reklame for egen bok

FORORD

Når du leser dette, har jeg i flere år prøvd å skrive en perfekt setning. En setning som skulle forklare grunnen til at jeg nå er i ferd med å blottlegge sjelen min. Sannheten er at jeg har slitt med å vite hvordan jeg skulle starte, og jeg vet heller ikke om det er en mening med det hele. Det er vel kanskje slik at jeg bare skal rive opp sår, som for lengst har blitt til arr. Eller kanskje jeg bare nekter. Nekter at alt skal bli til ingenting. Kanskje er jeg så kynisk, selvsentrert og narsissistisk at jeg tror min sorg var ment for deg og noe større enn meg. Kanskje er jeg så splitter pine gal at jeg faktisk tror jeg skulle oppleve denne sorgen bare for å kunne fortelle andre hva kjærlighet er, eller hva den ikke er. Sånn at du som leser dette, enten skal være forberedt (noe du likevel aldri kommer til å bli), eller at du bare skal kunne revurdere det du tenkte på i det øyeblikket han snudde ryggen til deg i går. Du ville dø, jeg er sikker på at du ville dø. Vel, jeg kan fortelle deg med en gang at så splitter pine gal var jeg også. Jeg ville dø. Men det gjorde jeg ikke, og det skal heller ikke du. For i denne boken skal jeg fortelle deg om en intens smerte idet hjertet mitt knuste i tusen små biter, som en krystallvase jeg ennå får sår av under foten. Jeg skal fortelle deg om en så stor sorg at en jente på 17 år trodde kroppen skulle gi opp av den endeløse rekken av uutholdelige dager. Jeg skal fortelle deg om et så stort hat at fornuft ikke lenger eksisterte. Men jeg skal også fortelle deg om befriende latter, et uvirkelig turnéliv rundt i Norge, intense pianokvelder, fergeturer med stjålne dyner og ikke minst dype samtaler, kjøreturer i regnet og et sterkt håp om uendelig kjærlighet. Så, midt oppi det hele, skal jeg fortelle deg en hemmelig. En hemmelighet jeg har holdt på til den dag i dag. En hemmelighet som kanskje vil endre livet mitt enda en gang. For i hendene dine holder du nå hjertet mitt, og et hjerte er ingenting å tulle med…

Kjøp boken min: HER

11 Responses to EN SIDE I BOKEN MIN…

  1. Boken din dukket opp rett forran meg hos bokhandleren i går, og jeg kunne bare ikke gå ifra den. Har derimot innsett at jeg må lese ferdig en annen bok først, for tviler på at noen bok vil bli det samme igen etter å ha lest din. Skal sies at jeg gleder meg helt vilt til å begynne?

  2. Hei. Ville så gjerne skrive til deg og dele noen ord – selvom dette antageligvis forsvinner blant alle de hundrevis av meldingene som sikkert strømmer inn her (sendte først i DM). Men tenkte det var lettere for det å lese det her.

    Etter å ha lest boken din, forstår jeg nå at jeg FAKTISK ikke er helt alene – slik jeg har følt det nå i to år… (etter bruddet altså). Jeg har en venninne som relaterer seg til mye av det jeg føler, men ikke i stor nok grad – og jeg føler meg fortsatt ekstremt gal (psyko) og alene.

    Jeg får stadig høre at jeg må komme meg videre, og alt blir bra. Men jeg vet jo det. Det er bare at hjertet ikke vil høre på fornuften og det hjernen min sier…. Fordi hjertet mitt blør, og lengter bare etter èn ting. Det har skjedd så mye, så jeg har ikke kunnet snakke så mye om det til mamma og pappa, eller søsknene mine. Så klart hjelper psykologen VELDIG mye, men ingenting har satt godt nok ord på det jeg føler – som boken DIN! Tårene triller i skrivende stund samtidig som jeg fikk en liten gledes-følelse, fordi jeg føler meg litt «relived» over at noen klarte å få ned på ark det jeg ikke fikk til. Fikk boken igår, og leste den ut idag. Gråt meg til søvn, faktisk
    første gang på en stund, igår natt og har en liten følelse at det blir en natt til. Han manipulerer hjertet mitt, jeg prøver å holde meg sterk og «late» som jeg ikke bryr meg om det lenger, men sannheten er jo at jeg åpenbart gjør det – og det går inn på meg mer enn det burde. Jeg prøvde, prøvde virkelig, å få det til med en annen gutt – men ga opp til slutt. Jeg forlot han før han fikk forlate meg. Jeg visste det ikke var bra, vekten for meg eller han. Jeg bare har det så vondt uten at noen vet det, eller tror psykologen skjønner hvor jeg er, men ingen andre. Fordi jeg har holdt det inni meg så lenge, og det dreper meg… men det er jo for sent nå..

    Er alt for redd for hva andre, og ikke minst han, vil tenke. Ville bare si hvor takknemlig jeg er for å ha lest boken, gledet meg forresten så mye(!!), og kan virkelig si at jeg føler meg litt bedre. Jeg er bare 18 år, men kan virkelig aldri se for meg en forelskelse igjen, og akkurat som du sier – så er det som om jeg liker denne smerten, liker å pine meg selv..

    Jeg har blir dolket i ryggen av så mange venninner, som skulle være mine venninner, men som har valgt eksen min framfor meg. Og de som ikke har gjort det, enda, forstår meg ikke – trolig fordi de aldri har vært forelsket før. Så, jeg vet det er farlig for meg å bo i denne lille byen, men jeg tillot ikke meg selv å reise på utveksling i andre klasse og heller ikke dra noe sted siste året. Jeg er alt for redd til å være alene.

