Jeg føler jeg har vært ganske hemmelighetsfull angående forholdet til meg og Anders, ikke minst når det ble slutt – og hva fader er det nå? Jeg vet dere lurer, og nesten sikkert irritert på mine små tanker og ord rundt det hele. Kanskje det bare kalles ro. Jeg og Anders ble sammen, flyttet inn med hverandre og jeg fikk panikk. Kanskje virket jeg som verdens største fitte på Bloggerne før festen vi skulle ha, og kanskje var jeg det. Men jeg hadde det ikke godt inni meg, jeg ble spist opp og den fine fyren foran meg var ikke annet enn to hender som kvalte meg. Jeg fikk ikke puste, jeg klarte ikke se meg selv i speilet, jeg klarte ikke tenke og jeg klarte ikke være tilstede. Hvorfor skjedde det? Hvorfor ble jeg slik? Angsten for å miste Anders hadde litt etter litt forsvunnet, men satt der fortsatt. Hvorfor det? Fordi min første kjærlighetssorg holdt på å ta livet av meg. Jeg var sikker på at jeg skulle dø. Jeg trodde jeg skulle dø. Jeg trodde jeg aldri skulle våkne igjen når jeg lukket øyene mine. Det satte sine spor i meg. Fra å ha blitt mobbet så store deler av barndommen trodde jeg tilslutt at alt bare var en illustrasjon. Jeg klarte ikke se det selv, jeg bare ble vant til tanken på at det var noe galt med meg. At jeg var rar, og at jeg ikke faktisk ble mobbet. For det var det de sa til alle andre, og jeg trodde på det. Som alt annet de sa. De knakk meg, og jeg lot det skje. Så når kjærligheten trampet inn i livet mitt grep jeg et så stort tak rundt det hele at det ble livet mitt. Og når det ble slutt? Smeltet sorgen seg sammen med personligheten min, pusten min og ribbena mine. I tillegg fortsatte mobbingen, jeg måtte flytte rundt om i Norge for å stikke av og jeg sluttet å blogge. Jeg mistet alt, trodde jeg. Jeg var 17 år, og livet som akkurat skulle ha begynt virket bare helt sort.

Så hvordan forelsker man seg på nytt da? Hvordan skal man klare å stole på et annet individ igjen? Hvordan skulle jeg av alle klare å gi slipp på alt jeg hadde jobbet for, fortrengt og stukket vekk fra i alle de årene bare flyte avgårde? Som dere sikkert forsto på siste episode, så klart jeg det ikke.

Det ble slutt med meg og Anders.

Jeg fant raskt ut at jeg hadde funnet meg verdens snilleste menneske. Surrete, små jugete og rar, men likevel verdens snilleste. Vi hadde våre problemer, men jeg la det vekk som en kortstokk på hylla. Jeg klarte ikke elske han, samtidig som jeg skulle dyrke sorgen min i en bok. Jeg klarte ikke jobbe med han tilstede, spise, sove, gråte, se eller ta på. Jeg hadde bodd alene siden jeg var 17 år gammel, og plutselig ble alt snudd på hodet. Alle mine rutiner, vaner og tider. Men jeg mistet min beste venn den dagen jeg smalt på røret og sa det var slutt. Så de neste sommermånedene måtte jeg ta et valg. Jeg måtte bestemme meg for å sagte men sikkert gi slipp på ideen om at jeg ikke kunne leve uten sorgen min, eller la han rusle avgårde. For i det jeg gråter, spør han ikke hvorfor. Han bare lytter. Så dagene gikk slik, meg tenkende – han gråtende. Vi bestemte oss raskt for å forbli venner, selvom jeg vet det aldri går. Selvom jeg vet det tærer mer. Men ingen gjorde noe dumt, Anders ga meg som vanlig mer tid. Som han hadde gjort et helt år. Han ventet enda. Ventet på at jeg skulle gi litt kjærlighet. Og når presset forsvant, ordet kjærlighet og oppstyr, forsvant også noe av min redsel. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det hele enda, alt er så nytt for meg. Jeg lover å skrive mer, fortelle alt jeg tenker og føler. Men nå? Nå er jeg bare veldig veldig lykkelig med dette mennesket ved siden av meg. Uten noe navn, uten noe press, uten noe «kjæreste». Vi bare er. Vi bare føler og puster, spiser og ler. Å det? Det har fungert bedre enn noe annet. Var jeg på ekte redd for at han skulle gå i fra meg den gangen? Nei. Jeg visste innerst inne at jeg ikke hadde gitt nok av meg selv til å få en sorg. Det ble nesten som om de ordene var det mest sårbare jeg kunne gi han «ikke gå i fra meg», og det var det jeg klarte å vise av mine følelser. Er jeg redd for at han skal gå i fra meg nå? Ja. Men det er i stillheten, det snakkes ikke om lenger. For nå er det på ekte. Nå kan jeg være redd, men jeg verken tenker eller snakker om det. For kanskje går jeg i min egen felle. Å bli sammen med noen, innser at det ikke fungerer. Gjør det slutt, klarer ikke stå i det. Så gjør den andre det i stede. Kanskje gjør jeg det hele igjen, og da er det min egen feil. Men jeg kan ikke leve slik lenger. Jeg kan ikke leve med sorg og redsel opp etter ørene fordi jeg ble såret en gang. Det var kanskje en historie større enn en bok, en film eller et maleri. Men en dag kommer jeg til å sitte med det siste kapitelet i den boken, og den dagen sitter det en annen ved min side.

