Det er umulig å stoppe de store, altoppslukende bølgene av tårer, det er som om det er krefter jeg ikke kan kontrollere lenger. Jeg har prøvd så hardt den siste uken at jeg nå lar det komme i små stormer, som om noen slår en lysbryter av og på. Den minste ting beveger noe i meg som et korthus som raser. 2018 har ikke gått så bra til nå, det har ikke det. Jeg er sliten. Jeg er sliten av meg selv, av tårer, av smerte, klump i magen og sorg. Jeg er sliten av å se min lille familie, min bitte lille familie nå virkelig kjemper seg igjennom disse endeløse dagene vi kaller livet. Noen ganger stopper tårene, og med hovne øyne, et glass rødvin for mye og noe god mat tusler jeg rundt. Prøver å ikke ringe han, prøver å ikke ta den om han ringer meg. Prøver å ikke tenke på hva som skjedde for et par dager siden, og at akkurat nå er livet litt stort for meg. Kjære mamma, fetter, kusine og onkel – jeg vet dere kommer dere igjennom dette. Jeg vet livet virker så håpløst nå. Jeg vet det føles ut som om livet ikke var verdt å leve likevel, for hvordan kan livet ta fra deg det kjæreste du har? Vel, det er den harde ironien. For finnes det en gud er han en grusom person, eller så finnes han ikke. Det er en av to, så enkelt som det. Dere skjønner, det har vært vanskelig å vite hva man skal gjøre om dagen. Hva som er rett å skrive, legge ut bilder av og ikke minst si. Jeg er full av ord, og men ingen kan forbrede seg på en slik tragedie som nå har oppstått. Så er det egentlig noe som lenger er riktig eller galt å si? Det er slutt med Anders, det er en stor sorg som sagte men sikkert blir mer og mer virkelig for meg. Men det er ikke det som er det verste som har skjedd de siste dagene. For i det jeg gikk på flyet til Stockholm fikk jeg en telefon av min mamma.. mamma, mamma.. Du fikk ikke puste, du gråt, du var hysterisk og jeg forstod med et stikk i magen og en altoppslukende angst at noe hadde skjedd. Du klarte ikke si det, du hadde ikke sjans. Pappa måtte for deg.

Dere skjønner. Vi leser disse avisartiklene hver eneste dag, vi scroller oss igjennom livet. Det har blitt så altoppslukende. Så altoppslukende at jeg både har slettet Facebook appen på mobilen min og nå vurderer å kvitte meg med snapchat, selvom den er en del av jobben min. Vi kan lese artikler om de mest meningsløse ulykker, men det skjer jo ikke meg sant? Ikke deg heller, ikke noen av oss. Vi er udødelige, og kanskje er det slik at vår komplekse hjerne ikke har mulighet til å forstå denne biten av livet, og kanskje er det bare slik det skal være. At vi har en start og en slutt, som du ikke har noen som helst kontroll over. Men du kan fylle disse dagene med et innhold, og det er noe som nå har blitt enda mer viktig. Onsdagen skulle en av disse artiklene være det gladeste, flotteste menneske i vår knøttlille familie. Limet vårt, kjernen vår. Hun som på en eller annen måte holdt oss alle samlet, på alle sine fester, sammenkomster, grillinger, hytteturer og tradisjoner. Jeg så deg jo nettopp tante. Vi satt jo akkurat rundt bordet, du og jeg. Jeg så hvordan du så på meg og Anders danse. Hvordan du somlet rundt i poncho og tights som alltid. Hatet å bli tatt bilde av, men trykte kamera opp i ansiktene til oss andre, alt måtte dokumenteres. Hvordan du smugrøyket litt, spilte kort og satte deg i god stolen. Uvanen når du peller deg på kinnet ditt, som «mor»mor gjorde. Eller som det varme flotte menneske du var, er. Jeg klarer ikke stoppe å si er. Du har lyttet, og du visste at stedet jeg slappet mest av i hele verden var hos deg. Det varme sva berget utenfor i hagen, eller hvordan du hadde den fineste balansen til livet. Ikke for slapt, og ikke for kjedelig. Eventyrlysten, matglad og klok. En av dine siste poster på Facebook var at du gjerne ville at andre skulle stemme på meg som «Norges best kledde kvinne» tante, jeg liker og tro at du hev inn de siste viktige som gjorde at det faktisk skjedde. Takket jeg deg nok for slike ting? Sa jeg nok at jeg var glad i deg jeg også? Jeg kan fortsatt høre deg le, eller utrykket i ansiktet ditt når du tapte i spill og du måtte utføre din egen straff. Tante var i en bilulykke i Oslofjord tunnellen, og i løpet av sekunder var hun borte. Så ble hun revet vekk fra oss alle, og vi kommer aldri til å se hun igjen. Jeg kan ikke beskrive smerten familien min går igjennom, og de timeslange telefon samtalene med mamma der jeg forteller hun at en dag.. En dag vil hun føle solskinnet igjen, hun vil føle lykke, og glede. At smakssansene vil komme tilbake, og duften av nyklippet gress som får hun til å nyse. At hun snakker i sorg, at hun overlever det her og at jeg og pappa fortsatt er her. Mamma mistet søsteren hun snakket med hver eneste dag, men fetteren min Fabian, kusinen min Ullerikke og onkelen min Erik har mistet det største tapet man kan ha i et liv. Det knuser meg.

