Jeg vet ikke. Er jeg virkelig her igjen? Høst, og for mye tanker under det hvite lakenet? Går det ann å bli for naturlig? Går det ann å embrace kvisene sine hakket for mye? Går det ann å gå seg selv så jævla vill? «Du må enten være jævla bekymra, eller begynne å leve livet ditt»

Kanskje du bare skal gå din egen vei, slik at livet heller kan finne en kjærlighet til deg på veien, som er tilpasset det livet du vil leve?

Har jeg virkelig nesten blitt en litt sliten gammel tante som ikke har tatt vare på seg selv det siste året, de to siste årene fordi hun har hatt nok med å få alle ungene sine opp og frem? Dere skjønner. I det siste har jeg bare spasert og traska rundt i Oslo, og jeg skal forsette med det en stund. Ta en kaffe her og der, spise en bolle, et rundstykke, gå til bena er såre og gnagsårene forsiktig legger seg på helen. Jeg har vært så opptatt med å få boken opp og frem, ikke bare boken. Men min egen kleskolleksjon. Disse to tingene har jeg jobbet sånn for, det og kjærligheten. Jeg har surra så jævlig med kjærligheten, har jeg ikke det? Selvom jeg lovte meg selv å ikke gjøre det. Ikke henge fast i noe dødt. Ikke klamre seg fast i noe ødelagt. Hvorfor må jeg det. Hvorfor gjør jeg det? Dere skjønner at.. Jeg har vært så redd for å ikke være flink pike at jeg nesten har glemt hvordan jeg ordlegger meg. Bloggen blir mindre og mindre personlig, og jeg? Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg har holdt på med. Det er akkurat som om jeg plutselig er helt lost på andre siden av fortauet. Under det store bjørketreet og ikke helt vet hvilken vei jeg skal gå. Hvilken vei som er hjem, og vil jeg hjem? Jeg har nå oppnådd to store mål i livet, to mål jeg har ønsket å gjøre så lenge jeg kan huske. «Du sa det jo når du var 16 Anniken, å skrive bok mener jeg. Jeg husker du faktisk sa det». Jeg vet. Likevel er jeg nesten små klein fordi alle andre har også gjort det. Men kanskje er det noe helst spesielt ved min likevel. Siden jeg faktisk tror det var en liten del av livet mitt. Meningen at jeg skulle skrive den. Kanskje det også er problemet, jeg er 22 år og har fått det til. Skal jo kunne si det. At jeg fikk det til. Jeg bare har ikke forstått hvor mye jeg faktisk har fokusert på nettopp det. Nesten glemt å leve litt. Nesten glemt å puste. Nesten glemt hvor mye det har knytt seg i brystet av stress. Alltid være ikke tilstede. Alltid falle ut av samtaler, alltid irritere seg over at man gjør det. Når mamma sa det forsto jeg det var ille. At til og med hun syntes jeg falt ut hele tiden. «Hva tenker du på» sa hun. Ingenting sa jeg. Og det var sant. Når jeg faller ut er det bare helt stille i topplokket. Jeg tenker ingenting. Jeg vet ikke hva jeg vil med denne teksten heller. Det er bare det at jeg er livredd for at høsten skal forsvinne, før den i det hele tatt har startet. Redd jeg skal stresse meg igjennom det hele. Glemme å sette pris på ting, skape de minnene som sitter fast i kroppen. Vel, jeg vil være tilstede. Det er det jeg prøver å si, tror jeg. At jeg vil få med meg det som sies rundt meg, skjer rundt meg, lukte, smake, lytte og le. Sånn på ekte få det med meg. Jeg har jobbet og stresset så mye at jeg nesten har glemt litt hvordan det føles å føle, hvor sprøtt er det. Hvor sinnsykt sprøtt er det. Som at ferien var over på et blunk og når alle var tilbake på jobb, hadde jeg vært der hele tiden. Istede for å ta noen dager fri, stresset jeg bare over de dagene jeg «glemte» å jobbe. Jeg kan ikke skru det av. Bestefar døde denne uken forresten, på mammas bursdag. Visste han var dårlig, men kunne ikke si noe. Kunne ikke si det til mamma. Ville hun skulle kose seg, ville hun skulle kunne smile på bursdagen sin. Så typisk, selvfølgelig måtte han dø da. Så mange ting som skulle skje dette året. Som at tante gikk bort i vinter, søsteren til mamma. Moren til kusinen og fetteren min, kona til onkel. Vil bare få det bort, få bort hele året. Eller la høstbladene begrave alt, deretter snøen. Ikke at julen blir den samme heller, jeg vet ikke engang om det blir noe jul, men det gjør ingenting. Det viktigste er at alle bare har det bra nå, at det blir som det blir.
Ta vare på hverandre, og ikke minst.. Ta på vare på deg selv.

For har hjertet ditt sett bedre dager, kan jeg banne på at du vil se dem igjen.

18 Responses to HAR DU GLEMT HVEM DU ER, ANNIKEN?

  1. Du skriver så innmari bra, Anniken! Så rett fra hjertet, så enkelt, så rett frem. Bare å få det ut. Du er utrolig stor inspirasjon. Dette traff akkurat på det punktet jeg er nå; vi deler det samme. Bortsett fra at du klarer å sette ord på det, mens jeg legger meg i fosterstilling på badet og lar tårene renne uten lyd. For jeg vet jo ikke hva veggene her er laget av, og jeg vet ikke når roomien kommer hjem. Jeg må bare bli til det går over, men det går jo faen ikke over. Takk, Anniken!