Det er det jeg håper akkurat nå.

74 Responses to HVA SKJEDDE MED ANDERS?

  1. Nå har jeg jo bare sett dere på bloggerne, og skjønner at man ikke får et helhetlig innrykk bare sånn. Men jeg synes Anders virker som verdens snilleste og mest tålmodige menneske, og det er kvaliteter man virkelig ikke finner hos hvem som helst. Jeg håper du vet hvor heldig du er som har han i livet ditt, og ikke minst hvor heldig du er for at han vil ha deg i livet sitt. Ta vare på hverandre <3 uansett om det er som kjærester, venner eller bare noe helt annet uten navn.

  2. Dette var veldig fint skrevet, og ville bare si at jeg gikk gjennom noe veldig lignende i hele vår/sommer, og det er så godt å lese at jeg ikke er alene om å ha gått gjennom noe slikt! Stå på💃🏻

  3. Ååå så utrolig herlig å høre, kjempe glad på dine vegne!! Håper det fortsetter slik💛 Dere er så fine ilag, husk å ta vare på hverandre det er så viktig💗

  4. Anders virker som en fin fyr <3 Har slitt veldig med kjærlighetssorg selv, og det er vanskelig å slippe noen innpå meg igjen. Men tiden leger vel alle sår 🙂 Jeg heier på dere!

  5. Utrolig fint skrevet, men jeg er vanvittig nysgjerrig på Anders følelser også. Hadde vært så interessant med f.eks. et gjesteinnlegg fra han hvor han kan skrive litt om sine tanker.

  6. Anders er så sykt bra for deg, Anniken! Det kommer veldig, veldig godt fram på «bloggerne». Håper dere finner ut av det- for dere er seriøst ment for hverandre <3 Heier på dere

  7. Du er så bra Anniken – alt er så ekte, skjørt og vakkert!
    Og det er så bra at dere har funnet sammen. Heia kjærligheten!

  8. Du er så bra, Anniken. Ordene dine, tankene dine og alt ved deg. Og det her? Magisk. Akkurat som Anders og deg bare er. Helt magisk.

  9. Hjertet skriker av glede og nysgjerrighet. Dokker e så bra ilag. Man trenger ikke alltid å ha en «label» på alt. Bare vær dokker <3 Tiden leger alle sår. Stå på!

  10. I feel you! Kjenner misunnelse på hvor flink du er til å sette ord på følelser. Det er en fantastisk egenskap. Du må aldri slutte å skrive 😍 Dine tekster har hjulpet meg gjennom noe lignende. Og jeg tviler sterkt på at jeg er alene om det!

