Han var på vei til Gardemoen, jeg kjørte. Med til tider traffikerte veier og lysstolper som smøg seg igjennom mørket, de så ut som stjerner når stolpene ikke ville vise seg lenger. Som hengende blinkene lys i høstmørket. Jeg tittet på han innimellom, jeg kunne se øyenvippene hans bak den mørke luggen. Ringene fordelt på riktige plasser, og fingrene mykt lagt på det ene kinnet. Han så betenkt ut, ikke helt til stede.

– Jeg tror jeg vet hva kjærlighet er jeg. Jeg tror jeg har løst hele gåten.

Han ser på meg, spørrende i det han løften hånden ned. 

– Kjærlighet får en til å føle seg følelsesløs. Man mister alt av realitet, og alle følelsene viskes bare bort i regnet.

Han ser dypere på meg nå, han hater at jeg snakker om det. Snakker om annet enn vi, oss og han.

– Når man elsker noen så, så mister man alt av kreativitet. Man mister sitt eget litt hode fullt av tanker. Alt det som kunne blitt en bok Anders, det bare flyter avgårde som den bilen her, skjønner du hva jeg mener?

– Ja, kanskje. 

– Man klarer på en måte å ikke gjøre noe annet. Den man elsker blir sentrum. Man klarer ikke tenke lenger. Man klarer ikke jobbe, eller skrive. Dagene blir lengre, og ingenting eksisterer. Man har nok med personen foran seg, enten den er i samme rom eller annet. Kanskje det til og med det er det John Mayer mener med «Slow dancing in a burning room»? Det er jo ikke sånn at det skjer så mye annet.

Han ser bort, jeg vrir meg for å få med meg ansiktsuttrykket hans. Jeg ser ikke, han er et annet sted igjen. Et sted jeg aldri helt vet hvor er.

– Er man med en person hele tiden blir man enten såret, ellers gifter man seg. Hva hvis vi ikke var ment til å være sammen med et menneske? Jeg mener, hvorfor skal det alltid være et navn på ting. Navn stresser meg, jeg vet ikke hva noen heter om de sier sitron engang. Jeg får det ikke med meg, for mye å huske på. For mye å ta innover seg, for mye og for lite informasjon på en og samme tid. Jeg liker det sånn vi har det jeg. At vi tar en kaffe, ikke helt vet hvem eller hva vi er. Uten å bo sammen. Bor vi sammen forsvinner vi, du vet det?

– Jeg vet det.

– Men vi prøvde sant? Uten å såre hverandre, jeg vil ikke ha det vondt.

– Men du liker å ha det vondt Anniken, jeg har sagt det før. Du vil ha det komplisert og rått.

– Jeg vet det.

46 Responses to EN SAMTALE I BILEN

  1. Holy shit, det her var bra skrevet. Du velger ord med så mye baktanke virker det som, eller kan man si at du har fått en gave, et talent? Jeg får ihvertfall frysninger, og elsker at du er så åpen.

  2. Ikke la Anders gå, Anniken. Sier ikke at han må være kjæresten din, men den gutten der forstår deg. Og han setter pris på alle de gode, men også vonde tingene om deg. Det syns jeg er helt fantastisk.

  3. Trodde jeg leste en e-bok et øyeblikk. Men neida, var bloggen din jeg hadde på skjermen. Anniken, kan du ikke skrive en bok? (Den hadde slått gjennom minst like bra som Sophie Elise sin, om ikke mer)
    Er ikke ofte jeg kommenterer her, eller leser bloggen din i det hele tatt. Hvorfor ikke? Jeg må gjøre det oftere – du er favorittbloggeren min!

  4. Smiler litt mens jeg leser dette innlegget, Anniken. Skjønner så godt hva dere begge tenker. Blir sånn når vonde hendelser har formet deg som person og man lærer å leve i smerte og smådepresjon. Etterhvert blir det ens safe place og en stor del av deg. Smerte og depresjon får frem mange følelser. Følelser skaper kunst og du er kjent for kunsten din. Flotte tekster, bilder og tanker som treffer mange. Det vil dermed naturlig for deg å identifisere deg med å være en slik person. En person som har det litt vondt og klarer å sette ord på hva mange tenker og føler. Så hvem er du uten smerten? Hvem vil folk tenke du er? Bare simple, glade Anniken? Føler du at du mister en viktig del av identiteten din dersom du ikke har det vondt lenger?

