«I used to dream about escaping my ordinary life, but my life was never ordinary.
I had simply failed to notice how extrodinary it was»

PicMonkey Collage

NYTTÅRSAFTEN

2013: Jeg dreit meg så ut før klokken slo 12 at det skulle endre hele det neste året mitt, hei 2014.

2014: Billett til London fra Stavanger, 24 timer og ingen plass å sove – så tilbake. Et spontant valg. Jeg trodde det skulle bli året da nyttår ble noe nytt. Forventninger er en skummel følelse, den fører for det meste til skuffelser. Kvelden endte på en dyr forhåndsbestilt restaurant. Litt alkohol, mennesker jeg aldri har sett før, og raketter klokken 12 langt unna meg selv. Jeg hadde visst glemt at i London har de få plasser det er lov å sende opp raketter. Ikke så jeg så mye heller, fra den høye bygningen igjennom et glassvindu og noe som føltes som 100 mennesker. Jeg våknet på flyet i Norge, sliten, småskuffet uten å innrømme det for meg selv og tørket mascara dryss under øyene. Hei 2015.

2015: En fancy middag i Geilo etter harde festdager i Hemsedal. Var det 4 eller 5 retters? Jeg husker ikke. Igjen blant ukjente mennesker. Fancy kjoler og stockings under kjolene til jentene. Passet jeg inn? Nei. Prøvde jeg hardt? Ja. Etter et par timer ville ryggen knekke sammen av å ha sittet i en unormal anstrengt posisjon igjennom en lang middag. Ingeniør sa du? Aha. Lege er du ja, jasså ja! Du eier et helt firma alene? Åja, niiiiiceeeee, hehe! Så sto jeg der. På en veranda med fulle mennesker, små barn som trippet og altfor mye is på bakken. Midt der sto jeg. I en rød kjole, håret slengt bakover og store ringer i ørene. Fyrverkeriet var over på et blunk, og gratulasjonene måtte skrives til alle jeg igjen ikke så. Jeg husker jeg lurte på hvor de var. Hvem jeg skulle få melding av først, eller hvem som hadde glemt meg der i Geilo. Vel, hei 2016.

"Men i år. Vel, i år blir det ingenting. Men ingenting, er også noe"

Jeg har blitt invitert til København, Geilo og Los Angeles. Jeg har fått spørsmål fra fjern og nær om hva jeg skal, hva jeg tenker og hva som blir starten på et nytt år. Jeg har sagt fint «jeg vet ikke», og takket nei til alt. Så la jeg det fra meg, helt til nå. Akkurat nå faktisk. Etter å ha ligget på gulvet i en times tid med albumet «Ghost stories – Live» av Coldplay var det noe som skjedde. Kroppen ble fylt med minner og følelser. Alle disse sangene som har smyget seg inn i øret mitt i så mange år. Hver og en hadde jeg et minne til, uten å engang vite det. Så plutselig ble jeg spurt om hva jeg skulle, igjen. Jeg svarte det samme «jeg vet ikke». Jeg gikk ut av samtalen, lukket øyene igjen og irriterte meg over neste plinge lyd på mobilen som avbrøt sangen. «Men hva er drømme scenarioet ditt da?» Jeg hadde begynt å skrive før jeg selv innså at jeg skrev. Å det ble som dette:

PicMonkey Collage

Jeg vil sitte på en liten café, med små coctails i fine farger. Kanskje litt sukker på kanten, eller en liten klementin bit. Jeg vil sitte der å lene den ene armen min på bordet, i det jeg drar håret bak øret med den andre. Tar en slurk av glasset og lener meg tilbake og skimter den lange paljettkjolen som når helt til gulvet. Jeg glitrer der jeg sitter. Hadde det vært flere mennesker i byen denne dagen hadde de sett meg på lang avstand. Sånn vil jeg sitte. Ja, det vil jeg faktisk. Jeg vil sitte der å tømme hjertet mitt i en god samtale jeg klarer å lage med få personer. Jeg vil sitte der å fortelle om alle tingene som var vonde i 2016, og skrive de ned på små lapper. 10 små og store vonde minner for å være korrekt, og så 10 nye gode. Nye jeg håper på, og vil oppnå. Så vil jeg legge alle sammen i en liten lanterne. Teipe de fast med latter og tårer. Deretter vil jeg ta den siste slurken av den 8ende coctailen og reise meg. Glitre i det jeg går ut i gaten, og tenne på lanternen. Så vil jeg se den fly avgårde blant raketter, glitter, stedsløse mennesker og meg selv. Etter dette er en historie for seg selv. Jeg vil suse rundt, ta noen piruetter i tomme gater, blurry lykkelige bilder med blitz og så.. Så går jo alltids den tomme gaten videre? Bakken jeg går på stopper ikke, den bare tar meg et annet sted.

