Sponset opphold av Missclara

IMG_0075IMG_0060

Jeg er kanskje en blogger, og jeg er kanskje bare Anniken. Men de to delene er så viktig for meg å ikke blande. Dere skjønner, jeg har også mitt inntrykk på bloggere. Hvordan jeg ser på de, hvordan jeg stoler på de, eller hvordan de tror de er noe. Jeg har også fordommer. Masse, som jeg selv prøver å legge fra meg. Å vet dere hva? Uten dere så hadde jeg ikke fått lov til å oppleve alt jeg har gjort i livet.. Det er så viktig for meg å si takk til dere. For nettopp den grunnen. At dere tror på meg. At dere lytter til meg. Og at dere ikke minst følger meg. Meg og mitt lille liv. Meg og mitt lille hode, meg og min lille verden. Jeg har sagt det så mange ganger før, men gifter jeg meg, eller begraves er dere alle invitert. Jeg mener det. Men dere skal også vite at det å være en blogger ikke handler om å ta et par bilder og legge de ut på 1,2,3. Det er en fulltidsjobb. Jeg kan ikke logge av. Jeg kan ikke slippe unna. Jeg har ikke en 8 til 4 jobb. Jeg er på konstant. Stresser. Jeg stresser mye. Men ting kommer ikke av seg selv. Det er en ting jeg har lært. Før tok jeg nettopp den setningen litt forgitt. Jeg forventet lenge å få alt i fanget. At alt bare skulle ramle ned fra himmelen uten at jeg skulle løfte en finger. Jeg antar at det er noe man vokser fra seg, for det har jeg gjort. For lenge siden vel og merke, men det er noe med det å følge det man tror på. Å uansett hvor mange ganger jeg ble fortalt at dette får du faen ikke til. Så ble det også mitt mål.
Å få det til. For å bevise de som ikke trodde på meg at jeg også skulle klare noe. Det ble min drivkraft i mange år 

IMG_0144IMG_0166

TAKKNEMLIGHET ER BARE FORNAVNET

 Nå? Nå gjør jeg alt for å suge til meg hverdagen, menneskene og reisene. Jeg prøver å bli det beste menneske jeg kan klare å bli. Ydmyk og profesjonell. Tankefull og ærlig. Snill og visdomsfull. Jeg prøver å se mine egne feil. Jeg prøver å sette pris på ting og jeg prøver å takle klumpen i magen. For alle dager er ikke like, og jeg vil aldri fortelle dere noe annet heller. Men en ting kan jeg fortelle dere. Og det er at hvis du tror på noe her i livet, om det så er kjærlighet eller karriere. Følg den. Jag den drømmen som om det var det eneste som eksisterte. Jeg har selv vært egoistisk. Når jeg flyttet til Stavanger som 17 år tenkte jeg ikke på andre enn meg selv i situasjonen jeg var i. Noe som måtte til, men det er ting som kommer til meg som litt eldre. Samme når jeg dro til USA i 3 måneder. Herregud stakkars foreldre hjerte. 18 år og alene på andre siden av jordkloden. Dere må ha vært livredde. Og nå Bergen. Mamma gråt denne gangen og sa «Når jeg fødte deg, og holdt meg i armene mine. Så trodde jeg ikke at den lille jenta mi skulle flytte fra meg til Bergen». Den satt litt. Den fikk meg til å tenke. Tenke på alle de gangene jeg har dratt i fra andre som betyr noe for meg. Som har vært redde, såret eller savnet. Men av en eller annen grunn måtte det til. Disse årene måtte til for at mitt liv skulle gå i en retning. Og det var oppover. Jeg trengte å finne meg selv. Jeg trengte å få panikk. Jeg trengte å bli såret som en krystallvase som knuste i 1000 biter. Jeg trengte å gå alene hjem. Jeg trengte å puste, føle og sørge på min egen lille måte. Å midt oppi det hele fant jeg på en måte min lille vei. Vel, jeg husker noe. Om det var en drøm eller en setning av en person. Men jeg husker en elv. Jeg husker å bli fortalt om en elv der tømmerstokker fløt forbi. Om jeg tråkket på disse tømmerstokkene kunne jeg komme meg over på andre siden, og hvis ikke kunne det være min siste sjanse. Ikke visste jeg om det noengang kunne komme en tømmerstokk over igjen. Jeg tror man skal se på muligheter og sjanser som den tømmerstokken. Ja, du kan ramle av, drukne litt og svømme opp igjen. Men du kan også komme deg over. Selvom intensiteten nesten tok liv shiten ut av deg i det du hoppet.
Men kanskje du også kom over, kanskje du klarte det. Å kanskje er det slik. At vi angrer kun på alle sjansene vi ikke tok.

Etter å ha vært nominert i 4 år og ikke kommet igjennom med en pris håper jeg på i år!
"Årets livsstil blogg eller folkets favoritt", jeg hadde satt enormt stor pris på en nominering av DEG!

Skjermbilde 2016-11-22 kl. 11.10.22

13 Responses to DERE SKULLE BARE VISST

  1. Tenkte siden vi har ganske lik musikksmak, så vil jeg anbefale: Michl – Die Trying og Broken roots.

    Nå som det er sagt, så er du en fantastisk jente Anniken som jeg setter veldig stor pris på.. <3
    Ønsker deg masse lykke til videre livet, og håper du kommer enda lenger enn der du er nå!

    MvH L

  2. Og du skulle bare visst hvor mye det du deler betyr for så altfor mange tapte sjeler, hvor mye ordene dine snakker for mange av oss og hvor mange ganger tankekaoset ditt har reddet meg. Selvfølgelig skal jeg nominere deg ♥

  3. Jeg gleder meg til den dagen du gir ut bok, for ordene dine er så vakre, og de treffer så hardt. Jeg får en ubeskrivelig følelse av de. Jeg føler meg trygg, til ro, sjelero. Samtidig får jeg en følelse av å kunne dra ut i verden og bare leve, for meg selv. At man trenger seg selv mer enn noe annet. Du settes så stor pris på, Anniken.

  4. Du setter så godt ord på ting, Anniken! Selv har jeg hatt lyst til å starte min egen blogg i mange år og har planlagt lenge – men jeg mangler det
    grunnleggende noe å skrive på og noe å fotografere med – og en annen essensiell ting: energien. Mer til også, men uten disse kommer jeg ikke
    i gang på en stund. Det er som du sier man logger ikke av – hvordan bloggen bevares kommer jo ann på om man blogger for ett stort publikum itillegg for seg selv kanskje eller om man gjør det bare for familie & venner men skal den belikeholdes er det en jobb som alltid foregår om det så er på selve bloggen, «bak» den eller markedsføring..

    Når det kommer til de veiene du måtte ta selvom du såret mennesker du var glad i – så er det som du sier noe du måtte gjøre for å komme deg dit du er i dag. Det er ikke lett å forklare for de som ikke har opplevd det på samme måte selv at «dette er noe jeg må gjøre for megselv» Selvom
    mye av det kanskje var tungt så endte det opp med å gi deg en gevinst. Styrken man får når man kommer igjennom de tingene som har holdt
    deg nede/dratt deg ned er uovervinnelig.

    Nyt resten av uken! 🙂

  5. Er så herlig å se på bildene at du er så naturlig som du kan iforhold til de andre bloggerne. Deilig og se at du ikke har restylane og at du ikke har vippe extensions :):)

Leave a reply