Jeg er i New York. Jeg føler jeg har glemt å si til dere at jeg er i New York. Dagen før jeg dro satt jeg i sofaen med en bolle vegetar curry, med usaltede cashew nøtter og en halv kuttet agurk. Joakim var på besøk og Cornelia satt med den samme curry bollen som meg. Jeg var sliten, men det var liksom ikke det. For mye på hjerte kanskje, for mye jeg holder inne. Jeg husker fortsatt dagen mamma fortalte meg at kvinner har veldig lett for å arve gener fra tidligere kvinnelige familiemedlemmer. Oldemor f.eks. Har jeg alltid vært dømt til å være litt ekstra tilgjengelig for følelser og galskap? Men jeg elsker det jo, og rusen min i livet har blitt å kjenne på følelser. Slik kom jeg tilslutt i kontakt med meg selv, selvom jeg også kan være helt forvirra. Joakim sa noe som «du er så flink Anniken», og før jeg rakk å slippe skjeen rant det et par tårer ned, som om kroppen visste hva som kom til å bli sagt for meg. Hendene opp, skjule tårer, ikke hulke nå, ikke hulke!! Unnskyld. Jeg sier alltid unnskyld når jeg gråter. Så ramlet alt ut av meg. Bare alt sammen. Dere skjønner, siden desember har jeg hatt denne vonde ekle følelsen av at ting bare er over. At jeg ikke får til noe som helst. At Instaen min er stygg, bloggen er rotete og dere vil ha norske istede for engelske videoer. Selvom jeg ikke vil høre, som når jeg spør en venninne om hvilket bilde som er finest, og jeg tar det motsatte av hva hun sa. Det har alltid vært slik, likevel har det på en eller annen rar måte blitt rett. Det er jo hva jeg føler som er viktigst (eller?), kanskje har jeg vært flink til å tenke slik likevel. Men dette handler egentlig ikke om noe annet enn generasjon prestasjon. Trodde aldri jeg skulle måtte putte meg selv i den kategorien, for jeg går ikke engang på skole. Som om det bare var for de som går på skole. At jeg ikke klarer å skrive boken min har gjort meg gal. Siden jeg startet for nå hele 5 år siden. Det sitter dypt i meg, og det har blitt min største byrde om dagen. Klesskolleksjonen har blitt et helvette. Fordi jeg satser alt, og selvom jeg ikke sitter å glor på klær på fashionweek, føler jeg meg litt dum av det også. Hvordan kan jeg lage en klesskolleksjon 110% fra egen lomme og stil, når du ikke brenner for mote? Men jeg gjør jo det. Jeg bare føler det ikke synes så godt fordi jeg ikke er en av gjengen på krakk foran et hav av stirrende mennesker på et kjøttstykke midt i veien. Jeg stresser over alt, og kan få pusteproblemer når jeg legger meg med tanken «hva hvis du våkner opp og ingen gidder å følge med på deg lenger? hva gjør du da Anniken?» Hater til og med at jeg er så ærlig om det, men det er sant. Jeg får sånne små panikk følelser fordi jeg er redd livet mitt bare en dag havner i grøfta. Jeg vil skrive og skape. Smykker, klær, interiør og til og med realisere de visuelle kunstutstillingene jeg så for meg som yngre. For tankene og tingene jeg vil gjøre med livet mitt har vært de samme siden jeg var 15, jeg har ikke endret på noen av disse ideene. Men det å faktisk utføre de? Wow, snakk om å rive sjela mi inn og ut. Tygge og spytte den inn igjen. Det verste av alt sa jeg. Det verste av alt Joakim er at jeg sammenligner meg selv uten å forstå at jeg gjør det. For på utforsk på Instagram trykker jeg på «pene» jenter, og de jeg følger er kun folk jeg kjenner eller de som inspirerer meg. Uten å vite det blander jeg 10 personer om til 1, og alt jeg ser er hva jeg ikke gjør. Selvom du sier jeg jobber dritten ut av meg Joakim, tror sikkert noen fortsatt at grunnen til at jeg er trøtt på dagen er fordi jeg chatter på kvelden. Når jeg egentlig jobber så øya blir til sand. Chatting? Hva er det egentlig. For selvom noen er 10 år eldre enn meg og har gjort 1000 ting mere enn meg vil det alltid også være noen som er yngre enn meg og kommet lenger enn meg. Slik holder jeg på i mitt hode. Så begynte jeg å gråte. Jeg har alltid vært så stressa for fremtiden min. Alltid, virkelig alltid. Også gråter jeg litt til. Så tenker jeg litt til på alle dere. Hadde jeg levd i denne verdenen nå som 17 år hadde det sagte spist meg opp, for i det jeg var 17 hadde sosiale medier så vidt begynt. Nå er det så altoppslukende at selv jeg som skal være en av de som påvirker blir påvirka, og da lurer jeg på hvor mye dere blir påvirka. Så roer jeg meg ned, så vil jeg roe ned dere. Ting tar tid, og alt du vil – det kommer du også til å klare. Du må bare tro på akkurat det. At selvom du er et offer, kan du bli en vinner.