    Kanskje jeg bare projiserer hva jeg selv føler. Hater å si det men jeg liker å ha det litt vondt. Litt smerte får frem en annen side av meg og et helt nytt og større følelsesspekter. «Komplisert og rått» får meg til å føle at jeg lever. Legge merke til de små tingene. Har jeg det slik andre gjerne definerer som «bra» og jeg faller ned igjen, kommer jeg på en måte hjem. Jeg er redd for å bli en simpel og ignorant person dersom jeg blir «lykkelig» og slår meg til ro. Liker disse innleggene, føler jeg kjenner deg 🙂

    • Glad jeg ikke er grammer nazi ass, fy fader for noen slitsomme folk. Kanskje du burde bruke mer tid på deg selv, enn å plage en blogger med «mindre» skrivefeil. Jeg tror hvertfall jeg ville vurdert det…….. Stå på Anniken!

  5. Kan du lære deg grammatikk og særskriving før du eventuelt gir ut en bok? Veldig vakkert skrevet, men lær deg å skrive riktig!

    • Ah, gud. Hører dette alt for ofte desverre. Rett eller galt, sånne ting er det nok ikke jeg som går over når den tid kommer så det er sikkert INGEN problem! 🙂 Jeg skriver sånn det fungerer i mitt hode, og hvordan det flyter for meg. Som du kanskje ser, så klarer jeg ikke lære meg det og vil ikke heller. Jeg skriver sånn jeg gjør.

    • Altså, folk har sin personlige stil, Arianne. Stilen til Anniken passer bra til å vise «flyten» i tankene og samtalene hennes. Selv Jon Fosse som bor i statens æresbolig for kunstnere bruker i forhold til vanlige grammatikkregler aaaaltfor mye komma – likevel så bor han i Grotten, da.

  6. Shiiiit, beste innlegget, ga meg frysninger. Så jævlig ekte. Man tror man leser en bok som andre her sier, men du formulerer en biltur som var det et eventyr. Så ekte.
    Takk for bloggen din, det er for disse innleggene jeg leser den.

  7. Åh. Et mer ekte innlegg finner man ikke på andre blogger. Innlegg som dette gjør at til og med jeg, som aldri kommenterer ikke har noe annet valg. Vær så snill å skriv ei bok, Anniken. Vær så snill.

  8. Leste det så fint i «Calendar Girl».
    «Yet, I can still love you and set you free. But you will always carry my love with you when you go, and forever. That piece of my love is yours for as long as you live.»

  9. virker som du er i panikkfasen. du innser mer og mer at anders er din halvdel som du kommer til å trenge så sårt, og tro meg, du vil komme til å lete etter han i alle andre gutter dersom du skulle velge å stenge han ute. du er nervøs fordi kroppen din og hjertet ditt ikke lenger har det vondt, og det blir liksom så uvandt. det er ikke farlig å slå seg til ro, og det kommer ikke til å endre på deg som person dersom du velger å ikke la det endre deg. sammen kan dere skape mer og sammen kan dere utvikle. jeg heier på dere SAMMEN

  10. Så forferdelig? Jeg gjenkjenner den destruktive «like å det vondt». Jeg tenker heller at det er det jeg er vant til. Alt annet blir ikke kjedelig, men det blir bare.. tomt. Som om jeg må finne en annen mening med livet enn å takle meg selv. Jeg har aldri vært så fornøyd med noe jeg har gjort som når jeg sjekket om jeg kan donere blod. Nå skulle jeg bidra! Jeg fortalte alle det – tok det opp hele tiden. De syns ikke det var så merkverdig – og det er hardt. Jeg syns det er trist at jeg forventes av å få livsglede ut av noe alle har glede av. Det funker ikke for meg. Og jeg trenger de oppturene. Hvis ikke er jeg jo bare tom.

    Takk for ærligheten – for at du delte.

  11. <3
    Det er som å lese om ens egne indre føleser, de man ikke helt tør å si høyt. takk for at du setter så fine, rå, harde og ekte ord på følelser og livet Anniken. Vi er flere som "liker" å ha det vondt.. Men det er vel kanskje bare slik vi er "ment" til å eksistere, det er kanskje da vi har det best, selv om det føles jævelig.
    <3 bare kjærlighet til deg. Husk at du fortjener alt du er, og alt du vil ha.

    • Når høsten kommer og ting er tungt, er det ingen ting annet bedre enn å lese innleggene dine av denne typen. Plis ikke stopp. Du aner ikke hvor mye det betyr.

      Du setter ord på og fargelegger de tankene vi alle har, Anniken. Du er så sinnsykt rå og ærlig.

