fortsatt på mitt stopp. Selvom rygg og nakke verker. Høye skuldre og oppsatt hår. Et annet tog kjører forbi, jeg kan love at jeg ikke så en eneste som hadde ansiktet opp, jo der. Jeg så en. Hun tittet ut slik som meg. Det er ikke rart man mister bakkekontakt. Jeg får en trang til å spørre personen over meg om hvordan colaen hans smaker. Du vet den nye, som faktisk har lemon i seg. Slik at du slipper å få en sitronbåt i colaen din på restaurant. Haha, å herregud. Men jeg kan ikke. Da virker det som om jeg sjekker han opp. Om ikke han tror det, tror noen rundt det. Herregud jeg hadde virket helt rar. Du kan være alle, men du vil være deg. For mange inntrykk, for mange verdener, for mange klesvalg, for mange Apper, for mange venner, for mange kjendiser. For mye mennesker kan ta livet av deg, men for lite kan gjøre det samme. Jeg tror jeg konkluderer med det. Så gikk jeg av toget, og inn i mengden.

litt redd.

53 Responses to 2 0 1 8 – IKKE KVEL OSS

  1. Det er så rart, når en helt fremmed person setter ord på og skriver ned alle de snåle tankene man har. Også gjør du det på en så fin måte ❤️

  2. Du beskriver tankene til mange mennesker, men DU gjør det på en ekte, nesten skummel måte. Blir hekta av skrivingen din!!

  3. Såg nettopp morgendagens episode av bloggerne. Når du forteller litt om måten du ble mobbet på så traff det meg veldig! Jeg kjenner meg sånn igjen i det. Har selv blitt utsatt for mobbing, og det lille du forteller hørest veldig likt ut. Det begynte på barneskolen og holdt på til 10. klasse. Det er grusomt, og jeg sitter her 5 år senere å sliter med det som skjedde alle di 10 årene.. Jeg kan ikke forstå hvorfor det ikke blir gjort noen tiltak i skolen, det man snakker mer om hva mobbing og psykisk helse er, det er så mange der ute som ikke forstår hva en psykisk lidelse er, og hva mobbing faktisk kan føre til. Det er et så tabu tema, noe det ikke burde være!
    Jeg håper du virkelig får til å kunne reise rundt å holde foredrag, du vil være en stooor inspirasjon for mange og mange vil kunne gjenkjenne seg selv i det du forteller!

    Mye av det du skriver om på bloggen om hvordan du har det, kjenner jeg meg igjen i!
    Tusen takk for at du deler og er så åpen som du er!
    Stå på!!

  4. Dette var magi å lese. Ligger på rommet mitt nå, og klokken begynner vel å nærme seg 2, opp klokken 7. Men hva er vel viktig med det? Jeg har ofte tenkt og tenkt, og mye på at min eksistens ikke betyr noe i den store sammenheng. Ingen bryr seg om jeg ikke står opp klokken 7 imorgen likevel.jeg er så alene,jeg har det så vondt. Vet ikke engang hvorfor jeg skriver, men noen ganger, må det bare ut. Men hva er vel mine problemer, i den store sammenheng. Ingenting.

    • Du betyr noe. I den store sammenhengen er vi alle like. Vi betyr ikke mer eller mindre enn noen andre, men vi betyr noe. Dine problemer er like reele som alle andre sine, og det er bra du får det ut. <3

  5. Kan ikke du pliiiiiis bli mer aktiv? Eneste bloggen jeg leser, og må vente evig lenge på nye innlegg:// + mange er jo bare annonser og det er jo ikke så gøy:/ Du har serr potensialet til å bli Norges største blogger, du er jo faen meg perfekt. Så plis, selvom jeg vet du har hatt det tøft, del litt mer av hva som skjer med deg her, ikke insta eller snap. Du er helt nydelig, både på utsiden og innsiden(heehheheh så vidt jeg har oppfattet deg fra alle de vakre tekstene dine) sååå ikke ta dette ille opp. Mener ikke å være slem

  6. Takk! Trengte å lese dette i dag. Har de samme følelsene og tankene. Det blir litt overveldende av og til, men det er godt å vite at jeg ikke er alene om det.

