VELVET SANDNES VINTAGE BUTIKK

Her om dagen fikk jeg endelig rammene jeg bestilte i posten fra Velvet i Sandnes! De har så utrolig mye fint, og bilde med «hodeskallen» blant annet som jeg hadde i den forrige leiligheten, var også derifra. Så jeg fikk endelig tatt opp noen av tegningene deres, og de er så utrolig fine! Jeg er så takknemlig for alle som har sendt inn tegninger, og jeg kommer til å henge opp fler så fort jeg får tak i flere rammer!! Hyllen, vasen og den lille fake «parafin lampen« er forresten fra Ellos. Ooog, jeg vet at mange av dere lurer på når jeg skal snakke høyt om alt som har skjedd i det siste, og det skal jeg. Men jeg må nesten vente til jeg vet hva som skjer, og hva jeg kan si og ikke. Men herregud, jeg lover! Det er mye å snakke om akkurat nå, men jeg prøver å fokusere på dere!! <3

Velvet Sandnes finner dere: HER

// I finally got the frames I ordered from Velvet! They are so pretty and I’m so grateful to everyone who has sent me drawings!! I want to hang up more as soon as I get more frames !! The shelf, the vase and the small fake «paraffin lamp» you can find at Ellos btw //

Takk til @benediktegl @claudiatalley @bjorgit_kaas <3

Fant også noen fin fine glass og en lysestake fra samme sted!

13 Responses to VINTAGE RAMMER & DERES TEGNINGER

  1. Okkeeey.. e det virkelig sånn at han fyren såm ødlegge alt for dæ me boka e sånn at han ska ødlegge helt for dæ?! Jaja.. han har my å tape sjøl, kjæm aldri te høre på nå av Hannes musikk ever..!! E han engelen sjøl el nå han tru! Æ bli provosert!! Stå på kjære du👊🏼😍

  2. Hei <3 jeg har fuglt deg i flere år, og jeg sliter selv med ekstremt mye angst gjort det så lenge jeg kan huske. men de to siste årene har det bare blitt værre, jeg er nå 26 år, og har ikke møtt venner eller noe på 2 år. jeg sitter nesten bare inne i leiligheten min, hadde jeg skaffet meg hund for ca 2 år siden så hadde det nok vært mange flere dager jeg ikke hadde godt ut på. jeg prøver å lufte henne selv , men noen ganger på samboeren min gjøre det også. for jeg har bare dem to, og angsten min ødlegger jo veldig mye i min hverdag men også i samboeren min sin, han jobber jo og lever "normalt" , mens jeg er jo bare hjemme, og tør ikke gå bort til postkassen vår fordi det er arbeids folk på utsiden av leiligheten vår liksom. Og jeg har enda ikke fått noe hjelp til å trakle angsten, og den blir jo ikke akkurat bedre av å bare låse meg inne på romme i flere år liksom, Jeg har ingen vennner, har ikke kontakt med noen , og jeg aner seriøst heller ikke hva jeg skal gjøre lengre. er 26 år , venneløs,arbeidsløs osv.. Alt er så vanskelig, jeg sliter med søvnparalyser. Men alt jeg vil er jo å få hjelp til dette, kanskje få ei vennine eller noe, men jeg blir vel aldri godtatt. pluss at jeg bor i hedmark( liten plass forbi hamar) men kommer opprinelig fra Kristansand. Og jeg lurer på hvardan taklet du dette? hvordan fikk du deg venner eller folk å snakke med? For jegb har ingen bortsett fra samborenen min som helødigvis er en enormt god støtte, men han får jo nesten ikke ha besøk eller noe her hjemme fordi jeg ikke klarer det, jeg klarer ikke takle dette lengre, dagene mine har godt på reprise i over 2 år nå, og det blir bare værre. jeg klarer ikke komme meg ut av denne bobblen uansett hvor mye jeg ønsker deg. jeg har tidligere også hatt et rus problem siden jeg var 12,13 år,,og til jeg bestemmte meg for å slutte for ca 2 år siden , å har siden det holdt meg rusfri. men det ser ut som så lenge jeg er en narkoman ( ex narkoman) så er det , det folk ser på meg som, jeg er ikke lengre en menneske for sammfunnet og det er utrolig skuffende. okei jeg er kanskje rusfri men jeg har det jo langt i fra fra. etter behandlig så gir dem jo faen i deg, jeg har nå venten på hjelp i 2 år . og her sitter jeg mer nervevark enn noen gang, men så lenge jeg er rusfri så er liksom ting ok da? jeg er så lei, ikke bare det at sammfunnet driter i tidligere rusmisbrukere, men å lenve sånn her, er det værtdet? jeg veit ikke lengtre, for jeg er jo i livet, men jeg lever jo ikke! Detter er ikke et liv, og ligge i leilighet i over 2 år, fordi du har angst for alt, og den blir bare værre og værre for hver dag som går.. jeg orker snart ikke mer, når du opplever at kroppen bare går på repeat… alt jeg ønsker er noen som ser og hører meg. Og jeg veit at jeg fucka livet mitt opp da jeg som 13 åring begynte med rus, men betyr det da at jeg ikke er verdt noe ? er jeg bare en rusmisbruker ? og ikke lengre et menneske ? for det er slik det føles!! jeg veit at jeg er langt i fra alene om å føler seg glemt av sammfunnet. mennesker burde få opp øyene , for det er faktisk så mange tidligere rusmisbruker som sliter med akkurat det samme som meg , men vi blir baare glemt og blir sittende i leligheten vår, men jeg har bodd på gaten og jeg vet hvordan det er å ikke ha tak over hode, jeg vet hva er hard miljø er, men det gikk for langt fikk overdose på heroin. tok tak i selv da og innså at det er nå eller aldri. du må slutte NÅ eller så kan du like greit bare gi opp å forsette den harde veien.. men istede for å dra den mer da, bestemete jeg meg for at nokk var nokk, men kunne enten søke hjelp/behandling eller jeg kunne forsette å ruse meg, som jeg hadde gjort i over 10 år allerde… Men livet nå er jo værre en noen gang , jeg har ingen penger , ingen venner fordi jeg har jo kun hatt venner som bruker, så jeg har jo vært nødt til å kutte ut alle, flytte fra kristansand. og nå sitter jeg er da rusfri og føler meg som DEN største looseren som bare har "kasta" bor så mye av livet mitt. men det værste er når du ikke har noen . for jeg har ikke noe familie som bryr seg , jeg ble kasta ut som 14åring, bodd på forskejligge plasser, som barnevernsinstusisjoner, forsterfasmilie, gaten, "venner", ja du skjølnner greiern sikkert, livet har vært hardt. en far som vaglte min stemor over meg, en mor og en far som har gitt deg opp i en alder av 14, det er sårt., jeg husker den dagen som det skulle vært i går. Det var da jeg kom på min første barneværnsinstutisjon. forlatt og ensom. men det er egentlig vil nå er bare å bli sett og hørt. for jeg trenger HJELP! jeg kan ikke forsette å låse meg inne , og jeg klarer ikke et år til på repeat 🙁 fordi dette er ikke noe liv! jeg setter utrolig pris på svar , tips osv <3 jeg har ikke noen venniner eller noen å prate med, men du er litt som ei vennine for meg, fordi jeg veit du kan forstå litt av det jeg går igjennom, selv om du adlri har hatt er rusproblem. så er forsatt angst angst så ,, men angst kommer i flere versjoner da selvføgelig. jeg beklager at jeg plaget deg med mine problemer, men jeg bare måtte bsre lette litt på skuldrene mine.. er så ensom og alene om dette fordi jeg har ingen å snakke med eller noe! jeg vil bare få hjelp til å takle angsten og hverdagen. jeg vil også ha ei vennine eller to og kunne snakke med, le med, gå ut på cafe osv .. men det har jeg ikke å kommer mest sannsynelig ikk til å få det heller vist livet mitt forsetter sånn her, at sammfunnet og systemet bare forsetter å sette ting på vent og glemmer bort folk , papirer osv .. heilt håpløst :-/ Igjen jeg beklager å kaste dette på deg.