  12. Jeg har også alltid likt å ha det vondt. Ofte. Men herregud så glad jeg er at jeg har en person jeg hele tiden føler meg og er lykkelig med, så lenge jeg selv bare vil. Det er dessverre sånn at man aldri helt klarer å gi slipp på dette. For tiden er det kun tankene mine som sender meg til vonde situasjoner, og disse styrer jeg selv. Jeg ser for meg ting som kan skje, og kjenner på disse vonde følelsene som kan oppstå. Følelser jeg en dag kanskje kommer til å kjenne på, i situasjoner jeg kanskje kommer til å havne i. Merkelig. Jeg opplever at jeg ikke klarer å la være å føle på disse følelsene. Kanskje er det i tilfelle alt skulle gå skeis, at jeg vil være rustet til å møte det vonde igjen. Rustet til det som kan skje. Forberedt.

  13. «Vi velger mennesker og skaper situasjoner som gjør at vi kan fortsette å være den personen vi er vant til å være.. slik at vi kan fortsette å «være oss selv» og kjenne på følelser vi er vant med.» .. ble jeg fortalt av en klok person for ikke lenge siden..

    Jeg er vant til å føle meg litt utsestengt, jeg har dårlig tillitt til andre og er veldig vant til å føle meg alene… har alltid følt at jeg er enkel å erstatte. Derfor tiltrekker jeg meg ubevist mennesker som er naturlig kalde og litt følelsesløse – som ikke er de enkleste å stole på. Jeg hater det. Men jeg «kan» det – jeg håndterer det bra og det føles kjent. For meg føles det rart og uekte med en gang jeg føler at jeg faktisk er viktig for noen.. eller at jeg kan stole på noen – for de følelsene er helt ukjent for meg.

    Det jeg vil frem til.. er at du mest sannsynlig ikke «liker» å ha det vondt og rått. Men du «kan» det, du er vant med det og du føler deg på en måte trygg i de følelsene. Ikke la deg lure til å tro at du må ha det sånn, at det er deg. Det er bare den siden av deg selv du kjenner best til og tiltrekker.

    Prøv å bli kjent med den siden av deg selv som ikke trenger å ha det vondt og rått. Hvem er Anniken som føler seg hjemme og trygg i å være elsket uten frykt for å bli såret?

    Kanskje jeg er helt på tur, men innlegget ditt var nydelig skrevet.. og det var disse tankene du vekket hos meg. Kjente meg godt igjen.. håper du finner roen i kjærligheten etterhvert <3

  14. Er det en ting jeg håper du kommer til å gjøre en dag så er det å skrive en bok. I løpet av den tiden jeg har lest bloggen din har du satt ord på så mange ting som jeg kjenner på selv. Jeg kan komme med mange ulike eksempler, men den tingen som popper opp i hodet mitt først er når du snakket om hvor slitsomt det er og for eksempel gå på butikken alene. Jeg har det på akkurat samme måte, men jeg har ikke gitt det noen særlig tanke før du satte ord på det. Jeg har på ingen måte angst (tror jeg), men jeg tror at mange av de ubehaglige tingene vi ofte kjenner på er vi langt ifra alene om. Det har hjulpet meg til å utfordre meg selv på flere ulike områder og selv om jeg ofte kjenner på et ubehag har jeg mer forståelse på hvorfor fordi jeg har en opplevelse av at du klarer og si ting jeg ofte tenker og det takker jeg deg virkelig for. Det har gjort at jeg på noen områder har blitt litt bedre kjent med meg selv. Det er så mange flere ting jeg kunne ha skrevet og jeg har prøvd å skrive denne kommentaren i en halvtime nå, og det er slik jeg er. Jeg har tusenvis av kloke tanker i hode og alt gir mening, men når jeg skal si det eller skrive det ned så finner jeg ikke de rette ordene… Gjennom å lese bloggen din har jeg også funnet inspirasjon til å male. Noe jeg egentlig aldri har hatt noe særlig interesse for, men som nå er terapi for sjelen når jeg trenger litt avkobling. Takk for at du er så inspirerende og takk for at du velger og dele de skjøre sidene ved deg.

  15. Herregud Anniken, jeg skulle ønske jeg fikk muligheten til å bli kjent med deg. Du er ekte, du minner oss alle på at vi bare er mennesker. Alle følelser og tanker du deler med oss, de treffer. Skikkelig. Nesten som om du har løst all verdens gåter. Bloggen din er min lille filosofi bok, uten tvil.

