reklame for egen bok

Jeg tok på meg vottene igjen, og deretter jakken. Et tykt snølag lå over hele Drammen, og julelysene hang fortsatt i trærne. Drammen har alltid vært vakrest i julen, kanskje alle byer egentlig er det, men det var noe spesielt over Drammen rundt juletider likevel. Den lille alleen fulle av julelys, den lille skøytebanen, brostein dekket av snø, de små butikkene og det islagte vannet under brygga. Det var lite mennesker ute i dag, og selv om det var kaldt ute, så brant det i hjertet. Pulsen steg, og sorgen fylte meg helt ut i fingerspissene. Jeg gikk mot krakken som sto midt i sentrum, hastet bortover brosteinene og satte meg ned på den iskalde benken. I det samme jeg satte meg, kom tårene. Som om smerten var for tung for kroppen å bære, at jeg behøvde å lette på trykket, slippe noe ut. Jeg satt der med musikk i ørene, og akkurat nå var det låten «Skåler med blod» som spiltes. Hvis du kan når du leser dette, synes jeg du skal sette den på før du leser videre. Så slik satt jeg. Hørte på stemmene til folk jeg aldri hadde møtt mens jeg kikket opp mot leiligheten jeg hadde innredet.

Ikke gå fra meg. Vær så snill å ikke gå fra meg. Vær så snill.

Jeg rødmet av tanken. Rødmet av at jeg hadde vært på samme plass to dager tidligere, men denne gangen hadde jeg en unnskyldning, jeg skulle hente noe jeg hadde glemt. Det var en vanskelig oppgave. Vanskelig å tenke på noe jeg visste jeg hadde lagt igjen. Noe som var kritisk viktig, som bare måtte hentes. Så lenge det var noe jeg kunne bruke som påskudd til å banke på, så brukte jeg det. Som om jeg hadde diabetes og desperat trengte insulin. Det var slik jeg oppførte meg, som om det var verdens undergang om jeg ikke fikk tilbake buksen min pronto.

Han hadde sluppet meg inn noen dager tidligere. Lot meg romstere rundt, ventet utålmodig på meg. Sto nesten og trampet i parketten. Som om vi var sinte, han og jeg. Jeg prøvde å ta meg sammen, og han var sint for ikke å vise følelser. Han hadde blitt tynnere, eller kanskje bare mer sliten og sammensunket. Med sine krystalløyne stirret han såret på meg. Nostalgi, jeg forsto for første gang savnet som lå i ordet. Alt jeg ville, var at han skulle ta på meg. Presse leppene sine inntil mine. Ta på ansiktet mitt, legge seg over meg, kropp mot kropp. Forsiktig, aldri hardt eller voldsomt. Bare følsomt. Slik han alltid dro skjørtet mitt forsiktig oppover, aldri brått. Han rev aldri i meg. Det var sensuelt, hvordan han la tungen sin mot kjønnet mitt. Hvordan han stakk et par fingre inn i meg, tittet opp mot meg, ga meg et smil og dykket ned igjen. Hvordan han stønnet, ertet meg nesten. Smilene, et halvt skjevt smil eller det fornøyde gliset. Stoltheten i øynene hans når han fikk meg til å komme. Som en fugl som bruste med fjæra. Den salte smaken kyssene hans etterlot seg, og den stramme sjøaktige lukten på fingrene hans.

«Du må gå.» Han så alvorlig på meg. Men jeg trengte meg forbi ham likevel, trengte meg inn i leiligheten jeg ikke lenger hadde rett til å være i. Bildene var der fortsatt. Bildene av meg og ham var fortsatt der. Den store rammen han hadde kjøpt for å henge opp polaroidbilder. Til minner, sa han. Her skal mine fineste minner henge. Jeg hang der. Han og jeg hang der. Han hadde ikke tatt det ned. Soverommet så urørt ut, med de hvite, rene lakenene fint redd opp. Katten hans lå der. Jeg skvatt til, jeg hadde nesten glemt at hun eksisterte. Pus, het hun. Han klarte aldri å finne på noe bedre navn, tenkte jeg. Jeg lurte ofte på om det var meg han ville komme til for trøst om hun skulle dø. Om han hadde sørget på min skulder da. Om jeg betydde nok for ham til at han hadde ønsket å komme til meg om han opplevde noe vondt. «Du må virkelig gå nå.» Mikkel la hånden på skulderen min og geleidet meg forsiktig mot utgangsdøren. Jeg snudde meg brått og stirret ham rett inn i øynene. Holdt han på å begynne å gråte? Med et raskt, ufølsomt rykk rev jeg meg sint vekk fra ham. Det var det eneste jeg klarte å føle. Et stort hav av sinne, en blanding av for mange forvirrede følelser og ubesvarte spørsmål. For mange følelser. De kvelte meg, ville ut og resultatet ble en sint og trassig Anniken. Jeg tok tak i jeansene han allerede hadde lagt frem, buksene jeg på død og liv måtte ha til en bursdag. Bare enda en løgn. Jeg gikk mot døren, Mikkel fulgte etter. Jeg så på ham igjen, stirret på joggebuksen, t-skjorten og den lilla capsen. Jeg tenkte at han så fin ut, men jeg lot være å si det høyt. Så med et raskt dytt lukket han igjen døren. Og idet døren smalt igjen, var det som om jeg våknet opp av en slags transe. Jeg fikk panikk. Nei, nei, nei, nei. Han forlot meg igjen. Jeg banket først forsiktig på, men han åpnet ikke. Buksene gled ut av hendene mine og ned på gulvet i korridoren, og jeg sank ned langs veggen, falt sammen og begynte å gråte. Det verket. Jeg verket. Helt alene. Jeg visste at han hørte meg, og jo mer han ga faen i meg, desto mer panisk ble jeg. Jeg begynte å hulke, sparke og skrike. Jeg sparket og sparket og sparket i døren. Skrek at han skulle lukke opp.