  11. Jeg syns Anders er helt fantastiske. Blir glad av å se hvor godt han behandler deg på bloggeren. Han virker så snill og tålmodig. Man ser virkelig at han er glad i deg, og vil ditt beste! Han er en keeper! Jeg er kjempe glad for at du tok han tilbake. For dere er så gode i sammen.

  12. Så fint skrevet, takk for at du deler! Elsker å lese det du skriver, kan ofte kjenne meg igjen av mye av det du skriver om av tanker og følelser og det er godt å vite at man ikke er alene. Gleder meg til dagen du gir ut bok. Jeg skal vertfall garantert kjøpe den.

    Ønsker deg alt godt, og må si det er godt å se deg lykkelig. Du fortjener det ❤️

  13. Hei! Først: digger deg og alt ved deg! Du er unik, kul og døds fin. Andre: du og Anders passer så godt sammen utifrå det vi leserne har sett, tredje: skjønner at det er kjempe mye vi ikke ser på bloggerne og bloggen din, så ingen vet egentlig hvordan det var mellom dere. Synd det er kjempe fint at du er så ærlig, og jeg føler med deg selv om man aldri vet hvordan noen andre egentlig har det. Stå på og fortsett med alt det gode du gjør, og viktigst: vær LYKKELIG 😊

    • Herregud, så kleint. Snakk om skikkelig kjerringoppførsel. Det er på grensa til latterlig at det sitter voksne kvinnfolk og diskuterer et annet menneske på kvinneguiden.no. Ikke nok med det, men du linker diskusjonen videre til personen det angår også. Jeg mener… ta deg sammen! Anniken fremstår bare som ekte i serien, og det setter flertallet stor pris på. Stå på, Anniken.

  14. Herregud du skriver så nydelig! Leser ingen andre blogger enn din. Du gir meg noe ingen andre klarer. Jeg bare elsker å lese tekstene dine. Og jeg blir mer klok på meg selv, føler meg mer «normal» om det er riktig å si..
    Og dere to, for et fint par. Jeg heier på kjærligheten og jeg tror dere virkelig er bra for hverandre, selvom man ikke ser sikkert 10% engang av livet ditt på bloggerne så ser jeg at han er en gutt du trenger. Han virker bare så god, og det er det du fortjener virkelig

  15. Så fint skrevet 💗 Må bare spørre – hvor er de runde gulløredobbene dine fra, som du har til det hvite antrekket over her? Ser du bruker de hele tiden, og har alltid lurt på det! De er så innmari fine!

  16. Er ikke typen til å kommentere blogginlegg, men dette var utrolig fint skrevet. Du har så utrolig nydelige og fornuftige tanker og meninger! Hadde vært utrolig gøy om du laget en video om dette, dine tanker og meninger, og måten du formulerer ting. Heia deg og anders!

  17. Er ikke typen til å kommentere blogginlegg, men dette var utrolig fint skrevet. Du har så utrolig nydelige og fornuftige tanker og meninger! Hadde vært utrolig gøy om du laget en video om dette, dine tanker og meninger, og måten du formulerer ting. Heia deg og anders!

  18. Jeg har lyst til å gi deg en klem, fordi jeg kan føle så hva du føler.. jeg er i en lignende situasjon selv og det spiser meg opp innvendig. Det er så vanskelig å slippe mennesker inn, men det er så vanskelig å være alene
    Klem

  19. For min del virker det som om du ikke godtar eller føler at du fortjener en som er så bra og som virkelig liker deg for den du er. Kanskje en bakside fra forrige brudd?! Men jeg tenker også at det er viktig med rom til seg selv, og det handler om å finne det i hverdagen. Ikke sitte oppå hverandre, men være flinke til å gjøre forskjellige ting og ha ulike hobbyer. Ønsker deg kun det beste 🙂

