Jeg husker bloggen skulle være et sted jeg kunne tømme meg, tømme meg for følelser, faenskap, sinne og skrivefeil. Et sted jeg kunne si akkurat hva jeg ville, når jeg ville. Det er lenge siden jeg har hatt noe på hjerte, eller, det har jeg vel forsåvidt hele tiden. Kunne skravlet høl i hue på hvem som helst så lenge de interesserer meg. Den siste tiden har det skjedd mye privat. Jeg vet ikke om det er det som preger den ganske så sørgelie instagrammen min i disse tider, eller om det bare er fordi det regner. Jeg føler uansett at jeg står med en fot over dørterskelen og den andre utenfor. Vingler, aner ikke om jeg skal gå inn eller ut. Samtidig passerer dagene, og klumpen i magen skal svelges på nytt. Noen ganger skuffer mennesker deg til benet, helt innerst å skraper litt. Men det trengs. Alle mennesker kan ikke alltid være det de utgir seg for heller. I skrivende stund har jeg en puls på 68. Hva nå enn det betyr. Tall på pulsen altså. Jeg skaffet med en pulsklokke, en tynn en. En så lite stygg som mulig. Jeg ville vite pulsen min når jeg gråter, skriver, kysser eller ser på tv. Løper, drikker kaffe, ser på folk, ser på han. Jeg vet ikke hva det skal gi meg, annet enn en indikasjon på hva som betyr noe og ikke. Kanskje jeg bare finner ut at jeg er en psykopat med hvilepuls når noen skriker til meg. Kan jo hende at noen skal skrike til meg, en gang til. Lurer på hva pulsen er til noen når de skriker. Nå er pulsen min på 52, det høres for lavt ut. Den sier også at jeg har gått 11 skritt, men jeg ligger fortsatt i sengen. Kan ikke stole på noen, eller noe i dette tilfelle. For mye duppedingser og for mange feil. Kanskje det er derfor misforståelser skjer, for til og med en datamaskin kan gjøre feil. Tilbake på 68, jeg tok på en sang. Jeg skulle egentlig skrive et innlegg om det å dagdrømme, jeg vet ikke hvorfor det ble noe helt annet enn det jeg planla. Det er som regel aldri sånn jeg planla. Er det bare jeg som føler at det skjer ting i mitt liv som aldri skjer i andres? Eller føler alle det sånn, at det er det som gjør oss litt skuffa in the end. At det er ingenting man får ha alene som menneske og at vi alle egentlig faktisk er helt genetisk like, fordi vi er av samme slag. Selvom jeg møter mennesker jeg aldri noensinne vil være, verken i hjerte eller sinn. Dagdrømming, sorry. Skulle bare si at jeg gleder meg til å legge meg om dagen, gleder meg til å dagdrømme. Jeg trodde aldri jeg skulle si at jeg gleder meg til å legge meg. Men jeg gjør det. Gleder meg til å tenke på akkurat hva jeg selv vil tenke på. Om det så er at jeg løper ned en brennende trapp eller hvordan det hadde vært å kysse han en gang til. Hvordan livet hadde vært om jeg bodde på en strand, eller var prostituert i new york. Hvordan livet hadde vært om jeg tok andre valg, og hvordan jeg hadde angret på at det ikke var akkurat sånn det er nå, uten å ha visst at det kunne vært annerledes. Klokken min ba meg akkurat reise meg opp å bevege på meg. Jeg hater den allerede. Enda en ting i livet som skal fortelle meg hva jeg skal gjøre, heldigvis sier den ikke hva jeg ikke skal gjøre. For da hadde jeg gjort det uansett. Jeg er 24 år, lever i en pandemi, akkurat funnet ut at jeg er over eksen og lurer på hva faen jeg holder på med om dagen. Vet ikke om det er noe jeg skal vite engang. Er det noe jeg vet er det at jeg ikke kan kontrollere alle de tingene jeg sårt vil kontrollere. Det tok meg 24 år å innse at jeg ikke har kontroll. At livet bare skjer og jeg kan ikke stoppe å snuble i mine egne ben. Jeg kan ikke bestemme hvem som skal skrike til meg og hvem som skal trøste meg etterpå. Men jeg vet at ting som skjer med meg, ikke skjer med dem.