"Det er jeg med på" sa hun. "Det er jeg faktisk med på" sa hun igjen.
og sånn skal det bli. Fordi.. Fordi jeg trenger ikke mer.
Hei, 2017.

26 Responses to DU MÅ SLUTTE Å PRØVE SÅ HARDT

  1. Drømte meg bort mens jeg leste, noe jeg ytterst sjelden gjør. Er noe ved deg som fascinerer meg, i måten du skriver, snakker og tenker på. Du virker som et herlig menneske man kunne sittet på cafe å pratet med i timesvis, om alt og ingenting.

  2. Fyyy så fint å lese dette. Du MÅ skrive bok, herregud som jeg hadde kost meg gjennom den. Ordene dine er utrolig inspirerende <3

  3. Du får meg til å ta med meg rødvinsdunken opp til deg nå, og bare snakke. Lenge. Om alt. Du gjør noe med en du, Anniken. Virkelig.

  4. Vet egentlig ikke om det var trekk fra vinduet eller måten du skriver på, men jeg fikk frysninger. Det hørtes mer perfekt ut enn alle de planene jeg har tenkt på- tilsammen.

  5. Du traff noe i meg. Du ga meg gåsehud over hele kroppen Anniken. Du inspirerte. Du er en alle små jenter burde se opp til, og vite at ting vil ordne seg. fyfaen, du er rå

  6. Hei Anniken,

    Jeg har ikke lagt igjen noen kommentar her noen sinne, men etter dette innlegget, fikk du meg til å tenke, at dersom jeg for eksempel hadde møtt deg på byen, så ville jeg sagt det jeg tenker på til deg. Og hvorfor da ikke bare legge igjen en kommentar?

    Grunnen til at jeg leser bloggen din, er fordi den er ekte. Jeg kan være uenig i noe av det du skriver eller rynke på nesen av noe, men virkelig, samma det. For grunnen til at jeg igjen og igjen titter innom, er på grunn av styrken du viser. Det å skrive i et blogginnlegg for mange tusen mennesker, at man dreit seg så ut på en nyttårsaften at det preget resten av året, det er så tøft gjort. For det er vanskelig. Men jeg håper du hadde gode venninner, som fikk deg til å se at du ikke er feilen du gjorde, men det du derimot er, er hvordan du taklet feilen og lærte av den. Alle driter seg ut. Alle gjør dumme ting man skammer seg over i ettertid. Det er menneskelig. Men den feilen definerer deg ikke som menneske. Det er hvordan man lærer av feilen, som definerer en. Det er jo sånn man utvikler seg, jo. Man trenger å feile litt, og da trenger man mennesker som får en til å innnse, at det går over. At så lenge man har selvinnsikt nok til å se at man har feilet, så kommer det til å gå bra.

    Dette ble altfor langt, men du har en fantastisk selvironi som krever enormt med styrke. Du gjør deg sårbar foran hele bloggnorge, men for meg, så har du all grunn til å stå med hevet hode oppe i det hele. Takk for at du ikke reklamerer for Restylane, silikon, haircare osv.. For at du beholder prinsippene dine. Fortsett som du gjør, du er superflink. For at du viser at ord er viktigere enn fasade.

    Hilsen Ingeborg

  7. Leste dette innlegget ditt nå mens jeg er på jobb. Og jeg sonet helt ut de minuttene jeg leste, alle stemmer og lyd rundt meg ble helt borte. Som de andre skriver over her: Du må skrive bok! Jeg drømte meg helt vekk, og det er det ikke ofte jeg gjør. Takk 🙂

  8. Var bra skrivet. Fikk meg til og føle meg veldig glad for at vi skal feire nytt år med svigers på hytta i år. Og ikke rave full gate langs for så å ikke huske så mye dagen der på.
    Jeg vil heler ha en kose dag inne, med varme klær, jule brus og familie prat. Mens det er kalt og mye snø ute.

