NÅR NATTEN BLIR LANG & ALT BLIR STILLE

Dette er de siste bildene vi tok i Vegas, før vi sjekket inn på hotellet. Natten etter klokken 04:00 skulle vi reise hjem, så alle bestemte seg for å bli på hotellet. Vi bestemte oss for å få litt søvn. Jeg derimot satt oppe å jobbet litt, Joakim sov tungt ved siden av meg og jeg så på en dokumentar om Lady Gaga. Jeg hører et par smell, tenker ikke så mye over det. Et par minutter senere hører jeg den ene sykebilen etter den andre, jeg husker bare at jeg stusset på det. Det er normalt med sykebiler i Vegas, men hvor mange ble pumpet på en Søndag? Jeg reiste meg opp å så ut av vinduet, rett over veien ligger Mandela bay. Synes som møter meg er helikoptre, rundt 50 politibiler og løpende skrikende mennesker. Jeg sjekker VG, forsiden, skudd. Jeg vekker Joakim «se her». Han reiser seg, telefoner begynner å ringe. Ja vi er trygge. Vi er trygge. Natten ble lang. Med håpløse øyne satt vi å så utover Las Vegas, det hele var et kaos. Vi var i 26 etasje på Planet Hollywood, og vi visste enda ikke hvilket hotell han skøyt fra. Det hele var bare trist, vondt, surrealistisk. For hva skal man si? At hadde det ikke vært for at vi skulle fly, hadde vi gått i de samme gatene selv? At man følte seg hjelpesløs? At man måtte betrygge venner og familie om at man satt i hotellsengen sin? Det ble en søvnløs natt, og i det vi gikk ut av hotellet vårt var det stille. Helt, helt stille. Det var ikke et menneske å se. Flyplassen var stille. Mennesker med bøyde hoder, og såre fotskritt. Noen gråt, men for det meste gjorde stillheten meg kvalm. Uvel, igjen surrealistisk. Det er rart å være så nære noe, men likevel så langt ifra. Jeg er bare så takknemlig for at vi kom oss hjem. At jeg sitter i sofaen min å skriver her. At vi alle var på hotellet. Likevel var det noen som ikke fikk tak i barna sine, noen mistet ektemannen sin fordi de reddet noen andre og noen løp for livet med bilder i bakhodet de aldri vil glemme. Vakre vakre Vegas, jeg tror aldri du har vært så stille.

.  .  .

// These are the last photos we took in Vegas before we checked into the hotel. The night after everyone decided to stay at the hotel. We decided to get some sleep. On the other hand, I set up working a bit, Joakim slept heavily next to me and I watched a documentary about Lady Gaga. I hear a few clues, do not think so much about it. A few minutes later I hear one ambulance after the other.. It is normal in Vegas, but how many were pumped on a Sunday? I got up to look out of the window, just across the road is Mandela bay. What´s meeting me are helicopters, about 50 police cars and running screaming people. I’m checking the norwegian newspaper, the front, shot. I wake up Joakim «see here». He rises, phones begin to ring. Yes we are safe. We are safe. The night was long. With hopeless eyes, we sat over Las Vegas, all of it was a chaos. We were on the 26th floor of Planet Hollywood and we did not even know what hotel he was shooting from. It all was just sad, bad, surreal. For what should you say? That if we didn´t have a plane to catch, had we walked in the same streets ourselves? That one felt helpless? That you had to tell friends and family that you were in your hotel bed? It became a sleepless night and in what we went out of our hotel it was quiet. Absolutely, completely quiet. It was not a human being to see. The airport was quiet. Humans with bent heads and sore footsteps. Some cry, but for the most part, the silence made me sick. Again surreal. It’s strange to be so close, but still far from that. I’m just so grateful that we came home. That I’m sitting on my couch writing here. That we all were at the hotel. Still, someone who did not get hold of their children, some lost their husbands because they rescued someone else and someone ran for life with images in their minds they will never forget. Beautiful beautiful Vegas, I never think you’ve been so quiet //

Two piece: HERE

13 Responses to MINE SISTE TIMER I VEGAS…

  1. *Mandalay Bay. Hotellet i Vegas heter IKKE det samme som Mandela. Det hadde i så fall vært skjebnens ironi på det sterkeste.

    • u kidding with me? haha, det var mine siste timer i Vegas jo, for jeg dro hjem. Så hvordan det kan være upassende er å dra saften ut av ingenting.

    • Må si meg enig i denne. Du skriver på en veldig fin måte, men bruker ofte uttrykk feil. En del uttrykk høres kanskje poetiske og kunstneriske ut, men har en annen betydning. Lær deg å ta imot kritikk 🙂 Vi prøver bare å hjelpe deg til å skrive bedre.

      • Hmm, men hvordan kan man bruke utrykk feil når det er slik det blir ment i sitt eget hodet, og tekst? Jeg skriver ikke for å høre poetisk eller kunstnerisk ut. Jeg skriver bare.

Leave a reply