LUKK OPP.

LUKK OPP FOR FAEN.

JÆVLA IDIOT, DU DREPER MEG.

Det var første gang jeg var så sikker på noe i hele mitt liv. For jeg var sikker på at han kom til å drepe meg. Ikke myrde meg rått og brutalt, men drepe meg med sin likegyldighet og avvisning. Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt der, det føltes uansett som mange timer. Omsider reiste jeg meg med stor anstrengelse opp, som om klærne mine veide flere tonn. Jeg gikk lydløst ned trappen og ut av døren, ut av fortiden. Ensom og verkende.

Og nå satt jeg her på benken igjen, to dager senere. Like ensom, like kald. Øynene mine nistirret mot vinduene i leiligheten, de fulgte lyset, fulgte ham. Jeg kunne skimte ham et par ganger på kjøkkenet. Det virket som om han var alene. Jeg tok frem mobilen for å sende ham en melding, en melding for å fortelle at jeg satt der. Det er morsomt, tenkte jeg, morsomt å si at jeg ser ham. Så traff virkeligheten meg, for etter anfallet mitt to dager tidligere hadde han blokkert nummeret mitt. Han hadde blokkert Facebooken min, og naturlig nok også Instagram. Han hadde slettet meg ut av livet sitt. «For mye,» sa han. «Jeg må beskytte meg.»
Beskytte seg mot meg?

Jeg så ned på føttene mine, størrelse 38. Jeg bruker størrelse 38. Som så mange andre, lik mange andre. Gjennomsnittsstørrelsen på jenters føtter, som om de fleste i verden har blitt tildelt like store føtter, like størrelser. Jeg var en xs i klær, som så mange andre også. Klær er ikke sydd for akkurat deg, nei. Du er som alle andre. Jeg var født med et hjerte også, med en spesiell blodtype, som alle andre. Jeg var ikke spesiell, så reiste jeg meg opp og gikk mot bussholdeplassen. Men ikke faen om noen har følt slik smerte som meg.

Kjøp boken min: HER

3 Responses to EN HEL SIDE I BOKEN MIN

  1. Jeg vet… smerten satt i meg i seks år.
    En dødelig smerte. Smerten som viste meg hvordan det var å sitte på kanten – den kanten som skilte liv og død. Den smerten som ikke var til å bære!
    Den er en skygge nå – men jeg vil for alltid huske og forstå de som må bære den samme smerten.

  2. Kjære Anniken. Har så lenge hatt lyst å skrive til deg. Har bare ikke visst hvordan eller hva jeg skal si, uten å fremstå feil rett og slett. Vi jobbet sammen i en anledning en gang, jeg husker M satt ute i bilen under hele oppdraget og jeg satt å så på deg og tenkte, du så så sår ut. Folk spurte om han ikke ville komme inn, og bristen i stemmen din som fortalte alle at han var sliten og ville sove, fikk meg til å se noe i deg. Noe jeg ikke har sett i noen andre før. Jeg begynte å følge med på hva du skrev, og tankene ble mer og mer bekreftet, med ganske lik oppvekst, selv om den er så ulik, så opplevde vi en ekstremt lik ensomhet, og aldri før hadde jeg sett meg selv i noens øyne. Til den dag idag, hvor hverdagen min egentlig bare inneholder psykisk sykdom og denne evige sjelegranskingen så setter du alltid de riktige ordene. Kritikken boken har fått er uforståelig for meg, fordi du snakker følelser hjerte mitt aldri har klart å sette ord på. Du er så vakker og skjør, og ja man vil bare gi deg en klem, fordi du tørr, fordi du tørr å være ett høysensitivt menneske i ett apatisk samfunn, fordi du tørr å ta ordet for oss. Oss psychobitches som trenger å bli forstått. DU er så sjukt ekte, og verden burde høre på deg, fordi du er så sjukt smart.

Leave a Reply to Silje Alice Cancel reply