    Jeg turte rett og slett ikke. Men jeg vet jeg skal bort når jeg er ferdig i 3 klasse. Jeg nyter på en måte dette siste året, hvor jeg bare kan lure på hva han gjør, lure på hvem han snakker meg, og kjøre forbi huset hans for å se om det er noen hos han. For jeg vet jeg må bort
    herifra. Og det skal jeg, selvom jeg ikke har lyst – alt jeg vil er at vi skal reise sammen. Han og jeg, slik vi avtalte den gangen…

    Dette ble lengre enn jeg trodde, men var så godt. Det er INGEN annen sjel i verden jeg hadde klart å få så mye ut til. Og dette på grunn av boken. Overrasket er jeg også, at jeg fikk til å skrive noe i det hele tatt. Takk, Anniken. Virkelig, tusen takk. Det var nok ment for både deg og meg. Jeg har vondt, så vondt, men det hjalp på en måte å lese det jeg tenker – enn å bare tenke. Så, tusen takk. Klem meg ❤️

  3. Takk Anniken for at du setter ord på alt de rundt meg ikke skjønner. For at du setter ord på sorgen som har slukt meg i et år, sorgen som ingen trodde en 18-åring kunne få. Jeg er så evig taknemlig. Tusen tusen takk!

  4. Sjekka postkassen min når jeg kom hjem fra jobb i dag i 17.00 tiden i dag. Har sittet å lest boken din i hele kveld, fram til nå. Jeg har lest den ferdig.. Mye minner strømmer på fra mine tidligere erfaringer i livet. Gode minner, rare øyeblikk og vonde tabber. Men de er mine aller kjæreste minner. Mine feil. Som JEG har lært mye av og lært meg å leve med. For på den tiden da det var som værst, ønsket jeg at alt det vonde skulle forsvinne ut av mitt liv og aldri dukke opp igjen i framtiden. At jeg aldri ville huske det som skjedde. Men nå noen få år senere, er jeg på en måte glad for alt jeg gikk igjennom på den tiden. Godt og vondt. Mest vondt. Jeg vet at det blir bedre. Man må bare løfte hodet og nyte omgivelsene. Selv om man har lyst til å legge seg ned og visne. Stemmen min i hodet sa hele tiden til meg «du lever ikke, du bare er her. Du har ingen mål og ingen mening her.»
    Jeg klarte å overvinne meg selv og det vonde i livet mitt. Og det er ved å sette tankene på at små skritt er fremdeles et steg, så lenge det er framover.
    Takk for at du skrev boken, Anniken. Ting vil bli bedre!
    Og husk på at – det er lov å ha en dårlig dag. Lykke til på din egen ferd!
    Stor klem.

  5. Fikk boken i posten i dag, og jeg sluttet ikke å lese før jeg var på siste side. Som du skrev, jeg ble hekta. Jeg sa til meg selv for noen år siden at dersom du skulle skrive en bok, så skulle jeg lese den. Og så glad jeg er for at jeg gjorde det. Tusen takk, Anniken, for at du ønsket å dele hjertet ditt med oss. Det er sjelden jeg blir så oppslukt i en bok som jeg ble i din. Dine ord på følelser og tanker er det som bragte meg til denne bloggen for noen år siden. Du har virkelig hjulpet meg gjennom noen veldig dårlige perioder, da jeg følte at du klarte å sette ord på det jeg ikke kunne.

    Takk for at du er du, Anniken. Stor klem fra meg<3

  6. Kjære Anniken
    Boken din er helt fantastisk jeg fikk den i dag å har allerede lest halvparten, er blitt helt hektet. Du er så fantastisk inspirerende og flink med ord! Du burde virkelig være stolt over deg selv og alt du har fått til. Og jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver i boken din. Håper du blir å skrive flere bøker!

  7. Fikk boken din i dag, og leste til siste side. Tusen takk igjen, igjen og igjen Anniken. Du sitter ord på noe som har definert livet mitt i stor grad. Jeg har fulgt deg gjennom alt dette og husker samtlige av blogginnleggene som du har med i boken. Og herregud så merkelig det var å få høre bakhostorien til disse blogginnleggen, de sanne og brutale handlingene som førte til disse personlige og rene blogginnleggene. Blogginnleggene har hjulpet meg mye til å forstå min sorg gjennom tidene. Men boken din. Å Gud jeg vet ikke hva jeg skal si engang. Du har virkelig åpnet en lukket dør hos meg. Episoder jeg har fortrengt i flere år og dannet meg til den jeg er i dag. Vi er så like, Anniken. Så like på så mange måter. Dette var som å lese om meg og mitt liv. Har sagt det før men, men sier det igjen. Du er så fantastisk flink med ord. Håper på en bok nummer to. Kanskje den kan handle om Anders. (Virket som et lite hint om det på slutten). Jeg vil uansett bare si tusen hjertelig takk. Takk for du åpner deg, sitter ord på viktig temaer og belyser dem. Tusen tusen takk! Aldri glem hvor fantastisk du er og hvor sterk du er. Klem Julie

  8. Den kom i posten i går? gleder meg sykt til å bli revet med av boken din på samme måte jeg ble av bloggen! Du skriver på en så spesiell og naken måte! Er så herlig å se! ♥️

Leave a reply