ANNONSE // I SAMARBEID MED BUBBLEROOM & MASTERPASS

..HVA ER EGENTLIG MASTERPASS?

Masterpass er en tjeneste fra Mastercard som samler alle dine bankkort og leveranse detaljer på et sted! Så du behøver bare å betale via mobilen med BankID! Enkelt og greit slipper man da å surre med alle kortnummer, sikkerhetskoder og annet søl. Man kan også legge til hele 25 forskjellige kort, og hva skal du med det? Jo, det er slik at opp igjennom årene blir det mye rot med forskjellige bankkort. Kanskje du til og med får låne mammas til noen nye høstklær, eller hva med å stjele kjærestens en liten time? Jeg husker hvertfall spesielt godt at det var vanskelig å handle på nettet når jeg var yngre, mamma var usikker på forskjellige nettsider og det ble ofte kluss med bankkort og rett informasjon. Det er kanskje noe nytt i dag enn det var før, og det er nettopp dette er så brukervennlig. Hiv og hoi, skyld på meg til foreldrene deres, men dette er genialt! Masterpass gjør det hele sikrere, enklere og kanskje litt mer smidig å handle på nettet, uten at du behøver å gå igjennom den samme reglen hver eneste gang du har lyst til å klikke noe hjem. Ikke minst har Masterpass og Bubbleroom en kampanje der du får 20% rabatt og fri frakt på din ordre når du handler med Masterpass! Ikke minst har de utrolig mye fint, og jeg har klikket hjem mine favoritter.

.  .  .

// Masterpass is a Mastercard service that collects all your bank cards and delivery details in one place! Simply put, you do not have to waste all card numbers, security codes and other spills. You can also add up to 25 different cards! Perhaps you even borrow your mothers card for some new autumn clothes, or how about stealing your boyfriends card a small hour? I remember, in particular, that shopping online was difficult when I was younger, mom was unsure of different websites and it was often unclear with bank cards and correct information. It may be something new today than it was before, and it’s just this is so user-friendly. Blame me on yout parents, but this is brilliant! Masterpass makes it all the safer, easier and perhaps more smooth to shop online without having to go through the same rule every time you want to click something home. Not least, Masterpass and Bubbleroom have a promotion where you get 20% off and free shipping on your order when shopping with Masterpass! Not least, they have a lot of nice pieces and I have here is my favorites // 

MY FAVORITES ON BUBBLEROOM:

1. Black dress
2. Pink jacket
 3. Military jacket
4. Sparkling dress

5. Leopard Jacket 
6. Black pants
Bruk koden: ANNIKEN og få 20% rabatt + fri frakt på din bestilling. (Untatt marker som : Odd Molly, ROCKANDBLUE, New Look, TOMMY HILFIGER DENIM, Calvin Klein, Hollies, D.Brand, TOMMY HILFIGER, Steve Madden, Boomerang, Svea, Ida Sjöstedt, H2H, Truffle, LYDC London, Gessy, Anna Smith, Glossy, Mayline, Bella Milano, Moda Ex, Rea & Beauty)

