Du er egoistisk. Du er ikke følsom. Du er latterlig. Du skriver aldri lenger. Du har bare annonse. Du er en reklame. Du er Anniken.

Har du ikke følelser lenger? Jo. Jeg har det. Ganske mange, og mye. Dere forteller meg at dere savner skrevne ord på en dataskjerm, og at dere går lenger og lenger fra meg fordi det ikke lenger er et dyp å drukne i. Jeg har tenkt mye på dette i det siste, og hvordan jeg skal forklare dere at ganske mye i livet mitt har forandret seg brått dette året. 2018 smalt meg rett i ansiktet for å være helt ærlig, og for første gang i mitt liv sperret jeg meg helt inn i meg selv. Jeg kan ikke huske sist jeg gråt, eller tok ordentlig vare på noe annet enn kaktusen i gangen som har dødd. Jeg fjerner den ikke, jeg fjerner ikke den døde kaktusen som sagte men sikkert har begynt å bøye seg mot jorden. Med mugg og død så legger den seg ned, mens jeg står å ser på. Jeg har kvelt den, og fortsetter å kvele den. Jeg er monoton samtidig som jeg ler veldig mye. Tenker at jeg er glad. Forstår dere at når jeg er glad så klarer jeg ikke beskrive noe som helst? Hele denne bloggen ble opprettet fordi jeg var et kaos uten like, og alt jeg klarte var å skrive om smerte. Dype, lange tekster om ren og ekte smerte. Det var min største egenskap. For i det jeg satte meg i flyet på vei hjem fra New York tenkte jeg at «hvis jeg ikke får et angstanfall nå, så kommer jeg aldri til å få det igjen», en stor løgn, kanskje. Jeg klarer ikke helt å plassere disse nye følelsene. For jeg har det veldig bra. 2018, det tok fra meg Anders, og en uke etterpå forsvant tanten min i en bilulykke i Oslofjord tunellen. Brått, raskt, hemningsløst, limet i familien borte, og ingen fikk sagt hade. Det har endret min familie, totalt. Artikkelen alle scrollet seg igjennom en sår morgen var plutselig så nær. Så ekte, så surrealistisk. Sjokk, faen. På 2 uker låste jeg meg helt, og i det jeg endelig begynte å gråte følte jeg for første gang en flause og sårbarhet om hvor svak jeg var. Jeg syntes jeg selv var svak som lot de salte tårene renne ut av kroppen min. Dere skjønner.. Jeg har funnet ut at jeg ikke klarer å gi slipp på ting her i livet. Jeg trenger på ekte hjelp. Alt dette med Anders er så.. Det er så vanskelig. Som en fantastisk rus jeg ikke klarer å la gå. Dopet mitt. Kjærlighet er dopet mitt. Og plutselig har jeg ikke klart å sette ord på det. Dere må forstå at.. Jeg lever i en helseskadelig jobb, samtidig som jeg lever et liv som 21 år gammel i 2018. Jeg er totalt eksponert, og med alle disse ordene og årene skal jeg skrive en bok. En bok som får meg til å lure på om jeg er klin faen gæren, eller om jeg er helt normal. Jeg produserer en kleskolleksjon for alle pengene jeg noen gang har tjent. Jeg reiser, jobber, elsker og ler. Gråter, skriker, hører på musikk og drikker vin. Mens alt jeg egentlig vil er å gå en tur i skogen og høre trær i vinden, men det er så langt borte. Scrollingen på facebook tar overhånd og alt jeg leser er som 200 mennesker i et rom som prøver å skrike høyest. Jodel, kvinneguiden, bloggerne og bilder av hva jeg spiser. Jeg klager og elsker. Elsker og klager. Jeg er Anniken. Jeg er Anniken, og Anniken er ikke gal. Verden er. Verden og Anniken blandes og så blir alt hvitt. Kanskje sort, kanskje en blanding. Jeg har ikke mistet meg selv, jeg har ikke mistet meg selv i det hele tatt. Jeg er bare litt, jeg vet ikke. Hva er egentlig viktig?

Jeg vet ikke.

10 Responses to JEG MÅ OGSÅ TAKLE LIVET

  1. Anniken, du fortjener å være glad. Mer enn noe annet så er det så viktig å være lykkelig. Ikke hele tiden, men for noe eller noen, av og til. Jeg har også ventet lenge på et innlegg som dette, et som du kanskje bare skriver uten å tenke for mye. Noe som bare flyter rett fra hodet, gjennom fingrene og ned på tastaturet. Jeg elsker det sårbare, nakne og ærlige. Jeg elsker måten du får meg til å holde pusten mens jeg leser. Og det er klart det er lettere å treffe andre dersom følelsene stemmer overens med det man skriver. Så du snakker om å ikke klare å gi slipp, hva betyr det? Hva er sorg? Hva er lykke? Hvem er du og jeg? Hva er livet egentlig?
    Jeg vet ikke, og kanskje ikke du heller vet enda, men fortell hva du tenker. Alltid skriv innlegg som dette, for du er så forbanna flink til akkurat det! ♥️

  2. Du er så sinnsykt flink til å skrive, blir helt målløs! Du fortjener virkelig alt godt, og alle gode ting kommer til de som venter! Fortsett å stå på❤️

  3. Tusen takk. For alt du deler. Du skriver fantastisk, så levende. Jeg mister pusten, leser sakte, tenker gjennom. Du gjør at jeg føler meg sterkere, sterk som kjenner meg selv og vet at jeg er vanskelig. At det er greit å ikke alltid ha det bra. Du gir meg mot og ikke minst lyst til å fortsette. Fortsette å bli bedre, jobbe, akseptere meg selv. Fortsette å leve når alt virker så håpløst. Kaos, lidenskap, tanker og ærlighet er så viktig. Du er viktig, Anniken, så utrolig viktig. 03.36 og du gir meg vilje til å fortsette. Tusen takk.

  4. Du er ufattelig god på å sette ord på hvordan du har det.
    Man føler seg igjen og man føler seg berørt av det du skriver til oss alle. Livet er et lære, og på veien dukker det opp nye klosser man samler . Viktig å bringe frem at du har fått til så mye godt og beundringsverdig i en alder av 21. Det er helt vilt, og utrolig kult!

  5. Kondolerer Anniken. Mistet min kjære bestefar for knapt en uke siden. Livet er hemningsløst. Uansett hvor mye kontroll vi tror vi har. Så har vi ikke det.

  6. Lykke til Anniken <3 Det viktigste er at du finner din vei – ikke at alle blir fornøyde med hva du gjør. Jeg liker deg 🙂

  7. Dette gjorde egentlig litt vondt å lese.
    2018 har vært et tøft år for flere enn deg.
    Jeg tok det skritt å søke hjelpe hos profesjonelle, men vet ikke om det hjelper.
    Kanskje jeg bare trenger mer tid?

Leave a reply