Men de gylne tidene vi har hatt, skal vi ha igjen. I dette livet, eller i det som en dag kommer. Ta vare på hverandre. 

83 Responses to NÅR ALT BARE REVNER

  1. Mister også tanten min i bilulykke.. bare 19 år var hun.. livet er så urettferdig🙁 all kjærlighet sendes til deg og familien din ❤️❤️

  2. Gråt mens jeg leste dette noe så utrolig trist! Dette er virkelig urettferdig! Ta deg tid til hjelp og ro Anniken. Dette kommer du til å klare med tanke på alt det andre du har klart! Det er en seier i seg selv. Vær sterk jeg heier på deg!

  3. Kommenterer sjeldent, men dette. Vil bare gi deg en lang klem. Kondolerer så mye. Du er den som inspirerer meg mest av alle.

  4. <3 setter virkelig livet i perspektiv når slike forferdelig ting skjer..
    Kondolerer så masse! Du er sterkere enn de fleste jeg vet om<3

  5. Utrolig lei meg på deres vegne.. det er mitt absolutt verste mareritt og jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan det føles ❤️💔 Sender uendelig med varme tanker og håper sorgen blir lettere å bære etter hvert som tiden går

  6. Åh kjære Anniken! Livet er så forbanna urettferdig.. Jeg er så lei for det! Mange tanker til deg og dine! Hjerteklem ❤️

  7. Dette var utrolig vondt å lese.. Det skulle ikke vært lov å oppleve så mye smerte og vondt som du har den siste uken/e. Sender varme tanker til deg og din familie❤️

  8. Så vondt.
    Jeg vet hvordan det er og bære sorg.. min storebror ble 30, døde av hjernesvulst i 2015. Mamma døde av det samme i 2017. Dagene er lange og tunge. Jeg vet noen ganger føles livet for tungt, at du ikke klarer mer. Men alt går Anniken, virkelig.. Alt går. Når de personene som alltid holdt deg oppe forsvinner vet man ikke lenger hva som er meningen med livet.. jeg tar dag for dag. For hva annet kan man? Sorgen er der og det vil det alltid være. Tenker på deg og håper du sier ifra hvis du vil prate med noen. Stor klem

  9. Du har virkelig et talent. Måten du skriver på er så innmari ekte. Man kjenner smerten gjennom dine ord, dine setninger. Sender varme tanker til deg og dine. <3

  10. detter var helt ufattelig hjerteskjærende og rørende…, kondolerer så utrolig mye Anniken!! ble helt uvel av å lese dette og jeg kan ikke forestille meg hvordan dere har d…. du er så inspirerende og d er uvirkelig trist at du har måtte gått gjennom noe sånnt! men jeg vet at du er helt vanvittig sterk, og du kommer deg gjennom dette, du og familien din<3 varme tanker❤️