  3. Hei! Hvis du har lyst på fine rammer til en billig penge så vil jeg anbefale deg å sjekke ut gjenbruks butikker, der har de så masse fint til en utrolig billig pris!!

  4. Eeelsker leiligheten din!

    Spørsmål til podcast:
    Etter at jeg sluttet å drikke i sommer har jeg egentlig bare følt meg isolert.. jeg brukte alkohol som ei vei til å finne nye mennesker siden jeg har flyttet til en liten by.
    Nå har jeg ingen å være med her jeg bor og vennene mine bor flere timer unna..
    Jeg jobber bare med eldre folk som er 40+, så det er ikke så lett å finne noen å være med gjennom jobb heller..
    Har dere noen tips til hva man kan gjøre for å finne nye mennesker å være med? Vet nesten ikke hvordan det er å ha et casual vennskap lengre da jeg har hatt det sånn her i over et år.. Misunner virkelig vennskapet til deg og Cornelia, ta godt vare på hverandre ♥️

  5. Jeg egentlig har aldri likt å lese bøker, men har fulgt bloggen din siden før du startet å snakke om at du ville og skulle skrive bok en dag. Bestemme meg allerede da for at jeg skulle kjøpe og lese boken din, uansett om det gikk 5 eller 50 år før den ble utgitt. Leste boken din på et par timer, jeg klarte virkelig ikke legge den fra meg. Herregud så stolt jeg er av deg, og så sinnsykt stolt du skal være av deg selv! Jeg både gråt, lo og følte hjerte mitt skulle svikte. Så intense følelser du klarer å beskrive så jeg får gåsehud nedover hele ryggen. Skulle virkelig ønske jeg kunne vært der for deg når du trengte noen som mest. Tusen takk for at du har skrevet en så ærlig, rå og fantastisk bok som får alle nervene i kroppen min til å føle noe. Mange klemmer <3 du er virkelig en nydelig sjel, håper du har det bra

  6. Ville bare lese mer, mer og mer når jeg var ferdig med boken din! Noe så rørende og fint har jeg aldri før lest. Så ærlig og ekte. Du er utrolig tøff som deler denne historien. Ble rørt til tårer.
    Håper du kommer til å skrive flere bøker
    <3

    Lurte på om du kunne svare i podcasten om du tror Mikkel har lest boken? Og tror du at dere kan finne tilbake til hverandre når dere blir gammle?

Leave a reply