Dere vet det. Dere gjør egentlig det. Den stille angsten, den som ikke vil slippe tak. Som en liten djevel i magen som forderver alt liv. Som sitter på skulderen, forsvinner rundt på kroppen som en edderkopp på jakt etter blod. Styggen på ryggen som vil si at dette går ikke, nå må du ut. Skremmer deg, spytter på deg, forteller at livet er skummelt og angsten er virkelighet. Jeg slet sånn. Jeg slet sånn at den tilslutt ville bli meg. For hva ble den egentlige store frykten og forventningen? Mitt eget hode, som to terninger ble kastet i et glass og begge endte på 1. Blank om de kunne. For mitt eget hode kom ofte på besøk. Når jeg skulle på butikken, når jeg skulle kose meg med venninner, når jeg skulle ta et glass vin, når jeg ville gå en tur, når jeg ville smile, når jeg skulle på trikken, når jeg skulle hente posten, når jeg skulle ut av døren. Ut av døren. Ut av døren. Ut av døren! Stille. Tilslutt var det bare meg og meg igjen. Tilslutt satt vi der. Uenige, men ting var knekt og en annen jeg hadde tatt over. Alt ble skremsel og marerittene ble så ekte. Så svette, så våte, så klamme og kalde. Som å fryse i varmen, som å svette av kulde. Så jeg ga etter. Jeg sluttet å gå på butikken. Jeg sluttet å hente posten. Jeg sluttet å gå ut blant mennesker. Det hadde vokst seg til noe større. Det ble plutselig så sosialt sterkt at meg og vi var de eneste som kunne snakke sammen. På lette dager kunne jeg gjøre disse oppgavene hvis jeg hadde med meg noen. Hvis en venninne kunne bli med, ikke for å snakke – men være der uten å si noe. Da ble det litt lettere å løfte osten, gå i kassen og bære pakker. Hvordan det ble slik, det vet jeg ikke. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive angst til deg, eller hvor ordet i det hele tatt kom fra. Men det skremmer meg ved tanken. Den første legen eller psykologen som måtte forklare den aller første personen at du ikke var gal, du var bare redd for verden.

Depresjon og angst kan være ganske like. De er vanskelige å skille. Jeg klarte ikke det. Jeg tror ikke jeg var deprimert i så mange år som jeg tror jeg var. Jeg tror jeg var fylt av angst, men at depresjonen knakk meg. Så jeg lot vonde tanker slippe inn. Som om jeg hadde vært i avhør i 346 dager og sårbarheten slo gardinene opp. Vel, dette har pågått i mange år. Når jeg flyttet til Bergen begynte intensiteten å slippe, men jeg klarte likevel ikke oppsøke mennesker. Jeg flyttet til Oslo, fikk meg kjæreste, jeg måtte plutselig ut av døren. Forståelse, testing og tårer. Tvang og trappetrinn. Slik var det lenge, med et par rødvinsglass før trikken gikk. Det hjalp.. litt. Når jeg dro til Manchester i slutten av August kom det tilbake. Rask pust, knyting i brystet og angsten for å få angst. Jeg ville ikke ende på sykehuset for å deretter føle meg flau. Få et par Paracet og en lege som forteller meg at det hele ikke var et hjerteinfarkt mens hun stirrer på de dyre klærne og det blonde håret. Jeg vet du så dumt på meg. Som om du lurte på hva jeg skulle være redd for, oppmerksomhet? Oppmerksomhetssyk? Kjærlighetssorg eller for lite problemer i livet? Jeg ringte mamma, mamma er den jeg ringer når angsten vil spise av magen. Hun roer meg ned, forteller at jeg må puste. Slik gjorde du et par sommere før også mamma, i Kroatia. Da trodde jeg at hjertet mitt skulle eksplodere, husker du det? Så jeg begynte å gå til psykolog igjen etter Manchester, og noe skjedde. Jeg lot være å dra til New York, og tok for første gang min egen psyke på alvor. Jeg tenkte nei. Jeg tenkte faen meg nei nei nei og faen. Det fikk ikke lov å ta over livet mitt lenger, og det var den uken. Den lille uken det skjedde noe med meg, jeg har bare ikke fortalt det enda.

Jeg dro hjem. Begynte å vekke meg selv tidlig, ta på meg klær til å gå tur. 10 minutter før frokost, før møter, før bloggen, før alt. Jeg prioriterte en liten ting i livet mitt, og de første dagene var et helvette. Hvem var i parken, hvordan ville de se på meg, hvordan tenker de at jeg er, tenk om jeg ser rar ut, hva om jeg ikke har kledd på meg riktig, hva hvis håret ligger feil, hva hvis de ser på meg, ja hva skjer hvis de ser på meg? Ingenting. For man må være 2 for å møtes i et blikk. Jeg fant ut at det bare var barnehage tanter og eldre damer som tok seg en joggetur så tidlig i parken. Fært å si, men det hjalp. Så jeg fortsatte. Jeg fortsatte med å gå tur. Male litt, spise ordentlig, sove nok timer, skrive litt bok og tvinge meg ut i fuglekvitter og soloppgang. Vel, det løsnet visst på mye. Sagte men sikkert. På disse 10 minutters joggeturene mine begynte jeg sagte å forstå at det at et menneske ser på meg ikke var så farlig, så kraftig. For det er normalt å se på det som kommer foran deg. Kanskje tenkte hun jeg var pen, ja.. ja kanskje tenkte hun at jeg hadde en fin jakke. Små tanker, store drømmer, slitne netter.
Det tærte, denne lille bragden tærte.