  20. Du er så utrolig flink å sette ord på ting! Men virkelig, du har funnet deg verdens mest tålmodige og omsorgsfulle kjæreste. Jeg skal ikke si at din forrige kjærlighet ikke var på «ekte», og jeg forstår at du har hatt/har en slags kjærlighetssorg, men jeg klarer ikke forstå hvordan en forelskelse for så mange år siden kan sitte i kroppen så lenge, når forholdet heller ikke var så langt. Jeg skjønner det bedre når du forteller hvor mye du legger i det, for du legger og la virkelig hele deg i det forholdet du hadde da. Men det jeg også tror, er at bruddet bare kom på toppen av kaka, av angst og depresjon som allerede lå der. Fordi man er så sårbar i den alderen også. Du føler så mye, en utrolig fin egenskap. Men jeg håper virkelig ikke det ødelegger for dette forholdet (?). Dere er så utrolig fine sammen og du fortjener virkelig å ha en så flott fyr ved siden av deg gjennom tykt og tynt, noe jeg er helt sikker på at du har sammen med Anders. Jeg føler jeg skulle få så mye inn i en kommentar her at det bare ble tullball, men ja. Du er flott og fortjener alt flott! Fortsett å vær sterk, så håper jeg du en dag virkelig klarer å slippe angsten fri, så kan du bli helt, helt fri <3

  21. Kjære Anniken
    Jeg ser så mye likheter av meg selv i deg, akkurat sånn som du tenker, å føler noen ganger. Den indre smerten, angsten for å bli forlatt, at ingen virkelig kan elske deg fult ut… I know the feeling…
    Godt å lese at du har funnet din indre ro. Skulle gjerne hatt ei vennine som deg! Ønsker deg alt godt.

    -V

  22. Kjære Anniken… Jeg kjenner så godt på følelsen av det du skriver. Det gjør vondt å se sin egen smerte hos en annen person, og det stakk godt i magen når jeg leste innlegget ditt.
    Det å bli mobbet kan ødelegge så mye, ikke bare vår selvoppfattelse, men hvordan vi ser og tolker verden. Har selv opplevd endel indirekte mobbing gjennom barndommen, og selv om jeg ikke liker å innrømme det så sitter det fortsatt i meg. Det er ikke noe man bare blir kvitt. Man kan ikke kutte vekk så store deler av livet og fremdels sitte igjen som en hel person.
    Det er litt rart, for det føles ut som at jeg kjenner deg, men samtidig ikke. Jeg tror at vi kanskje har endel like opplevelser rundt depresjon og angst, og det er betryggende at det er noen der ute som forstår.
    Jeg er glad for å du klarer å «bare være», og håper jeg en dag klarer å komme dit også.

    Takk for et sårt og ærlig innlegg <3

  23. Jeg tror aldri jeg noen gang har lagt igjen en kommentar på en blogg før, men nå kunne jeg ikke la være. Jeg og min samboer digger dere to og syns dere er så fine sammen – og jeg tror hele Norge kan se at når dere er sammen har dere det bra! Heier på dere:)

  24. Fineste Anniken! Forstår deg så alt for godt, og kjenner meg veldig igjen i det du skriver / står i! Godt du har funnet en balanse som passer for deg / dere!

    Svar til kvinneguiden spm på snap: kvinneguiden er ett diskusjonsforum på klikk.no eid og drevet av forlaget Egmont! Trodde selv aldri ett så respektert forlag skulle stå bak noe slikt, så….. blir litt tom for ord. Rett opp ryggen, det svir mer for de å se at du går med hevet hode!

  25. Hjertet mitt blør. Enkelte innlegg du skriver, de svir helt ned til hjerterota. Alt i kroppen gjør vondt. Hvorfor? Jo, det skal jeg fortelle deg. Jeg kjenner meg så alt for godt igjen. Jeg forstår deg så inderlig godt. Du beskytter, og har beskyttet deg selv. Og jeg undrer, kommer jeg noen gang til å elske igjen? Kommer jeg noen gang til å falle så hardt og rådt for noen? Eller vil alt dette bare være et svakt mine jeg aldri får opplevd igjen.

