W E L C O M E   S E P T E M B E R

Jeg var redd jeg ikke skulle få til dette. Jeg har vært syk en hel uke, jeg håpet fredagen ville skinne litt lysere. Ordrett gjorde den kanskje ikke, men kroppen føltes lettere tross den vonde nattesøvnen. Jeg fikk ikke sove, vondt. Det er rett og slett vondt å falle ut og inn av dine egne drømmer, søvnparalyse og rare skikkelser. Faen. «Kanskje den rene luften vil hjelpe deg med søvnen jenta mi», ordene kom fra mamma. Kanskje har hun rett igjen. For to timer senere pakket jeg bilen, kjøpte to vinflasker med Alamos Cabernet, favoritt rødvinen. Billig, men god. Smakfull og rund, litt mektig – men ikke som saft. Saftig. Ordspill. Nei. Kaja møtte meg med et smil, både hun, moren og faren hennes. Long time no see, alltid like hyggelig. Jeg plasserte en bukett med roser og en flaske vin i hendene hennes, bare hyggelig, takk osv. Høsten er mektigere her, den har latt seg falne litt tidligere. Som om den urørte naturen tar tiden sin. Apropos tid, det virker som hele kroppen min har gått inn i en annen syklus, mensen. Nesten en måned for tidlig? Vel, høsten du høsten. Som om jeg er overtroisk og tror at kroppen renser seg. Renser seg for en ny tid, som sykdommen må ut. Jeg faller ut, for mye tekst for lite tid. For lite tid til peis, en rolig Kaja og blyanten hennes. Faren til Kaja som leser opp en artikkel fra Aftenposten, og moren hennes som lager torsk med rotgrønnsaker på kjøkkenet. Jeg har glemt hvor rolig og stille en hytte er. Hvordan roen synker over fjellene, med musikk, rødvin og godt selskap. Godt selskap, hvor gammel var du igjen? Treverket i sin fulle prakt, umalt. Slitesterk og bjørken i peisen som putrer stille. Vakkert? Jeg tror det.
Jeg tror dette er høst. Jeg tror dette er det nydelige, vakre, sterke litt melankolske. 

Takk ♥ 

Tenn noen lys i kveld, hvor enn du er 

23 Responses to JEG MÅTTE HA LUFT

  1. Hei kjære anniken! Har sett litt igjen på videoene dine på yt og lurte på om du kunne lage en nye video av din daglige makeup, som ikke er sponset? Forje er så gammel så lurte på om det da kanskje er noen nye produkter du har eller noe du har droppet:) Også lurte jeg på om du vet om en lypsyl som er veldig br for leppene og har bare naturlige ingredienser?

  2. Kunne du laget et innlegg om det du tegner og maler? Ut ifra det lille du har vist, så virker det som du har et øye for det du utretter. Hadde vært spennende å se!

  3. Vil bare si, jeg lever i det stille. Samboer med en person som er alt for meg. Sliter med det meste, sosial angst, spiseforstyrrelse, bipolar. Altså, det eg vil fram til (eg merker eg til og meg begynner å snakke nynorsk ut i heile greia, for eg tenkte du skulle forstå, men for meg blir det mest naturlig med nynorsk.) DET eg ville fram til, det er at du lyser opp kvardagen min med tekstene dine. Det du skriver er min livsgnist. Min fortsettelse, min gnist, min «glede» i det vonde. Sorry, det kan virke feil mot mange, men det at du skriver om dine tanker hjelper meg på min vei. Eg er så lik deg at det er skremmande. Men det er sikkert fleire hundre av dei som skriver det til deg, for det er så mange av oss. Dei som virkelig sliter, og dei som sliter for dei vil ha medfølelse… (det blir eit anna tema igjen), likevel. eg har sikkert følgt deg fra då du starta blogginga di, til du slutta, til du begynte igjen. OG eg hadde forstålese for alt. Eg vil ikkje sei at eg veit korleis det er å ha en blogg der alle kritisera deg for alt du gjer. Men einaste eg ville fram til er at du gjer en sabla god jobb for oss som virkelig sliter. På ekte. Ikkje nåke (ja, eg sliter med ditt og datt ((når eg vil det sjølv og passa for meg) «sjukdom». For fyflate eg er så lei av det. Men no babbla eg til deg. berre takk, for at du er så jævla kul, og en person som er så jævlig down to earth. likevel er tøff nok i motsetning til mange andre bloggera å innørmme feil i faktisk berre livet. Takk anniken, du er mitt forbilde. Takk for at du er ein av dei få som (uten vilje faktisk) berre er heilt sjukt oppegåande.

  4. Det bilde du la ut på snap av din sko som var slitt på siden. Det skyldes nok av at du går i dine egen føtter. Så for hvert steg du tar, jo mer slitt blir det.

Leave a reply