Jeg begynte sagte å finne ut at det ikke handler om å finne seg selv. Hvor man vil bo, eller hvor man er oppvokst. Det handler ikke om å finne sin stil, smak eller neglefarge. Det handler om å bli kjent med seg selv. Bli venn med seg selv. Forstå at hvis du står alene på en slagmark så vil du alltid ha deg selv. Du vil alltid passe på deg selv. Du vil alltid være din beste venn. Du vil alltid være den som kan sette rett og galt opp i mot hverandre. Du vil alltid være deg selv. Så du må bli glad i deg selv, forstå at djevelen er deg selv. At du bare er deg selv. Fantasi, virkelighet og trygghet. Det var ingen som skulle skremme meg, det var ingen som ville meg vondt, det var bare jeg som skilte hodet mitt i utallige små biter som knust porselen. Vi ble for mange, og de måtte limes tilbake. Den siste måneden tør jeg å kle meg som jeg vil. Jeg tør å snakke så høyt jeg bare vil. Jeg tør å sitte på en café helt alene med pcen på bordet og jeg kan til og med bestille meg en kaffe. Selvom jeg skjelver de første minuttene og servitøren kan se det. Det går over. Jeg forteller meg selv at frykten ikke er der, og at det hele går bra. Alle disse tingene, alle disse tingene tenkte jeg ikke på før jeg satt på denne cafeen alene i Drammen og Silje sendte meg en melding og spurte hvor jeg var. Hun svarte meg ikke på meldingen før hun gikk inn og så meg sitte der. I sjokk spurte hun hva som var galt med meg, hun kunne ikke fatte og begripe at jeg satt der helt mutters alene. Meg og min lille djevel var ikke annet enn litt frykt og vi har blitt ganske gode venner – vi tar ofte en kaffe. Jeg kan fortsatt få angst. Jeg kan fortsatt få små korte seanser med tårer og klump i magen. Men mer som kontrollerte sår som ble arr for lenge siden inni kroppen min, og jeg har klødd meg i arret. Så det går bra. Jeg bare plasterer de litt på nytt, smører sjelen med tålmodighet. For angsten min handler ikke lenger om mennesker og virkelighet. Den handler om meg selv. Den handler om å alltid være glad i seg selv. Stole på seg selv, og fortelle at disse tårene er små glipp av uroligheter som må få lov å slippes ut. Så er det hele over. Så fortsetter dagen. Det er en ting jeg kan leve med.

For jeg puster fortsatt, men det gjør du å.

Okey, really.. Har dere sett en så vakker jakke?

VAL BIKER SHEARLING JACKET · BY J.LINDEBERG

I dag banket det på døren for levering av denne nydelige saken. Altså, hakeslep. En ting var at den var helt nydelig i det jeg tok den opp av posen, men når jeg tok den på ville jeg ikke ta den av igjen. Den er sååå myk! Den er seriøst foret hele veien, helt ned til armene. Den er som en liten vinterdrøm, og dette er en typisk jakke jeg ville sett i sort og tenkt.. Njæ, seen it before. Men denne? Ææ, gleder meg så til dere skal få noen ordentlige outfit bilder av denne. I dag har jeg egentlig kun vært hjemme å pakket til klessalget. Jeg selger såå mye fint! Håper å se mange mange av dere der, så remember to not drink to much! Nå skal jeg spise middag, og må begynne å kutte litt grønnsaker. Har så sinnsykt hodepine i dag.. Er fortsatt så innmari jetlagged, og har hatt på klokken pga av møter hele uken. Vurderer å ture til Bergen neste uke for å «slappe» av litt.. Trenger litt Bergens luft og fine turer i finværet. Hehhe, snakkes snart!