  11. Utrolig vakkert skrevet, dette hadde din tante satt enormt stor pris på. Tenker på dere, og sender varme klemmer til deg og din familie. Kondolerer ❤️

  12. detter var helt ufattelig hjerteskjærende og rørende…, kondolerer så utrolig mye Anniken!! ble helt uvel av å lese dette og jeg kan ikke forestille meg hvordan dere har d…. du er så inspirerende og d er uvirkelig trist at du har måtte gått gjennom noe sånnt! men jeg vet at du er helt vanvittig sterk, og du kommer deg gjennom dette, du og familien din<3 varme tanker❤️❤️

  13. Kondolerer ❤️ Ta vare på hverandre! Anniken, du er sterk. Flott skrevet,trist tekst. Tenner et lys for deg og din familie nå❤️

  14. Dette traff meg og jeg skal uten tvil bli flinkere til å vise at jeg setter pris på de rundt meg. Livet er urettferdig, skjørt og absolutt ikke noe man skal ta for gitt.. Kondolerer så mye, gode du❤️

  15. Jeg har ikke ord Anniken. Hvordan du klarer å sette ord på alt dette. Jeg gråt mens jeg leste meg gjennom. For en grusom uke og dager du har vært gjennom. Kondolerer så mye❤️ Måtte det komme bedre dager for deg og familien og at dere finner glede og kjærlighet i hverandre fremover. Jeg beundrer deg for ærligheten. Må ha vært det vanskeligste innlegget å sette ord på, og klare å skrive ned.

  16. Kjære Anniken. Jeg har ikke ord. Jeg gråt mens jeg leste meg gjennom ordene dine. For en grusom uke og dager du har hatt. Kondolerer så mye til deg og familien❤️ Dette må være det vanskeligste innlegget du noen gang har skrevet. Å sette ord på alt dette, og skrive det ned. Jeg beundrer deg. Jeg beundrer deg for ærlighet, for din unike evne til å sette ord på ting og for den du er. Måtte du få hvilt deg gjennom dagene som kommer, og ta vare på deg selv. Jeg håper dere finner kjærlighet og glede sammen, i tiden som kommer ❤️

  17. Selvom det er fattige ord i en slik sammenheng, vil jeg bare fortelle at det går videre. Livet. Tiden. Alt går. Går det ikke bra, går det hvertfall videre. Til slutt går det bra. Kanskje ikke i dag, kanskje ikke i morgen, eller om fire uker, åtte uker, et halvt år. Men EN dag går det bra.
    Mistet storebroren min brått og uventet høsten 2016. Et sjokk og en sorg jeg trodde ville drepe meg. Men tiden gikk, sorgen ble, vil alltid være, men jeg lærte å leve med den. I dag har jeg det bra, såklart noen stunder faller jeg litt, gråter og syntes det er tungt, mennformdet meste har jeg det bra. Jeg har godtatt sorgen, og lever med den. Det er mange flere gode dager enn dårlige i livet mitt nå. Og har jeg lært noe er at man skal ikke ta noe eller noen forgitt. Jeg lever, og etter broren min gikk bort, lever jeg VIRKELIG. Hver dag er spesiell og jeg skal gjøre alt jeg vil gjøre i denne fantastiske og grusomme verden vi alle lever i. Stor klem til dere <3

  18. Det stikker i hjertet mitt, på dine vegner. Jeg gråter noen tårer for deg, og håper det kan lette litt på alt det tunge som ligger over deg. Selv om jeg ikke kjenner deg, var du den siste jeg hadde ønska dette for. Du er sterkere enn alle jeg vet om, og sikkert sterkere enn du selv tror. Kondolerer til deg og familien din, Anniken. ❤️ Dette fikk meg virkelig til å tenke. Når jeg står opp i morgen skal jeg fortelle hver og en i familien min at jeg er glad i dem!