    Gleder meg uendelig mye til boken din kommer<3

  16. Hvordan slår man opp med en man elsker? Jeg vet bare ikke om han er den rette for meg eller ikke. Er jeg villig til å la han gå for jeg er nysgjerrig for om jeg er bedre uten han. Eller trenger vi hverandre. Vi, meg og han, sammen, hver for oss, vi er stuck. Need help! Hva faen sier jeg til han liksom? Når du elsker han. I det ene sekunder vil jeg gifte med med han, i det andre takler jeg ikke mer.

    • Godt spørsmål. De skumle følelsene kommer vel av en grunn, og bedre for tidlig enn for sent vil nå jeg si. Det finnes ikke noe svar, for det svaret har du helt selv.

  17. Du er nydelig Anniken. Du skriver så godt, så vakkert og rått. Ta vare på deg selv, nyt de små gledene i hverdagen og gjør ting som gjør deg glad.

  18. Jeg ville skrive om noe viktig. Du vet, noe som trenger inn i folks følelser. Deres bevissthet.
    Så jeg valgte å skrive om deg.

    Stemmen din synger i folks ører, vet du. Du, som skinner så sterkt i mørket. Det mørke du sier er din verste fiende. Natten som drar deg ned. Men jeg vet at det ikke er slik, er det vel?
    Jeg vet at du, du er ikke redd. Ikke redd for natten. Ikke redd for mørket. men lyset.

    For i mørke er du lys. Og du synstest ikke. Du er litt gjemt, og du liker det.

    Du liker av føttene dine som treffer bakkegulvet, og du liker den harde flaten på vasken. De er konstante, kan ikke ødelegges.
    Du liker det ødelagte. For det må fikses. Bygges opp igjen til noe det en gang var, eller noe det aldri vil bli.

    Da har du noe å bruke tiden din på. Noe som gjør det lettere å leve med kaoset.
    Noe som letter på din virkelige frykt.

    Frykten av å ikke eksistere. Frykten av å være noe for noen.
    Frykten for å ikke gjøre nok. Gi nok, ta nok.

    Men la meg si deg noe, fordi jeg føler jeg må.
    Av en eller annen grunn, en grunn jeg helt ikke kan forstå,
    Så er du. Ja du,
    Du er beviset på at mørke rundt meg ikke kan dra meg ned,
    Og du er bevis nok på at jeg er bra nok,
    selvom jeg ikke hater alt det som gjør vondt.

    Og fortsatt være ok.

  19. for et genuint og nakent innlegg av deg. takk for det.
    det tar meg tilbake til den tiden etter at jeg hadde fått hjertet mitt knust og ikke klarte å komme meg videre.
    jeg møtte en fantastisk fin fyr noen år etterpå, men jeg hadde blitt brent så hardt tidligere og var vant til å ha det dårlig og leit i altfor lang tid.
    det tok meg veldig lang tid å la litt av det gå og faktisk åpne meg selv.
    jeg var rett og slett skremt for at det samme skulle skje igjen. hva som kunne skje.

    jeg kan aldri sette meg inn i dine sko, men du fortjener å være lykkelig, å være fri fra alt det tunge.
    enten om det er med eller uten anders.
    om anders utfyller deg, gi det en sjanse.
    om han får deg til å ville dra deg selv i håret når dere ikke er sammen eller om du føler deg så tom uten han at du får vondt i magen.
    hvis du får sommerfugler i magen når du ser han og kinnene rødmer, gi det en sjanse.
    hvis han får deg til å ønske å være bedre, gi det en ørliten sjanse.

    det er så lett å kun fokusere på sorgene og de indre krigene man har med seg selv. det føles så altfor ekte. men husk at du fortjener mer.
    du fortjener å være fri.
    «Vi ska alla dö en dag. Men alla andra dagar ska vi leva.»

  20. Jeg leser med piano i bakgrunnen og te i hånden. Kankje jeg trengte dette. Du vet; å våkne igjen. Kankje det er skuespiller jeg skal bli, selv om jeg sitter her med accounting bøkene fra BI i bokhyllen. Hva er livet. Det evige spørsmålet.

  21. jeg sitter her og gråter jeg nå. dette var umåtelig sterkt og vakkert, på den enkleste måten jeg har opplevd på veldig lenge. tusen, tusen hjertelig takk for at ditt komplekse sinn lar oss få titte inn av og til, for å se magien.

  22. Måtte bare på en eller annen måte få gitt tegn på hvordan dette innlegget traff meg, som mange av innleggene dine. Skrivemåten din er så åpen, ekte og ellers, bare så utrolig fin. Takk for det Anniken, tusen takk.

Leave a reply