.  .  .

// Today it knocked on the door for the delivery of this beautiful thing. It was absolutely beautiful when I picked it up from the bag, but when I put it on I would not take it off. It’s sooo soft! It is seriously lined all the way down to the arms. It’s like a little winter dream, and this is a typical jacket I’d look at in black and thought .. Well, seen it before. But this one? Ah, I’m looking forward to get some nice outfit pictures of this. Now I’ll have some  dinner! Have such insanely headaches today .. Is still sooooo jet lagged. Considering traveling to Bergen next week to «relax» some .. Need some mountain air and nice walks in the nice weather. Hehhe, talk soon!  //

It´s so fluffy I wanna dieee

… K U N S T N E R N E S   H U S

I går hadde jeg et motiv for hele dagen, og det var å komme meg på kunstnernes hus for et spesifikt bilde. Målrettet? Ja. Haha, er det virkelig mulig. Jeg så disse ponniene på et Instagram bilde, and I almost died. Visste ikke om dette stedet heller, og overraskende mye bra kunst. Synes nå jeg. Lite ord i munnen ser jeg, kommer ikke så lett ut i dag. Jeg dro dit med Anders, for å få oss en liten luftetur. Vi møttes etter begge hadde en del møter rundt i Oslo, og på samme sted finnes det en liten restaurant. Helt latterlig god pizza, forferdelig rødvin. Altså, etter du har spist en slik pizza vil en Grandiosa være som gift i munnen, for å seia det slik. De hadde pizza med reinsdyr som gjorde hjerte mitt varmt, og på Teatro har de kanskje den aller beste pizzaen jeg har smakt, med hvit fisk. Høres kanskje rart ut, men herregud. Dere må faktisk bare dra dit! I dag har jeg igjen vært på noen møter, i Drammen av alle ting. Så jeg sitter nå på en café helt alene og skriver til dere. Det er slike ting jeg bare kunne drømme om før, jeg taklet det ikke. Jeg klarte det ikke, angsten spiste meg opp innvendig. Som en fordervelse av kroppen, for det er faktisk like voldsomt som det høres ut som. Aff, jeg burde kanskje skrive om den biten til dere. Skrive litt om angsten, og hvor mye bedre den faktisk er i dag. I dag kommer den smygende på en litt annen måte, vil dere det? Vil dere at jeg skal snakke om det? Det er rart hvordan alle følelses innleggene mine fader litt ut. Med både bok og bloggerne føler jeg bare at jeg repeterer meg selv ved å skrive ting her også. Jeg gleder meg til boken forresten, til dere får holde den i armene.

.  .  .

 // I saw these ponies on an Instagram picture, and I almost died. Did not know about this place either, and surprisingly much good art.  Little words in my mouth I do not get so easy today. I went there with Anders to get a little air. We met after both had meetings in Oslo, and in the same place there is a small restaurant. Absolutely ridiculously good pizza, terrible red wine. Thus, after you have eaten such a pizza, a frozen pizza will be poison in your mouth.. They had pizza with reindeer that made my heart warm. So I’m sitting at a cafe all alone and writing to you. There are such things I could only dream of before, I did not handle it. I did not manage it, the fear ate me up inside. As a corruption of the body, for it’s actually as violent as it sounds like. Aff, I might have to write about that bit to you. Write a little about the fear and how much better it actually is today. Today, it comes in a different way, you want it? Do you want me to talk about it? It’s strange how all my feelings fade a little. With both the book and the tv show I just feel like repeating myself by writing things here too. I’m looking forward to the book by the way, till you keep it in your arms //

Til jeg får holde den i armene. Det blir en gledens dag. En tåre full dag.

& of course my outfit today..