  7. Takk! Trengte å lese dette i dag. Har de samme følelsene og tankene. Det blir litt overveldende av og til, men det er godt å vite at jeg ikke er alene om det.

  8. Det er så rart hvordan innleggene dine, og kommentarfeltet på din blogg- er det eneste stedet jeg føler meg som en del av noe. Jeg er ikke så annerledes som jeg tror, for folk tenker faktisk på de samme tingene som meg. Takk for at du deler, dette var SÅ fint å lese.

  9. Fint skrivet.

    Jeg må også si at jeg akkurat kikket på episoden av bloggerne der du snakker om skolen. Og jeg kjente meg så ekstremt igjen i det. I min egen skole gang. At jeg aldri fant den rette plassen for meg før liksom siste skole året. Etter det har jeg stort sett bare tatt nettstudier for da slipper jeg og forholde meg til det med skole. Så vil bare takke deg for at du hjalp meg og sette ord på det. For det henger veldig igjen enda.

  10. Å fy søren. Takk skal du ha Anniken! Du inspirerer så mye at du vet ikke selv!
    La meg få klemme deg, om bare 2 sekunder, så la meg få klemme deg.

  11. Hei fine ?
    Jeg sitter å ser på Bloggerne, episode 10, der du og Joakim er i San Diego. Også mot slutten av episoden sitter dere og prater, og du har på deg ett slags.. «sjal» eller hva man skal kalle det, som går rundt halsen som en chocker, også henger den ned (hvis det ga noen mening ?) Den er i sånn blå/rød/svart rutete mønster, du husker tilfeldigvis ikke hvor du kjøpte denne? Jeg syntes nemlig bare den var såå dødsfin! ? Ligger her på sykehuset og trenger sårt en oppmuntring å for en sjelden gang unne meg noe nytt, men har faktisk aldri sett noe sånn før, så visste liksom ikke helt hva jeg skulle søke på heller for å finne noe lignende ?
    Hadde virkelig satt stoor pris på svar ❤️

  12. Heeei Anniken! Du skriver så nydelig! Jeg har et ønske angående det; om du kunne hatt større linjeavstand? Det kan være jeg er en av de få som tenker på det, men for min del hadde det vært lettere å lese teksten om det var litt mer luft mellom linjene. Klem <3

  13. Hei,
    Jeg ble også mobbet og det var helt forferdelig. Det gjør noe med deg….. Det knekker faktisk mennesker!
    Men your wounds will also heal… en dag er du voksen du også og kan tenke på det som en erfaring. Veldig lei meg for at du som meg måtte oppleve det, helt vanlige ressursterke folk!

  14. Jeg likte veldig godt å lese dette. Føler jeg ikke er den eneste i verden som tenker sånn. Tusen takk for et fint innlegg. Digger deg og hvordan du skriver <3 Du er veldig flink til å sette ord på angst og hvor vanskelig det kan være. Har selv blitt mobbet hele min skole gang og jeg vet veldig godt hvor mye det påvirker livet. Håper du har noen du føler du kan snakke med om det, som forstår hva du har gått igjennom og vet hvor vanskelig det er å takle mobbing i livet etter skolen. Stå på Anniken, jeg har troa på deg og heier på deg 🙂 Klem fra Evy(25)

  15. Begynn å spre smil på t-bane eller buss, si gjerne hei om så er, lover deg at du vil bli positivt overrasket. De aller fleste vil bli glad; noen ser meg! Å spre smil gir oftest smil tilbake, og det signaliserer også trygghet og selvtillit. Bare prøv <3

  16. speechless.. du er bare rå! kjenner meg sånn igjen i deg personlighetsmessig, og skulle virkelig ønske jeg kunne klare å sette meg ned å skrive noe så poetisk, så ekte. stå på. verden er ikke lett å forstå, men det er når man kommer over personer som deg, som føler det man selv ikke klarer å sette ord på og som deler det, det er da man vet det fortsatt finnes noe ekte der ute.

Leave a reply