  9. Du er en så utroolig inspirerende blogger!! Stå på, Anniken:)

    Har du noen forslag til hva jeg kan kjøpe til kjæresten min? (gutt) Vi har vært sammen i litt under ett år så vil ikke gi sånn altfor mye, har virkelig ingen ideer.. Ting og klær føler jeg blir så upersonlig!

  10. Du er flink, du. Den dagen du kommer med bok, da blir jeg glad! Drømte meg bort, vil ha en sånn nyttårsaften selv. Får en klump i magen hver gang noen spør meg hva planene er for nyttårsaften i år, for jeg vet ikke. Jeg vil ikke vite heller forsåvidt. I fjor endte kvelden med å holde tilbake tårene i det alle stod å klemte på hverandre og ropte godt nyttår, kvelden endte tidlig og jeg lå i sengen å gråt til jeg sovnet. Jeg vil ikke feire nyttårsaften egentlig. I år skal jeg ikke prøve så hardt.

  11. Wow.. Drømte meg helt bort i det du skrev. Du er utrolig god til å skildre og formidle ting. Det var beroligende å lese av en eller annen grunn. Utrolig inspirerende

  12. Åå, det hørtes ut som en bra nyttårsaften spør du meg. Selv har folk spurt meg hva jeg skal og jeg svarer » vet ikke » ingen som har spurt om jeg vil være med eller noe. Trist? Ja..
    så vi får se hva som skjer på nyttårsaften i år, kanskje jeg sitter der med deg å drikker en cocktail eller hjemme i senga.

  13. Vet ikke hvorfor, men jeg fikk tårer i øynene når jeg leste dette. Du er et utrolig menneske Anniken, med en fantastisk evne til å formidle. Bloggen din og det du deler gir meg så ufattelig mye og jeg kjenner meg igjen i store deler av det du skriver. Takk for at du gjør akkurat dette. Virkelig, takk.

  14. Takk, Anniken! Har ofte slitt litt med denne høytiden, og alltid kjent på ensomheten på nyttårsaften. Takk for at du skrev dette x

  15. Anniken vær så snill å skriv en bok! Du har en helt fantastisk språkfølelse. Dette føler jeg er et utdrag fra begynnelsen på noe. Gjør det. Har så tro på deg. Og lykke til i det nye året. Må det være tålmodig med oss alle <3

  16. Gleder meg så syyykt til du kommer ut med bok 😉 du er jo bare helt skjønn og fantastisk og inspirerende og ja… hadde en skikkelig drittdag med jobb foran meg, men du klarte søren meg å muntre meg opp og gi meg gnisten med dette innlegget. Takk takk takk. Håper du koser deg i Bergen og god tur tilbake over fjellet etter hvert 🙂

    Du, på insta så la du ut noe om en maske mot mørke ringer under øynene. Hva slags maske var det?

  17. Som om jeg skulle skrevet det selv! Føler ofte press rundt denne tiden, over at man skal gjøre noe sykt fancy på nyttårsaften.. For noen år tilbake var jeg helt alene på nyttårsaften, bare fordi det var det jeg følte for.. Tror jeg joiner deg jeg, hah! <3

  18. Jeg setter så pris på hvor ærlig du er. Alle feiler i blandt. Det er så lett for en toppblogger som deg å bli lite personlig og fremstille livet ditt perfekt. Jeg har faktisk stusset over hvordan det kan være så lett for noen, jeg husket at jeg syntes det virket som du hadde det helt supert i Bergen og glei inn i alle miljø uten problem og bare levde livet. Jeg flyttet selv til Bergen i høst for å studere og har fått venner og har et bra sosialt liv, men det tar tid for meg å bli komfortabel med alt rundt meg, å åpne meg skikkelig og føle meg som hjemme. Dette varierer jo selvfølgelig hos alle, men noen ganger i sosiale medier virker alt så perfekt. Jeg ønsker egentlig bare å rose deg for å være ærlig om at du kanskje ikke har det som på en rosa sky alltid og for at du er så rå og ærlig med oss, det trenger vi.

Leave a reply