Jacket: HERE / Skirt: Zara / Shoes & socks: Ganni / Bag: Prada / Sweater: WoodWood

Wihuu! Jentene skal ha klessalg på Søndag, og jeg håper jeg ser DEG! Lover å være mer opplagt denne gangen, hehe! 
Jeg selger alt fra dyre merker til andre klær til supergode priser! Jeg kommer kun til å ta betalt med VIPPS eller kontant i rett beløp! I fjor hadde vi latterlig lang kø, så husk å komme i god tid!

NÅR NATTEN BLIR LANG & ALT BLIR STILLE

Dette er de siste bildene vi tok i Vegas, før vi sjekket inn på hotellet. Natten etter klokken 04:00 skulle vi reise hjem, så alle bestemte seg for å bli på hotellet. Vi bestemte oss for å få litt søvn. Jeg derimot satt oppe å jobbet litt, Joakim sov tungt ved siden av meg og jeg så på en dokumentar om Lady Gaga. Jeg hører et par smell, tenker ikke så mye over det. Et par minutter senere hører jeg den ene sykebilen etter den andre, jeg husker bare at jeg stusset på det. Det er normalt med sykebiler i Vegas, men hvor mange ble pumpet på en Søndag? Jeg reiste meg opp å så ut av vinduet, rett over veien ligger Mandela bay. Synes som møter meg er helikoptre, rundt 50 politibiler og løpende skrikende mennesker. Jeg sjekker VG, forsiden, skudd. Jeg vekker Joakim «se her». Han reiser seg, telefoner begynner å ringe. Ja vi er trygge. Vi er trygge. Natten ble lang. Med håpløse øyne satt vi å så utover Las Vegas, det hele var et kaos. Vi var i 26 etasje på Planet Hollywood, og vi visste enda ikke hvilket hotell han skøyt fra. Det hele var bare trist, vondt, surrealistisk. For hva skal man si? At hadde det ikke vært for at vi skulle fly, hadde vi gått i de samme gatene selv? At man følte seg hjelpesløs? At man måtte betrygge venner og familie om at man satt i hotellsengen sin? Det ble en søvnløs natt, og i det vi gikk ut av hotellet vårt var det stille. Helt, helt stille. Det var ikke et menneske å se. Flyplassen var stille. Mennesker med bøyde hoder, og såre fotskritt. Noen gråt, men for det meste gjorde stillheten meg kvalm. Uvel, igjen surrealistisk. Det er rart å være så nære noe, men likevel så langt ifra. Jeg er bare så takknemlig for at vi kom oss hjem. At jeg sitter i sofaen min å skriver her. At vi alle var på hotellet. Likevel var det noen som ikke fikk tak i barna sine, noen mistet ektemannen sin fordi de reddet noen andre og noen løp for livet med bilder i bakhodet de aldri vil glemme. Vakre vakre Vegas, jeg tror aldri du har vært så stille.

.  .  .

// These are the last photos we took in Vegas before we checked into the hotel. The night after everyone decided to stay at the hotel. We decided to get some sleep. On the other hand, I set up working a bit, Joakim slept heavily next to me and I watched a documentary about Lady Gaga. I hear a few clues, do not think so much about it. A few minutes later I hear one ambulance after the other.. It is normal in Vegas, but how many were pumped on a Sunday? I got up to look out of the window, just across the road is Mandela bay. What´s meeting me are helicopters, about 50 police cars and running screaming people. I’m checking the norwegian newspaper, the front, shot. I wake up Joakim «see here». He rises, phones begin to ring. Yes we are safe. We are safe. The night was long. With hopeless eyes, we sat over Las Vegas, all of it was a chaos. We were on the 26th floor of Planet Hollywood and we did not even know what hotel he was shooting from. It all was just sad, bad, surreal. For what should you say? That if we didn´t have a plane to catch, had we walked in the same streets ourselves? That one felt helpless? That you had to tell friends and family that you were in your hotel bed? It became a sleepless night and in what we went out of our hotel it was quiet. Absolutely, completely quiet. It was not a human being to see. The airport was quiet. Humans with bent heads and sore footsteps. Some cry, but for the most part, the silence made me sick. Again surreal. It’s strange to be so close, but still far from that. I’m just so grateful that we came home. That I’m sitting on my couch writing here. That we all were at the hotel. Still, someone who did not get hold of their children, some lost their husbands because they rescued someone else and someone ran for life with images in their minds they will never forget. Beautiful beautiful Vegas, I never think you’ve been so quiet //

