Oslo trikken. De blå setene med gule grønne og blå prikkene. Alene for at møkket ikke skal synes. Mønsteret som skal distrahere både sinnet og synet. Jeg sitter med begge bena på setet over meg fordi jeg kan. Trikken er ikke stappet denne morgenen på vei til National. Det er ubehagelig. Jeg synes det er ubehagelig. Som en urgammel regel som sier at dette ikke er riktig. Akkurat som om jeg skal beskrive smålig angst som en urgammel genetisk feil som heller liker åpne sletter og lite mennesker enn en stappfull trikk i Norges hovedstad. Det er den eneste måten jeg har. Den lille bevegende klumpen i brystet som trykker litt på adamseplet. Inn og ut, nytt menneske, røde jakker, rare mennesker, menn med sekk og merkelige skovalg. Hva skal jeg se på, hva kan jeg ikke se på. En ørepropp i øret. Jeg må passe på så ingen hører musikken min. Det ville vært rart, det ville blitt for mye bry. For Guds skyld sitt rett opp og ned. Ikke gjør noe ut av deg. Du skal ikke le, hoie eller ta for mye plass Anniken. Jeg vil frem, tiden går plutselig så sakte i en hektisk hverdag med regnskapsførere og barnehagetanter som løper på jobb. Ingen smiler. Ingen ler. Ingen ser og ingen fler. Jeg legger hendene forsiktig på fanget. Så mye mennesker, så mange ansikter, i en så liten verden. Jeg får ikke plass.

Så titter jeg ut av vinduet en siste gang, øreproppen faller ut.
Angst.

20 Responses to A N G S T

  1. Du får satt noen tanker i gang hos den som leser. Skriv en bok Anniken. Jeg vil så gjerne lese en bok du har skrevet, med historier som har gjort deg til den du er. Tanker. Når du filosoferer. Sånne ting som i dette innlegget. Bilder. Alt.

  2. Du får satt noen tanker i gang hos den som leser. Skriv en bok Anniken. Jeg vil så gjerne lese en bok du har skrevet, med historier som har gjort deg til den du er. Tanker. Når du filosoferer. Sånne ting som i dette innlegget. Bilder. Alt.

  3. Har du sett kommentarfeltet til bloggeren kristine ullebø?? Sjekk kommentarfeltet til innlegget «Dette foregår oppi hodet mitt for tiden», du blir nevnt et par ganger:)

  4. Har du sett i kommentarfeltet til kristine ullebø?? du blir nevnt et par ganger:) sjekk ut kommentarene i innlegget «dette forgår oppi hodet mitt for tiden»:))

  5. Endelig et litt dypere innlegg. Skjønner at dagene kan være hektiske, og at man ikke alltid har tid. Men vi elsker deg for tankene dine<3

  6. Herlig lesning. Kjenner dette selv og det var som å gå på besøk til meg selv. Fint skrevet, Anniken! Hilsen Jeanette.

  7. Wow.. Du er ikke alene om å ha det slik.. Legg til klamme hender så har du meg i en hver folkemengde når jeg er alene..
    Jeg har ikke lest bloggen din før Anniken, men jeg gikk inn fordi jeg sitter å ser på bloggerene. Først vil jeg si at du virker som en fantastisk person! Det at du ble mobbet gjør meg vondt.. Sjalusi er en forferdelig ting.. For det er det som må ha vært grunnen. Noe annet er ikke mulig!
    Episoden som fikk meg til å ville skrive er den hvor du forteller at noen slettet deg på snap.. Jeg fikk tårer i øynene.. Jeg skjønner så alt for godt hvor vondt det gjør.. Men at det skjedde deg ble jeg sjokkert over! Du er for det første et av de peneste menneskene jeg har sett. Hva jeg skulle gjort for å se ut som deg.. For det andre så syns jeg du er like pen på TV som på bloggen, om ikke enda litt penere. Så han/hun som slettet deg må ha lagt igjen brillene på bordet. Vær så snill å fortsett å blogge, og fortsett å være et fantastisk menneske! Det er så alt for få igjen..