Med eller uten følgere på Instagram. 

33 Responses to MIN STØRSTE FIENDE

  1. Det er så godt å kunne våkne til tekstene dine, Anniken. Du er en stor inspirasjonskilde og er bra nok akkurat som du er nå. Jeg gleder meg til å lese boken din, men om jeg må vente et par år gjør jeg gjerne det. Det at bloggen din er et rot er bare tull. Bloggen din er en fin måte og komme seg litt bort å tenke på noe annet et par minutter. Håper du får et fint opphold i New York 🙂

  2. Du prøver så godt du kan og det er bra nok! Du er bra nok, og vi er alle bra nok. Det vil alltid være noen som virker som de får til alt mer enn deg, sosiale medier gir oss den perfekte muligheten til å skape en illusjon om at livene våre er perfekte. Realiteten er alltid mye styggere enn slik den fremstår som. Tusen takk for at du skriver om dette! Du er flink. Stå på.

  3. Veldig fint innlegg, både inspirerende og beundringsverdig! Du må ikke tenke at du ikke får til ting, for det gjør du åpenbart 🙂

  4. Elsker rett og slett deg og tankene dine! Jeg sliter med angst jeg også, men å klikke seg inn her er så befriende, og beroligende på samme tid. Du er en stor inspirasjon, og håper du aldri gir opp. Jeg vet du kan komme lang, om du bare tror på deg selv. Du er bein tøff Anniken!!

  5. Du er forbildet mitt, pga deg har jeg starta å bruke mindre sminke og blitt litt mere jordnær? jeg digger deg, keep on doin u:p

  6. Så sykt sant. Fortsett med det du gjør, du er sterk. Men det er ikke er ikke verdt det om du self expire❤️❤️

    Hilsen fast leser:)

  7. Er nok mange som kan kjenne seg igjen i dette, inkludert meg selv. Jeg har hatt det sånn lenge, i flere år. Blir aldri god nok, gjør aldri nok, er ikke nok… det er tungt. Men så sitter mye av det i hodet, kanskje alt. Derfor må man starte der, og prøve å snu om på tankene litt. Se seg selv uten fra, på alt man har gjort og fått til på den korte tiden man har levd. Alle mennesker man har berørt, hjulpet, elsket, såret. Ingen er perfekt, vi er alle mennesker og mennesker er ikke perfekte. Vi klarer ikke allt, men vi klarer mye og vi er perfekte i det uperfekte. Vi må føle og oppleve det vonde for å forstå det gode.

    Ble en liten tekst til meg selv også dette ser jeg. Ville bare skrive noe til deg, da jeg også har vært der og ennå er der. Ta tiden til hjelp, løft deg selv opp gradvis, finn ut av hva som er viktigs for det akkurat nå og gjør det. Og sist men ikke minst: GI LITT MER FAEN.

    Hilsen Marte

  8. Sluttet med Instagram for ett halvt år siden. Det føltes litt som om jeg datt ut av en verden og våknet i en annen. Hvor alle sitter å stirrer tankeløst ned i skjermen. De er ikke der. Fysisk er de der, men ikke psykisk. Jeg er alene i en ny verden og det har aldri vært så lett å puste før…. det flotte er at jeg fortsatt har mulighet til å følge deg her<3 Tusen takk for det!

  9. Hei <3
    Jeg har lest bloggen din lenge, og du har tidligere skrevet noe om huden din og at du har hatt litt nupper. Jeg sliter med det samme, og lurte derfor på hva du har gjort for å bli kvitt de – du har jo så nydelig, plettfri hud nå! Jeg hadde satt utrolig stor pris på svar! Hilsen Elise

  10. Such great truth spoken, I love what you are posting on all plat forms. I always get excited seeing a new post from you, whether it be on here or youtube. Always remember to stay true to what you want!

  11. I just have read your post (translating it to English so I don’t think I have understood everything, haha)but let me tell you something. I’ve always been like you, always worried about my future, my career, thinking that I was not enough and comparing myself to others. 3 years ago I finished my degree and while all my friends started their career paths I was completely stuck, I didn’t know what to do because you know, I thought people around me was expecting so much of me that I will probably let them down. My life stopped for 3 years, not knowing what to do and I started to feel this fear inside of me that it kept me from doing staff related to my career (for example moving to a different city to start a Master’s degree). I cannot describe the frustration that I was feeling because I had spent the last 3 years not knowing what to do because of the fear of letting people down and now this fear has transformed into somthing different. I recently have been diagnosed with panic disorder and agoraphobia.
    Fear leads to fear, insecurities lead to insecurity. You DO inspire people, never ever be afraid or doubt yourself or compare to others. You have to live your life the best you can because at the end of the day, the only person you have to make happy is YOURSELF. You can deal with everything and for what is worth it, I follow people with far more followers than you, but they do not inspire me daily as you do, so I guess you have to be doing something right after all!
    Love from Spain <3