  2. Tusen takk for alt du deler. Jeg kjenner meg igjen i så mye her! Stå på videre, du er en utrolig dyktig skribent! Gleder meg til å lese boken!

  3. Selv om du sier at du ikke har vært personlig føler jeg fremdeles at du har vært det – gjennom å la mye være åpent for tolking.
    Du poster et bilde med de og de elementene, gjør valg. Alt er åpent for tolking.
    Jeg kjenner deg ikke, men jeg er glad i deg Anniken, og jeg håper denne høsten blir bra for deg. Jeg er glad i deg litt fordi du minner meg om en bestevenninne jeg hadde en gang, men hun og jeg er for like og ulike, og ikke bra for hverandre. Jeg ser henne gjennom deg av og til, det er litt kult. Jeg digger deg. Digger stilen, væremåte, og hallo leiligheten din (!!).Med tekster som denne treffer du noen dystre følelser i meg som jeg kjenner at jeg trenger å føle. Det digger jeg også 🙂
    Jeg kondolerer virkelig, det må være forferdelig å miste to så nære personer i løpet av så kort tid.. Jeg håper høsten blir lang og lun, og at du finner ut av hvor på bakken du skal sette bena dine. Jeg håper virkelig det for din del♥️

  4. Selv om du sier at du ikke har vært personlig føler jeg fremdeles at du har vært det – gjennom å la mye være åpent for tolking.
    Du poster et bilde med de og de elementene, gjør valg. Alt er åpent for tolking.
    Jeg kjenner deg ikke, men jeg er glad i deg Anniken, og jeg håper denne høsten blir bra for deg. Jeg er glad i deg litt fordi du minner meg om en bestevenninne jeg hadde en gang, men hun og jeg er for like og ulike, og ikke bra for hverandre. Jeg ser henne gjennom deg av og til, det er litt kult. Jeg digger deg. Digger stilen, væremåte, og hallo leiligheten din (!!).Med tekster som denne treffer du noen dystre følelser i meg som jeg kjenner at jeg trenger å føle. Det digger jeg også 🙂
    Jeg kondolerer virkelig, det må være forferdelig å miste to så nære personer i løpet av så kort tid.. Jeg håper høsten blir lang og lun, og at du finner ut av hvor på bakken du skal sette bena dine. Jeg håper virkelig det for din del<3

  5. Dette var fint. Gleder meg så til å lese boken din. Aldri gi opp, Anniken. Du er sterkere enn du tror, og du treffer mange med dine rørende ord. Takk til deg.

  6. The soul within you is so beautiful and pure Anniken. The way you can take your thoughts and feelings and type them out is astounding to me. You will know what to do in the end, it all will be fine. It always is a pleasure reading your more meaningful posts. <3

  7. Alt er en sorgprosess, vennen min. Det høres ut som din er slik du forklarer over. Man blir nummen av å stresse, og det er det som er deilig – man slipper å føle. Men kroppen din skriker etter å føle. La den. Jeg tror du først da kan gi slipp på det som går i sirkel og blir en evig smerte.

    Sender deg varme og styrke. Klem

  8. Når du skriver sånn som dette kjenner jeg at jeg får et vindpust igjennom meg, tror kanskje du får det og. Tusen takk.

  9. Tusen takk. Takk for at du deler, det du skriver treffer så godt. Jeg leste dette ved frokostbordet i dag, og innerst inne gruet jeg meg til å starte dagen, rett og slett bare fordi livet og alle følelsene som følger med kan være ganske vondt noen ganger. Etter at jeg leste dette føltes ting lettere, jeg følte meg mindre alene. Jeg innså at selv om ting er kjipt vil det komme bedre dager. Takk igjen, Anniken <3

  10. Hei kjære Anniken!
    Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, og det er det nok mange av leserne dine som også gjør. Har selv den leie tendensen av å dette ut av samtaler og virke fjern – absence som du så fint har tatovert. Jeg har vel egentlig alltid vært slik, og det har visst irritert omgivelsene rundt meg. Forstålig nok. Men likevel vondt. Har sikkert tusenvis av ganger fått spørsmålet: Hva er det du tenker på egentlig? Men så tenker jeg egentlig ikke på noenting. Jeg bare føler liksom. Oppmerksomheten vender seg plutselig vekk fra samtale-emnet og ned i kroppen i stedet. Som en slags beskyttelse for å ikke ta inn for mye kanskje. Jeg er som deg også høysensitiv. Og jeg tror dette er en forsvarsmekanisme kroppen har for at vi ikke skal bli helt utslitte av alt støyet rundt oss. Husker du selv sa i et intervju ellernoe at hodet ditt skiller ut undøvendig informasjon fordi det er for mye der oppe. Jeg tenker at dette er litt på samme måte – et skjold som beskytter oss. Som jo er veldig fint å ha egentlig for at vi følsomme og sensitive skal kunne leve optimalt.
    Tenkte jeg bare skulle drøfte tema. Synes det er veldig interessant å lese at det er andre der ute som også har det på samme måte. Fortsett å sett ord på livets utfordringer, du hjelper mer enn du aner ❤️

  11. Veldig fint skrevet. Og du? Jeg synes det er kjempebra at du legger ut bildet av uren hud, eller bare det at du ikke redigerer bort kvisene dine. Jeg tenker ofte på det faktisk. Det gjør sånn at jeg også får lyst til å embrace kvisene mine, hihi. Så takk skal du ha! <3

Leave a reply