Og det skal jeg kanskje være glad for. 70 i puls.
Det må ha betydd noe.

I remember the blog was supposed to be a place I could empty myself, empty myself of emotions, foolishness, anger and wrong typos. A place I could say exactly what I wanted, when I wanted. It’s been a long time since I’ve had anything on my mind, or, I guess I have all the time. Could talk as long they interest me. Lately, a lot has happened in my private life. I do not know if that’s what characterizes my rather sad instagram these days, or if it’s just because it’s raining. Regardless, I feel like I’m standing with one foot over the doorstep and the other outside. Wobbles, have no idea if I should go in or out. At the same time, the days pass. Sometimes people disappoint you to the bone, deep down to scratch a little. But it is needed. Not all people can always be what they claim to be either. At the time of writing, I have a heart rate of 68. Whatever that means. Numbers on the pulse. I provided myself with a new watch, a thin one. One as ugly as possible. I wanted to know my heart rate when I cry, write, kiss or watch TV. Runs, drinks coffee, looks at people, looks at him. I do not know what it will give me, other than an indication of what means something and what does not. Maybe I just find out I’m a psychopath with a resting pulse when someone yells at me. Maybe someone will scream at me, again. Wondering what the pulse is to someone when they scream. Now my heart rate is 52, it sounds too low. It also says that I have walked 11 steps, but I am still in bed. Can’t trust anyone, or anything in this case. Too many gadgets and too many mistakes. Maybe that’s why misunderstandings happen, because even a computer can make mistakes. Back at 68, I put on a song. I was actually going to write a post about daydreaming, I do not know why it turned out to be something completely different than what I planned. It’s usually never the way I planned. Am I the only one who feels that things are happening in my life that never happen in others? Or does everyone feel that way, that this is what makes us a little disappointed in the end. That there is nothing you can have alone as a human being and that we are all actually actually genetically similar, because we are of the same kind. Even though I meet people I will never ever be, neither in heart nor mind. Daydreaming, sorry. Should just say that I look forward to going to bed during the day, looking forward to daydreaming. I never thought I would say I’m looking forward to going to bed. But I do. Can’t wait to think about exactly what I want to think about. Whether it’s me running down a burning staircase or what it would have been like to kiss him again. What life would have been like if I lived on a beach or was a prostitute in new york. How life would have been if I had made other choices, and how I had regretted that it was not exactly the way it is now, without knowing that it could have been different. My watch just told me to get up and move. I hate it already. Another thing in life that should tell me what to do, fortunately it does not say what not to do. Because then I would have done it anyway. I’m 24 years old, living in a pandemic, just found out I’m over my ex and wondering what the hell I’m doing during the day. Do not know if there is something I should even know. Is there anything I know is that I can not control all the things I desperately want to control. It took me 24 years to realize that I have no control. That life just happens and I can not stop stumbling in my own legs. I can not decide who will scream at me and who will comfort me afterwards. But I know that things that happen to me do not happen to them.

And maybe I should be happy about that. 70 in pulse. that meant something.

2 Responses to IT HAPPENS TO ME ALL THE TIME

  1. I don’t know why all your words resonate my soul and give so much sense to things which happened in my life, even if we have very different lives. I guess that’s why I take so much time to read all your books because some pages are enough to make me think during hours. I have almost read your first book for 9 months, with pause of course, time to think about your words.
    Yesterday, a person told me to put words on every emotions that I felt and to write down in a book. Because denying our feelings, moving forward, burying our sad moments, isn’t the good solution. We think we are strong like that, but actually our brain send a warning to our body. That’s how, we won’t get off the bed, or for me, I did some anxiety attacks.
    I dont know why I am telling you that, but I told me it could maybe help you.
    Take care of you
    El’

Leave a Reply to Valerie Cancel reply