  12. Fear leads to fear, insecurities lead to insecurity. You DO inspire people, never ever be afraid or doubt yourself or compare to others. You have to live your life the best you can because at the end of the day, the only person you have to make happy is YOURSELF. You can deal with everything and for what is worth it, I follow people with far more followers than you, but they do not inspire me daily as you do, so I guess you have to be doing something right after all!
    Love from Spain <3

  13. Gud, så mye jeg kan relatere meg til dette! Jeg har hatt det akkurat slik i starten av 2018. Alle de samme følelsene, stresset om fremtiden. Jeg har også kjent på angsten av å ikke klare å gjøre ferdig noe. Tusen takk for at du delte dette innlegget. Det betyr mye for meg å vite at jeg ikke er alene. Dessuten, jeg synes du er helt rå. Ikke bry deg om det de andre sier – at du bør lage norske videoer og ikke engelske. Husk at hvis du snakker engelsk, så rekker du ut til flere – og det er sikkert kjempemange som kunne trengt en influencer som deg Anniken. Till og med utenfor Norge. Jeg elsker bloggen din og den har gitt meg mye. Selv blogger jeg, og jeg henter stadig vekk inspirasjon fra deg. Ikke gi opp!

  14. Det er fint at du skriver ned tankene dine. Noen ganger prøver jeg på det samme men tenker at om jeg skriver det ned blir det så permanent. Men om jeg ikke gjør det blir det holdt inne, kommer aldri ut og bare bygger seg opp. Jeg er 17 og kjenner på press fra alle kanter. Noen dager er alt skikkelig bra, når solen treffer. Men så kan jeg sitte i en hel helg og tenke på alt som kan gå gale den kommende uken eller hva jeg kunne gjort bedre den forrige. Eller komme hjem fra skolen og gråte, bare fordi jeg har følt meg ensom og fortapt i en for stor verden. Når du skriver ned alt dette, hjelper du unge jenter som meg. Og det hjelper masse!! At man kan kjenne seg igjen, og innse at det ikke bare er seg selv som har tankespinn innimellom. Det gir meg ro i sjelen å lese bloggen din, og jeg håper at du får ro i din av at du hjelper oss.

  15. Litt stresset for fremtiden selv, undrer om jeg går inn i en fase av «eksistensiell krise». Ikke vet jeg, men har jo denne følelsen samtidig at alt kommer til å gå bra med oss alle til slutt. Det bare er litt skummelt å ikke vite hva som kommer og hvordan en skal møte det.

  16. Dear Anniken, you’re doing so well. I’m now seventeen and I’m more lost than ever before. Your posts really help me out because your thoughts and reflections are so deep that keep me thinking on whatever you said. I get really inspired by you and I personally think you’re a very strong woman: you’re creative, you have style and you don’t need thousands of followers to shine. You have more experience in life than me, obviously, but let me say you something, future can be the scariest because of the unknown but it is also waiting for the best you cannot even imagine! It can or it will be hard, but you gotta keep pushing!
    I’ve followed you for a couple or three years now and I’ve been translating your posts into english because I love your content. You never know what life will give you so, keep trying, failure is ok, but learning is even better!

    I hope you’re feeling better in your time in New York! Kisses and best vibes!

    • <3 you're my inspiration !
      I get really inspired by you and I love your content.

      Have the best time in NY
      xoxo

  17. Wow, bare fortsett det du gjør! Du er ekstremt original, og du har flere kopier enn du aner. Du startet en helt ny look, og en helt ny måte å være ærlig på i denne skrudde verdenen. Du hjalp meg med egen angst, og du er en nydelig sjel. Når du tviler, husk hvem du er og alt det du liker. Det er mer enn flott, det er deg.

  18. Nå begynte jeg å gråte. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver på så mange måter. Jeg er ei jente på 17 år, og sliter med mitt, selv om jeg vet jeg er veldig flink til mye. Men som du sier, så er saken den at ting tar tid. Dine innlegg gir meg håp for min fremtid. Det handler ikke om at du er et kjent forbilde som «alle» liker bildene til. Du skriver så godt! Så reflektert. Du er en ekte kunstnersjel i mine øyne -Ikke fordi du har mange følgere!