    🙂

  8. Du får virkelig satt ord på ting, Anniken. Jeg blir helt målløs hver gang jeg leser disse dypere tankene dine. Du er flott 🙂
    Men en ting, ah – jeg bare må henge meg opp i det. Iiikke kall de som jobber i barnehagen for «barnehagetanter». Får helt noia av det ordet. Barnehagen er ikke et sted hvor man bare leverer barna sine til noen som skal passe på mens foreldrene er på jobb. Vi som jobber i barnehagen er så utrolig stolte av den jobben vi utøver, og det er som et lite slag i magen hver gang noen sier «barnehagetante». For nei, jeg er ikke det – jeg er en barnehageLÆRER. Eller jeg er styrer, assistent, barne- og ungdomsarbeider. Men jeg er absolutt ingen tante som du bare kan dumpe barnet ditt hos i noen timer. Vi gikk fra å bli kalt barnehagetanter for mange år siden, til å bli kalt førskolelærere. Nå som vi endelig er ute av det og stolt kan kalle oss barnehagelærere, vil vi ikke bli kastet mange år tilbake i tid. Pjuh, dagens utblåsning…
    Skjønner at du sikkert ikke tenkte over dette, men likevel så er det så viktig for stoltheten vår at vi ikke blir sett på med et slikt syn. Hilsen en snart ferdigutdannet, og megastolt, barnehagelærer <3

  9. Du er så flink til å skrive Anniken om tanker og sånt. Jeg syns du burde skrive bøker om det . Elsker både deg og tankene dine <3

  10. Så fint (be)skrevet. Sårbart og vakkert! Klem til deg <3
    Er det en blogger jeg skulle ønske jeg kunne lære å kjenne så er det deg!

  11. Kjære Anniken, du med ett så vakkert sinn.
    Hadde jeg visst hvem du var, hadde vi vært venner.
    Jeg har lenge villet skrive til deg, uten helt å vite hvorfor. Kanskje det er fordi den delen av deg som kan drømme deg bort og drukne i tanker, snakker til meg. Kanskje fordi jeg kjenner meg igjen i tankene dine og den ørlille smerten som vi begge kjenner til så alt for godt. Kanskje fordi du inspirerer meg med måten du puster så lett på, men også måten du holder pusten til du blir blå akkurat som meg. Kanskje fordi jeg ser mer meg selv i deg enn jeg gjør i meg. Jeg vet ikke.
    Jeg håper bare at du tar godt vare på den delen ved deg. Den delen som kan både drukne og fly på en og samme tid.
    Jeg vil så inderlig nå deg. Men det er vanskelig og uvant å føle jeg må dykke så dypt for å nå noen. Når jeg er vant til å være den eneste med hodet i det hele tatt under vann. Ingen jeg vet kjenner til hvordan det er å bli så overveldet av følelser, tankekaoset det medfører, usikkerheten og redselen, gleden. Alle virker så jævla rasjonelle, mens jeg havner enten i lykkerus eller sorg og fortvilelse av de minste ting. Å være høysensitiv, lettrørt, mottakelig og godtroende, gjør definitivt ikke livet noe lettere, men interessant og autentisk.
    Jeg håper du fortsetter å stå på, som du har gjort til nå. Står på for å kunne tenke det du tenker, føle og dele det du måtte ønske. Du har hatt det tøft, og jeg har hatt det tøft. De tøffe stundene kommer til å fortsette å komme i bølger. Det har jeg endelig lært meg å akseptere. Havet vil aldri være helt stille. Men det er opp til meg selv om jeg vil flyte eller synke. Og selv om det ofte frister å ta det siste åndedrag, gi slipp og la kraften av bølgene dra meg under, er jeg mer spent på hva som venter, og kanskje jeg liker litt følelsen av sol på kinn.
    Måtte du aldri dekke til tankene dine, som samfunnet forventer at vi skal gjøre med ansiktene og kroppene våre. Måtte de forbli sårbare og så ektefølt at de gjør vondt å lese.
    Jeg digger deg Anniken, det vet jeg det er mange som gjør. Men ikke fordi du er blogger eller fordi du stråler, men fordi du tenker på en måte som er så delikat og appellerende. Takk for at du deler den delen av deg, i en verden hvor alt skal være så sabla perfekt. Takk for at du viser de knuste bitene, og er åpen om at de kanskje aldri kan gro helt sammen igjen. Takk for at du viser sannhet, og ikke pynter på den. Takk for at du viser smerte og gjør deg selv sårbar, for det er så inderlig vakkert å se på.

Leave a reply