  26. Jeg kjenner jeg lar meg provosere av den personen som linker til kvinneguiden. Skjønner de ikke selv hvor teit det er å lage seg et mini-samfunn som sprer hat? Sitter bak sine anonyme brukere, med sine «perfekte» liv – for så å skulle diskutere hvordan andre oppfører seg. La hun leve. Til deg – du er rå som viser disse sidene ved deg selv.

  27. Kjærlighetssorg blir kun større over tid kanskje størst når man prøver å la den gå. Et kjærlighetsforhold til egen sorg er som dop. Man prøver å leve i «lykke», samtidig som man ønsker at noen ser sannheten skinne igjennom.

    Det er ikke sunt å være ensom men samtidig den eneste måten å leve i det som engang var, det er i det miste min erfaring.

    Ingen kan erstatte den første kjærligheten, det var tross alt den som åpnet døren. Men i det den døren blir stengt oppdager man hvor mange andre dører man egentlig skulle gått inn.

    Du gjør alt rett. Kanskje mest når du minst tror det. Fordi du da, i all din offentlighet er ærlig med deg selv.

    Takk for at du deler.

    Nået
    Imorgen heter vårt idag – igår,
    og all vår fremtid heter fortid siden.
    Men det forklarer, at hvert nu vi når,
    er selve evigheten midt i tiden.
    -Herman Wildenvey

    • Dette var fine og viktige ord til deg Anniken! Jeg synes også du og Anders ser ut til å ha noe ekte som det er verdt å bygge videre på! Og jeg er ei dame på 57, som én gang har opplevd kjærligheten slik den kan være på sitt beste, og senere har gjort noen tapre forsøk på å oppnå det igjen. Angsten din er vond og også gjenkjennbar. At du er en offentlig person med sosial angst er slettes ikke rart. Man ønsker slettes ikke å «synes» bestandig… Du bør jobbe med/få hjelp til å finne ut hvordan du skal klare å kombinere offentlige Anniken med den private Anniken slik at det ikke blir så stor kontrast (som jeg oppfatter at du føler det blir). Den dagen du skulle på konsert med Karpe… kanskje du ikke helt orket/ønsket å være den offentlige Anniken da? Det indre var ikke helt med på det ytre… Det ble en avstand som det var vanskelig å «stå i». Lær deg meditasjon, eller finn et sted det er lett å dra til, som gir deg helt fred i sjela (litt spa-behandling kanskje?), og sørg for å finne ditt «rom» og din alenetid på den måten – ved å ha noe på timeplanen, men noe som bare er ditt! Og så må du huske på at dine nærmeste (inkl. Anders) er glad i deg akkurat som du er – hele tiden, både uten og med sminke, om du ler eller gråter. Du trenger ikke «være noe» for de, bare tillat dem å elske deg…