  19. Jeg har fulgt med på bloggen din og instaen din i flere år nå og har ingen planer om å stoppe. Du inspirerer så utrolig mye og du er utrolig flink til det du gjør <3

  20. Det er så fint å lese bloggen din Anniken! Et frisk, ekte og varmt pust i en jungel av mye rart i en bloggverden. Jeg opplever deg som reflektert og ansvarsfull. Du er deg selv, kopierer ikke. Du byr på seg selv med humor, sterke flotte følelser og spennende tanker. Dette finnes ikke andre steder i blogg verden enn inni på din blogg. Jeg kommer til å elske boken din og klærne dine og jeg elsker hvor tøff du er som lager engelske videoer<3!

  21. For en tekst! Så ekte og sårbar.
    Jeg er en av mange som heier på deg! Jeg kommenterer veldig sjeldent/aldri, men leser flere ganger i uken. Du inspirerer meg skikkelig! Og jeg tenker ofte at jeg vil ha deg som venninne^^,
    Jeg ønsker deg virkelig alt godt i fremtiden.
    Og kjære du, les de 5 siste setningene i innlegget ditt, les de om og om igjen. De står der for deg også vet du 🙂
    God klem til deg <3

  22. Du er desidert en av mine alle største inspirasjoner! <3 Så reflektert, vakker, hardtarbeidende og sterk.
    Jeg syns det er sinnsykt kult at du satser alt på et ganske annerledes, kreativt og kult liv for en jente i Norge i dag på din alder. Som alle vi andre egentlig vil ha, men er få som klarer, DU er en av de! Tenk på det! Jeg er sikker på at du er mye bedre, flinkere og sterkere enn DU tror!
    Til slutt får man ikke gjort noe annet enn sitt beste i denne store verden heller.. Hva skal man gjøre da? Alle har fått sitt inkludert deg. Men din åpenhet og ærlighet om alt fra angst til sorg og alt i mellom er en UTROLIG stor prestasjon i seg selv! Har du tenkt på det egentlig? De utfordringer som du deler er personlige og såre som tar mye for folk å si høyt og for alle til å vite om. DET er en styrke- IKKE en svakhet, husk det! Ikke vær så hard mot deg selv, du er mer enn bra nok og det mener jeg. Du har gjort meg mye tryggere på mine ting fordi en eldre jente enn meg deler sånt høyt og dønn ærlig, som har gjort at jeg slipper å føle meg helt alene og tro at jeg er den enenste som tenker så mye og heller aldri føler noe er bra nok. Tusen takk Anniken. Ønsker deg alt godt og nyt alle de fantastiske turene du får oppleve, som vi andre bare kan drømme om..haha<3

  23. Jeg har blitt mer negativt til sosiale media de siste ukene. Har innser hvor mye påvirkning det har på meg, og mesteparten av innflytelsen skjer ubevisst. Mitt syn på hva som er stygt og vakkert, har også forandret seg. Jeg kan se meg selv i speilet, og føler meg vakkert. Trist at det tok meg 23 år før jeg innså dette, men er «her» i hvert fall!

  24. Jeg har blitt mer negativt til sosiale media de siste ukene. Har innser hvor mye påvirkning det har på meg, og mesteparten av innflytelsen skjer ubevisst. Mitt syn på hva som er stygt og vakkert, har også forandret seg. Jeg kan se meg selv i speilet, og føler meg vakkert. Trist at det tok meg 23 år før jeg innså dette, men er «her» i hvert fall!

  25. Du har nok valgt et av de tøffeste yrkene å være i – å blotlegge seg på sosiale medier, hvor det naturlig er et ekstremt stort fokus på utseendet. I mange andre yrker blir man (stort sett) bedømt på prestasjon innen et gitt fagområde. Men du blir dømt etter utseende, kvalitet på skriving, design, samarbeidsprosjekter, and the list goes on. Det er sikkert ikke alltid så enkelt å skille den ekte Anniken fra jobben din, når det du tjener penger på er å være deg selv, blandet med litt spons innimellom. Kudos til deg som følger drømmene dine og tør, men vær klar over at du velger et skikkelig tøft yrke, som kan spise deg opp innenfra dersom du ikke tar pauser eller omringer deg med de rette folkene <3

    Haha, sikkert et veldig rotete innlegg, men håper du skjønner hva jeg vil frem til: vær stolt, så himla stolt, men vær også forsiktig og beskytt deg selv <3

    Det var alt, klem fra meg 🙂

  26. Ville bare si at jeg hr så mye respekt for deg. Du bruker stemmen din til noe riktig, og er den eneste bloggen jeg har kommer over som inneholder ekte inspirasjon og sårbarhet. Innlegg om ekte og viktige ting. Jeg digger deg! Og gleder meg til å lese boken.
    Stå på Anniken. Husk du ER ikke følelsene dine. Selv er jeg veldig emosjonell og sliter med angst. Jeg ser på det som en gave, tenk deg så heldige vi er som kan være så i kontak med våre følelser.. samtidig viktig å huske at ikke alt man føler nødvendigvis er «sannhet». Jeg heier på deg!

Leave a reply