Two piece: HERE

Åhh, tilbake til fine Norge. Jeg er glad i å reise, men ingenting er som å komme hjem. Dette har vært en så utrolig hektisk uke, og mer skal det bli når jeg kommer hjem. Vel, jeg er så takknemlig for alt jeg får oppleve. Alt jeg får se, ta og smake på. Virkelig, jeg er heldig. Jeg er veldig veldig heldig. Jeg har fått minner jeg kommer til å ta med meg resten av livet, og ikke minst kommer det til å være rart å ikke være rundt Joakim 24/7. Nå gleder jeg meg egentlig bare veldig til å lande, ta et stort skjerf rundt halsen og kjøpe en pumpkin spice latte før flytoget hjem. Har forresten blitt helt obsessed med disse floral maskene fra Kocostar! Herregud så nydelige de er. De finnes i forskjellige blomsterblader og virker kjølende på ansiktet. Aner ikke om man kan få tak i disse hjemme i Norge, men definitivt verdt å sjekke ut på nett om dere finner! Åh, hjem til kjære høsten. Can´t wait.. Vi snakkes snart verdens beste lesere, følgere, venner og mennesker.

// Oh, back to Norway. I love traveling, but nothing is like coming home. This has been such a incredibly hectic week, and more will it be when I get home. Well, I’m so grateful for everything I get to experience. All I get to see, touch and taste. Really, I’m lucky. I am very very lucky. I´ve created memories I will take with me the rest of my life, and it will be strange not to be around Joakim 24/7. Now I’m really just looking forward to the landing, taking a big scarf around my neck and buying a pumpkin spice latte before the train home. By the way, has become completely obsessed with these floral masks from Kocostar! Hello, how beautiful are they. They are found in different flower leaves and appear cool on the face. Do not know if you can get these home in Norway, but definitely worth checking out online if you find them! Oh, home to my dear autumn. Can’t wait .. We soon talk, world’s best readers, followers, friends and people //

Lokaltid: 23:08

… hvem skulle tro at vi skulle ende opp her, sammen

i gull, paljetter og litt for mye latter

· FOR VI ER I LAS FREAKIN VEGAS · 

Det hele er like surrealistisk som i en ekte Amerikansk film. Jeg er i Vegas? Jeg er her sammen med to fantastiske mennesker, og jeg smiler bredt. Blinkende lys, åpne gater, fontener, bygninger av gull og fantastiske minner. Herregud. En tanke jeg har hatt i mange år, drømmen om Vegas. Drømmen om å endelig bli 21 år, og kunne få oppleve noe sånt. Jeg trodde et lite øyeblikk at det kanskje ikke kom til å skje, hvertfall ikke som 21 år, men her er jeg. Her endte jeg opp. Som mange små stjerneskudd i livet mitt, kommer til forsiktig til meg. Det er rart det der, det er slik jeg ser på de små og store tingene i livet mitt. Ting bare.. skjer. Det skjer av en grunn. Kanskje av hardt arbeid, og en vilje for lyst. Men det er virkelig visse gaver livet har valgt å gi meg med årene. Som Teenage boss, Sweatshop og Bloggerne. De har kommet til meg på de rareste tidspunkt i livet. Der jeg har trengt det mest, og der jeg var sårbar for forandring. Det er det samme med store jobber som Nelly, eller Glitter. Mennesker jeg møter, eller bare en stor tro om at det er rett å flytte, og oppleve noe nytt. Det sistnevnte har vært som en brennende følelse, av noe jeg må. Noe jeg er ment til å skulle. Jeg kan se tilbake på alt og tenke, ja. Så hva er meningen med livet? Skal vi stille oss det spørsmålet igjen? Skal vi fundere på om disse tingene allerede var ment for akkurat deg, eller at du selv satte deg på sporet? Jeg vet ikke, men disse små gavene føles det som livet har gitt meg. Kanskje som et plaster på såret for andre ting, eller at livet innimellom mener at jeg skal få noe ut av det hele. Hvordan man velger, tar og ignorerer viss informasjon. Hvordan ting klistrer seg til hjernebarken, mens andre ting suser forbi. Haha, mye på hjertet i kveld Anniken. 

