// English: High on life 

GÅRSDAGENS LYS, FOR JEG LIKER LYS

I går var det som om tiden ble skrudd tilbake til da jeg og Cornelia gikk i de samme gatene for to år siden. Vi minte hverandre på hva vi gjorde, hva vi sa og alle minnene fløt tilbake til oss. Den samme stranden, men en forskjellig fortid. Jeg sto lenge i går å så på havet, helt stille, med armene vendt nedover. Jeg lukket øyene og kjente på hele verden i et par sekunder. Jeg smilte for meg selv, du vet når du bare smiler for deg selv? Jeg har alltid vært så opptatt av lys, og jeg vet ærlig ikke helt hva greia er der. Jeg kan forelske meg i gatelys, i himmellys, eller bare et telys. Flammer, glitter og ting som skinner. Når jeg var liten fløy jeg etter kråkesølvet i asfalten, det ordet står meg fortsatt veldig nært. Jeg lurer på hvilken del det er av mitt hode som bestemmer at det er noe jeg er sensitiv på, akkurat som lukter. Kanskje ikke like sjarmerende, der ødela jeg hele teksten. Men jeg liker å lukte på dufter, krydder og vinden. Havet, salt eller varm hud fra noen jeg er glad i. Nesten litt merkelig, jeg vet. Men egentlig er det ganske fint. Lukt er faktisk det som står nærest minner i hodet vårt og det er derfor disse to kolliderer sånn. Jeg husker spesielt en gang jeg var på flyplassen i London etter det hadde blitt slutt med den første kjæresten min. Det var en person som gikk forbi meg med en parfymelukt som slo meg rett bakover og jeg lette febrilsk med blikket om det var han. Det var vondt, og jeg husker det nesten fikk meg til å gråte. Det er så rart hvordan vi fungerer, og ordet «vi er bare ettersleng av the big bang» kan skremme vettet ut av meg. Er vi bare lys? Er vi bare lys som kom etter et svært smell? Er det derfor havet kan høres i store skjell? Fordi tiden ikke har gitt slipp? Sånn som stjernene som er døde, men vi ser de fortsatt fordi lyset henger igjen i mange lysår tilbake? Er det derfor vi kan føle nærvær i veggene i så lang tid selvom noen har gått bort? Fordi tiden har ikke gitt slipp på det enda? Som en annen verden der alt går sagte. Det er så mye jeg så gjerne skulle visst. Så mye jeg lurer og tenker på. Men en ting er sikkert, og det er at jeg er her. Jeg kjente det i går, og den lille eksistensielle angsten som noen ganger dukker opp forsvant på et blunk, og med det løftet jeg føttene å gikk tilbake til bilen, mens jeg så på alle de andre menneskene. Som også har et helt normalt liv, og tenker sikkert på de helt samme tingene. Alle skal vi hjem å legge oss, og alle synes vi selv er viktigst. Merkelig.

. . .

// I stood long yesterday to watch the ocean, quite quiet, with my arms turned downwards. I closed my eyes and felt for a few seconds. I smiled to myself, you know when you just smile for yourself? I have always been so fascinated with light and I honestly do not know what the thing is. I can fall in love with street lights, in the sky, or just a candle. Flames, glitters and shining things. When I was a little, I flew around and looked at the shimmer in the asphalt. I wonder which part of my head determines that I’m sensitive on stuff like that, just like smells. Perhaps not as charming and there I destroyed the whole text. But I like to smell the scents, spices and the wind. The sea, salt or hot skin from someone I love. Almost a little strange, I know. But really it’s pretty nice. Smell is actually what is closest to memories in our heads, which is why these two collide like this. I remember even when I was at the London airport after it had ended my first boyfriend. It was a person who passed me with a perfume smell that hit me right back and I looked around to see if it was my ex. It was a pain and I remember it almost made me cry. It’s so odd how we work and the word «we’re just the aftermath by the big bang» can scare the shit out of me. Are we just light? Are we only light that came after a heavy click? Is that why the ocean can be heard in big shells? Because time has not let go? Like the stars that died, but we still see them because the light is left many years back? Is that why we can feel presence in the walls after someone has past? Because time has not let go of it yet? Like another world where everything goes slow. There is so much I would love to know. So much I wonder and think about. But one thing is for sure, and it is that I am here. I felt it yesterday, and the little existential fear that sometimes appears disappeared in a moment, and with that I raised my feet and went back to the car while I looked at all the other people. Who also has a completely normal life, and probably believes in the same things. Everyone is going to go home to bed, and everyone thinks we are the most important. Strange //

20 Responses to RUSA PÅ LIVET

  1. Shit, du er så flott. Skulle så inderlig ønske at jeg hadde en venn som du. Oslo er så himla ensomt. Akkurat lite nok, men føles så stort av og til. Kanskje jeg er heldig nok til å bli kjent med deg en gang.
    Marte, 27.

  2. Så herlig smil du har! 😁
    Du er så flott! Ønsker deg en fin uke til tross for at livet gir deg motgang akkurat nå. Stå på, vi er mange som sender deg varme tanker 💕

  3. Anniken.. du som alltid pleier å sette lys på at rett skal være rett. Du ser vell at grunnen til at de tar (urettferdig) diskede bloggere inn på vixen igjen er pga publisitet? Vixen er ingenting uten dere. Dere blir brukt til innhenting av sponsorer og reklame for vixen selv. Vixen får ikke sponsorer om de ikke har de største bloggerne der. Du burde være en stemme her!!

  4. Anikken! Du må jo være en stemme på hvor korrupt vixen er. Vixen er ingenting uten bloggere, det er derfor de ikke kan diske dere, pg ivertfall ikke de største influencerne. Hvorfor? Hele utdelingen er reklame for dem selv, og skal de ha sponsorer må de ha eventer med folk som trekker oppmerksomhet. Sett søkelys på dette!!

  5. Trodde bare jeg kom til å bli betatt av min neste kjæreste ( singel af), men så feil kan man ta.
    Du er så vakker og inspirerer meg hver dag.
    Takk Anniken <3

Leave a reply