  19. Ord blir fattige. Sorg er svært tungt, sårt, urettferdig. Tiden vil nå stå stille, men lykken kommer tilbake. Det vil være en annen type lykke, men den kommer. det Vil være stunder en føler seg håpløs og sorgen er enorm, men til slutt vil minnene veie mer og du vil se stor glede ved alt dere opplevde. Du har en tante som elsket deg, og ennå gjør det – for hun er med deg. Hun er alltid med deg, så lenge du tillater det. Hun blir aldri glemt, du vil med tiden kunne se glede igjen og tenke tilbake på all glede dere skapte sammen.

    Ta vare på hverandre, og husk at det er greit at andre tar vare på deg også. Tillat sorgen å komme, tillat deg selv å bli trøstet og ikke bare vær den som trøster. Livet er skjørt, og jeg tenker på dere i sorgen og sender dere mange varme tanker for tiden fremover.

  20. ❤️❤️❤️❤️❤️❤️

    Livet er så forbanna urettferdig og vondt, det kan ramme hvem som helst. Sender deg og dine varme tanker, ta godt vare på hverandre. Ta frem gode minner, gråt så mye dere orker, gi hverandre gode klemmer og smil av alt det fine som har vært. En dag står dere med sola midt i fleisen, sorgen er der enda men de gode minnene vil gradvis ta over. Det vil fortsatt gjøre vondt, men det blir mindre jævlig med tiden.

    Tenker på dere. ❤️

  21. Startet forrige år med å miste noen som sto meg veldig nært og som var alt for ung, så jeg føler så med deg nå. Selvom alt føles helt jævlig og man mister motivasjonen til alt, så blir det bedre med tiden. Det er fortsatt en stor sorg for meg etter et år, og det kommer det nok alltid til å være. Gråt når du føler for det, og le når du tenker på de fine minnene. Kondolerer <3 sender varme tanker

  22. Kondolerer så mye Anniken! Detta var utrolig trist, og jeg kan ikke tenke hva du nå går gjennom. Å gå gjennom en kjærlighetssorg og en sorg etter å ha mistet en så nær, altså! Livet er ikke rettferdig. Håper alt blir bedre med tiden og at du har støtte rundt deg❤️ Leserne dine tenker på deg hvertfall!

  23. Kondolerer så mye Anniken! Detta var utrolig trist, og jeg kan ikke tenke hva du nå går gjennom. Å gå gjennom en kjærlighetssorg og en sorg etter å ha mistet en så nær, altså! Livet er ikke rettferdig. Håper alt blir bedre med tiden og at du har støtte rundt deg❤️ Leserne dine tenker på deg hvertfall!

  24. Jeg får så vondt når andre har vondt, og jeg kondolerer så mye! Stakkars deg og familien, noe så grusomt. Godt mamma’n din har deg, Anniken – du som er så flink med ord.
    Synes det er trist å høre om deg og Anders også, og håper det ordner seg med tiden <3

  25. Fyf, livet kan være så innmari urettferdig. Det vil ta tid, veldig lang tid, år.. men tid leger også alle sår, selv om man skulle ønske det gikk fort. Det samme med kjærligheten, når du er klar så skjer det. En periode med nedturer vil også gi deg oppturer, oppturene vil være av de minste ting. Jeg vet dette av egen erfaring, for 3 år siden skjedde det mest utenkelige, som du sier, de tingene vi leser om, som vi så fort skroller over, er plutselig ikke bare i avisa, men ventende utenfor døra. Jeg kondolerer så masse!

  26. Dette er det mest hjerteskjærende men på samme tid det fineste jeg har lest på lenge! Tusentakk Anniken for at du velger å dele dette. Hun virker som en fantastisk flott dame! Kondolerer så masse til deg og familien 🌹

  27. Kondolerer så mye til deg og dine <3 Mistet tanten min ifjor i husbrann, føles enda uvirkelig og så vanvittig urettferdig.

  28. Varme tanker <3

    Jeg vil bare si at tre siste "tanke" innleggene dine er helt nydelige, det er akkurat sånn en blogg burde være.