·   ·   · 

 // Lights, open streets, fountains, buildings of gold and amazing memories. Oh my God. A thought I’ve had for many years, the dream of Vegas. The dream of finally being 21 years old and could experience something like that. Things just .. happens. It happens for a reason. Perhaps of hard work and a willingness to light. But there are really certain gifts life has chosen to give me over the years. They have come to me at the strangest time in life. Where I have needed it most and where I was vulnerable to change. People I meet, or just a big belief that it’s right to move and experience something new. I can look back on everything and think yes. So what’s the meaning of life? Should we ask that question again? Should we wonder if these things were already meant for just you or that you put yourself on track? I do not know. But life gives me gifts. Perhaps like a patch on the wound for other things, or that life sometimes means I’ll get something out of it all. How to choose, take and ignore certain information. How things stick to the brain while other things go by. Haha, much at heart tonight Anniken //

· 

so let´s have some fun tonight

Kimono: Zara / Sparkling dress: Las Vegas

G R A T E F U L

Kanskje en av de beste lunsj stedene i Los Angeles! Haha, nå prøvde jeg å skrive den samme setningen typ 4 ganger før jeg klarte å komme frem til noe. Grusomt å si at jeg er der jeg slapp sist, but I am. Dødstrøtt og har egentlig bare lyst til å legge meg. Klarer likevel ikke å legge fra meg pcen når behovet for å dele noe på bloggen er stort. Jeg og Joakim har akkurat kommet frem til Las Vegas, og gud.. Jeg har kjørt omtrent hele veien. Vi reiste rundt 09 på morgningen, og var fremme 22:00 i Vegas. Ikke engang spør hva vi har surret med hele veien. En ting er sikkert, og det er at jeg kommer bokstavelig talt til å sove som en stein. Vi har akkurat bestilt roomservice, og det var en nogenlunde stiv pris. Guud, må få i meg noe mat og så, snork. For det jeg egentlig skulle fortelle dere er at denne lunsj plassen i LA mååå dere dra på om dere er på tur. En vegansk restaurant (om jeg ikke tar helt feil) i hjertet av LA. De har så utrolig mye godt, samtidig som det er små skrifter gjemt overalt. I tillegg er menyen veldig morsom da man sier «I AM…» også navnet på retten du skal spise. Som f.eks grateful. De har også alltid «dagens spørsmål» som gir deg noe å tenke på. Alt i alt, veldig hyggelig! Sånn, nå må denne lille kroppen få seg litt søvn. Er ikke mange dagene igjen før jeg er hjemme!

.  .  .

// Perhaps one of the best lunch places in Los Angeles! Haha, I tried to write the same sentence 4 times before I managed to get something. Terribly to say I’m this tired again, but I am. Deadly and really just want to lay down. Still, I can not get rid of my computer when the need to share something on the blog is big. Joakim and I  just arrived in Las Vegas, and god .. I’ve drove all the way. We traveled around 09 in the morning, and were attending 10 in Vegas. Do not even ask what we’ve been doing. One thing is for sure, and that is, I’m literally going to sleep like a rock. We have just booked room service and it was a fairly stiff price. God get me some food and then snore. For what I really should tell you is that this lunch place in LA must you go on if you’re on a trip. A vegan restaurant (if I’m not mistakenly wrong) in the heart of LA. They have so much good, while there are small fonts hidden everywhere. In addition, the menu is very fun when you say «I AM …» also the name of the dish you should eat. Such as grateful. They always have «today’s questions» that give you something to think about. All in all, very nice! 

.

PREKAS SNART