  28. Dette ble jeg glad for å lese ❤️ Forstår deg så godt, du er meg for noen år tilbake…mobbingen, angsten, det å isolere seg, alenetid og frustrasjon…kjenner meg så igjen, det er nesten skremmende hvor likt det er. Jeg er 33 år nå, men lot dessverre min livs store kjærlighet gå, nettopp fordi jeg hadde problemer med det samme som deg…ser det så tydelig nå, og det blir bare enda tydeligere for hvert år. Men nå er det for sent. Han er samboer med ei annen, vært det lenge, og de har fått barn og er veldig lykkelige. Det er mange år siden vi var sammen, og mange år siden vi hadde kontakt. Men det kunne vært meg, han ville ha meg og gjorde alt for meg, for oss…han hadde fortsatt gjort det, men usikkerheten min ble ”mitt fall”. Jeg gjorde det slutt, flere ganger, fordi jeg ikke taklet det…der og da føltes det riktig, faktisk helt nødvendig, men nå, nå når jeg er eldre og VET hvor vanskelig det er å finne en som er så RIKTIG, nå ser jeg at jeg burde ha stått i det. Og jeg hater meg selv for det 😣 For det ble ikke som jeg fryktet, det ble aldri han som sviktet, han som forlot…det var jeg som ble den personen. Det ble til slutt ikke forholdet som kvelte meg, men heller savnet og ensomheten…når alt kommer til alt, så er man så mye bedre sammen enn alene. Selv om jeg trodde jeg var nok, jeg trodde jeg trengte ”alene” mer enn ”sammen”…jeg tok feil. Han ville virkelig ha noe stabilt, trygt og godt, han ville være der for enhver pris…og det er han nå også, bare for en annen. Så jeg har jo fått bevis på at han mente det.. Etter dette har jeg vært i andre forhold, virkelig forsøkt og satset, men det blir aldri det samme…fungerer bare enda dårligere, fordi jeg tok feil og jeg vet det, jeg blir hver gang bare minnet på hva jeg lot gå og hvor sjeldent det er. Det er vanskelig å finne noen som er så riktig, så bra…så når du har det, ikke la det gå! ❤️ Dette ble sikkert bare rot, vanskelig å sette ord på, men jeg ville bare gi deg litt av egen erfaring, og råd som virkelig kommer fra hjertet, for jeg har vært det du er nå! Og jeg har levd gjennom å ende på feil valg til slutt…ønsker så mye bedre for deg! ☺️❤️ Jeg gjorde det slutt 3 ganger før det ble slutt for godt, den siste gangen fikk jeg han ikke tilbake…han orket ikke mer. Det skjønner jeg! Men fy søren, så vondt det fortsatt gjør…men han er lykkelig, og det gjør meg faktisk glad, selv om jeg ikke klarer å bli det helt selv igjen. Det å vite i ettertid at jeg kunne ha gjort meg selv lykkelig, men ødela det…det unner jeg ingen 😥 Når man har mistet noe for godt, og man er skyld i det selv…det er bare det vondeste. Så vær så snill, hør på en som er litt eldre og som kjenner seg veldig igjen i det du sier at du føler; det dere har vokser ikke på trær, det er vanskelig å finne igjen, selv om man ikke tror det når man er så ung…kjemp for kjærligheten og kjemp for egen lykke, Anniken! ❤️ Du må unne deg selv dette her, ikke la de negative tankene vinne igjen! Og veldig fornuftig å ta det med ro denne gangen, gjør det som fungerer, dette er ikke noe å stresse med ☺️ Ta det heller rolig og finn deres egen vei, enn å stresse og miste hverandre underveis! Ikke hør på andres forventninger eller gjør noe fordi ”alle andre” gjør det! Det dere har er unikt ❤️ Og sånne som Anders, de er vanskelige å finne…tro meg!
    Stor klem til fine deg, fra meg! ❤️

  29. Veldig vakkert å se deg i avsluttingen av bloggerne. Jeg ble rørt av deg og anders! Hva heter sangen de spilte i det dere snakket? <3 håper alt ordner seg for deg Anniken

  30. Takk Gud for at du finnes og for at du er på Bloggerne slik at sånne som meg ikke føler seg helt alene. Jeg sitter med en klump i halsen og føler meg hundre kilo lettere. TAKK Anniken, TAKK. Noen ganger fantaserer jeg om hvor fantastisk det ville være å ha en venninne som deg.

  31. Kjærlighet er noe av det mest fantastiske i livet, og noe av det vondeste i livet. Det er vondt å elske noen så høyt. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Har en kjæreste som ligner veldig på Anders, og mitt tips er å slippe han inn i hjertet ditt, og så må du selv være tålmodig så skal du se at tryggheten kommer.
    Å elske noen er både så smertefullt men også noen av det fineste<3 ser på bloggerne og jeg synes det er helt utrolig sterkt av dere å la alle folk se og høre nesten alt i deres forhold, til og med eksen din.. dette viser bare om hvor utrolig sterk du er! Dette er noe jeg aldri hadde klart selv, og jeg har stor respekt til deg.
    Ønsker deg bare lykke til videre!