  29. Ord blir fattige. Kondolerer så mye! Kjærlighetssorg er noe dritt det også, ta en dag av gangen så kommer du deg gjennom det! Du er sterk❤️

  30. Sender mine varmeste tanker til deg og din familie. Jeg mistet mammaen min brått i en ulykke for et halvt år siden og det er helt forferdelig når noe sånt rammer en selv eller sine nærmeste. Man tenker jo alltid at det aldri skjer en selv, men så er visst heller ikke våre nærmeste udødelige. Jeg ble rørt til tårer av innlegget ditt fordi du setter virkelig ord på hvordan det føles og håpløsheten i det hele. Jeg håper du har et godt støtteapparat rundt deg fordi det trenger man i en sånn situasjon. Varmeste tanker og kondolanser <3

  31. Sender mine varmeste tanker til deg og din familie. Jeg mistet mammaen min brått i en ulykke for et halvt år siden og det er helt forferdelig når noe sånt rammer en selv eller sine nærmeste. Man tenker jo alltid at det aldri skjer en selv, men så er visst heller ikke våre nærmeste udødelige. Jeg ble rørt til tårer av innlegget ditt fordi du setter virkelig ord på hvordan det føles og håpløsheten i det hele. Jeg håper du har et godt støtteapparat rundt deg fordi det trenger man i en sånn situasjon. Varmeste tanker og kondolanser <3

  32. Tårer i øynene!! 🙁 herregud altså.. kjære deg <3
    Har skrevet en liten melding på facebook.. hvis du noen gang får lyst til å lese!

    Sender deg masse varme tanker og klemmer!

  33. Ulykkene i Oslofjordtunnelen setter alltid et ekstra stuck i meg siden jeg tidligere kjørte gjennom den to ganger om dagen. Denne gangen var intet unntak. Livet er så innmari urettferdig. Sender deg mange varme klemmer, og kondolerer så masse ❤️

  34. Du skriver så vakkert. Det er liksom ikke ord, men følelser på en skjerm. Jeg føler smerten og jeg føler gleden i minnene.
    Jeg leste avisartikkelen om ulykken i Oslofjordtunellen. Det var akkurat som du skriver. Man tenker på hvor grusomt det må være å miste et nært familiemedlem, men jeg tenker «det skjer ikke meg.» Nå ble det virkelig. Du skriver til meg og jeg vil løpe og omfavne familien min.
    Er ikke noe mer å si enn at livet kan være j****g og det kan knocke enhver ut.

  35. Kondolerer så utrolig mye Anniken :(( Så grusomt.. jeg mistet selv min kjære mormor i januar 2017, jeg var forbredt på det, men blir man noen gang forbredt på å miste dem man elsker mest? Aldri. Det er helt jævlig, utrolig vondt er det. Men så går livet videre, det er klisje å si, men det gjør det. Plutselig finner man gleden i øyeblikk igjen, og ler igjen, bestemmer seg for at man må leve mens man kan, om ikke annet for den personen man elsker sin skyld. Du kommer deg igjennom dette, lover deg <3 Masse gode klemmer!!

  36. Så utrolig vondt å høre. Kondolerer masse ❤️
    Samboeren til min far døde for noen dager siden, kreft, bare 38 år gammel. Livet er så urettferdig. Sender mange varme tanker til deg og familien din!

  37. Måten du greier å formidle din sorg og kjærlighet er utrolig vakker og rørende. Varme tanker til deg og alle i familien din.. Du er fantastisk.

  38. Måtte gråte når jeg leste dette. Så ufatterlig trist ❤️ Mistet bestefaren min i høst, og til minne om han har jeg og min kusine laget en minnebok fra fotoknutsen som jeg stadig kikker i når savnet blir for stort. Godt å se på fine minner, det er det man vil bli husket for ❤️ Sender deg varme tanker, Anniken 💕

  39. Kondolerer! Ufattelig trist og meiningslaust. Kan ikkje forestille meg all den smerten du går gjennom no. Måten du formidlar dette på er utruleg rørande. Varme klemmar <3 Du er ei fantastisk jente!

  40. Life and Death have been in love for longer than we have words to describe. Life sends countless gifts to Death and Death keeps them forever. ❤️

Leave a reply