  32. Et lite tips fra meg: Jeg vil på det sterkeste anbefale deg å ta ett eller flere skrivekurs, slik at du kan lære deg setningsoppbygging, oppbygging av en tekst, bruk av virkemidler som metaforer, og ikke minst grammatikk. For jeg, som er en erfaren lingvist og litteraturviter, sliter rett og slett med å lese de lengre tekstene dine. Det blir rett og slett en mølje av ord, som i stor grad ikke gir mening. Irriterer meg dessverre grønn på feil bruk av ord, og overdreven bruk av meningsløse metaforer. Man kan selvfølgelig ikke forvente all verden, ettersom du er såpass ung og uskolert. Men ettersom blogging faktisk er jobben din, så tror jeg at dette er noe du kan ha god nytte av. Det hadde jo vært en stor fordel for deg å bli flinkere til å formidle. Spesielt ettersom du prøver så hardt, og tydelig er interessert i å skrive emosjonelle tekster. Håper du leser dette som konstruktiv kritikk, og ikke som at jeg er ute etter «å ta deg». God helg! 🙂

  33. Det er sjeldent jeg forteller fremmede hva jeg tenker… Men jeg synes det er flott å se hvor ærlig du er. Jeg kjenner meg sånn igjen i flere av tingene du opplever og sier, og du har satt ord på flere ting jeg ikke har klart å sette ord på men tenkt mye og lenge over.

    Jeg håper du fortsette å «bare være», og har det bedre i eget sinn. Å huske er både det vakreste og vanskeligste i livet, synes jeg. Å glemme det samme. Men så hadde vi ikke blitt den vi er om vi verken husket eller glemte.

    Takk for at du er så ærlig – du har hjulpet meg ut av mine dypeste tanker flere ganger.

  34. Kjære Anniken. Du fascinerer meg på en måte som ingen andre gjør. Du åpner deg, og setter ord på følelser som flere kjenner seg igjen i, inkludert meg. Jeg har fulgt deg fra starten, og har alltid lagt merke til at det er noe helt spessielt ved deg. Noe som interesserer meg. Vet ikke hva det er. Du deler dine mørkeste sider, og dine vanskeligste stunder. Du deler på en realistisk, sårbar og ekte måte. Du virker så ekte. Du er fascinerende, interessant. Du skiller deg ut, og jeg elsker det. Fortsett å vær den du er. Ta ting i ditt tempo, lev livet sånn som du vil. Del hva du ønsker å dele og si hva du ønsker å si. Jeg heier på deg

  35. ååh.. skulle ønske jeg kunne kjenne deg og snakke om alt. jeg genuint føler vi er på såå samme bølgelengde, og jeg føler vi kunne snakket så fint om dette. ønsker deg alt godt i verden, du skulle bare visst hvor mye jeg ser opp til deg!

  36. TAKK. Takk for at du er den du er. Det er ingen bloggere som deg, jeg er så takknemlig. Du har gjort så utrolig mye for meg oppigjennom, har lest bloggen din i mange år. Skulle ønske jeg kunne møte en som Anders, fant faktisk broren hans på Instagram etter at du la ut han var singel når dere var på bien. Fantaserte om at jeg møtte han og dermed ble kjent med deg, haha. Føler allerede vi praktisk talt er den samme, samtidig som du har noe mystisk over deg som vi aldri får nok av. Setter så stor pris på alt du gjør! Også spesielt dette med å være naturlig. Jeg har sluttet helt med negler og vipper osv takket være deg. Også dette med at vi skal være glattbarbert over alt hele tiden. Hvordan skjønnhetsindustrien lar oss tro at vi er ekle naturlig. Kunne du vær så vær så vær så snill å skrive et innlegg om dette? Igjen, takk for at du er den du er

  37. Så utrolig flott du skriver om temaet <3 Reflektert og ærlig, du skal være stolt av deg selv og den jobben du gjør som blogger 🙂 Og deg og Anders. Hva skal man si, jeg har vel sjelden opplevd å følge noen på en dokumentarserie som jeg har endt opp med å "heie" så mye på. Jeg er så glad for at dere har funnet noe som fungerer for dere her og nå, alt må ikke være enten eller. Kjærlighet er mye mer enn bare en kjæreste eller ektefelle eller samboeren eller hvilken tittel man nå vil putte på det. Alt godt til deg, og dere, og livet, og tiden akkurat NUH <3

Leave a reply