Noen ganger blir følelsene skylt over meg som en bølge. Som om jeg står på kanten utfor et stup og kjenner saltvannsperler i ansiktet mens bølgende slår under meg, sammen med vinden, og sammen med stillheten. Så kaster den seg over meg, drar meg ut, river i meg og dytter meg under, så over og så under igjen. Så higer jeg etter luft. Prøver å ikke drukne, prøver å tenke fornuftig selvom all redsel sluker meg. Jeg vet hva følelser er, men jeg klarer ikke kontrollere de. Jeg er følelses styrt, slik har jeg alltid vært. Det er slitsomt. Utmattende til og med. Sjeldnere også , kanskje. Mennesker er ikke styrt av følelser lenger. vi blir mer og mer automatikk, lar skjermene styre oss. Vi ser på havet i HD istedenfor å dra ut å føle det.

Fordi, I couldn`t help but wonder.. hva gjør vi med alle disse følelsene, når vi skal møte noen vi liker? Hvis møter mellom mennesker blir til på apper, og dates tilslutt blir Netflix and chill. Hva er igjen da? Forvirrelse og desperate handlinger fordi du ikke fikk det svaret på den lange tekstmeldingen du ville ha? Hvorfor har 90% av alle gutter bilde av seg selv i fjellet, på vannet eller ute i naturen hvis det er slik at de likevel sitter på en app for å finne drømmedama, eller drømmeknullet? Og er det mindre tiltrekkende med en gutt uten fjellbukse smilende foran et norskt fjell og skriver at han leter etter en sporty dame? Noe som refererer til tynn, stram, spretten, leken og tøff. Vel, jeg foretrekker et glass rødvin for mye i joggebuksa enn å bli med deg på fjelltur med håp om at jeg er en sånn, sporty dame. Så det er sagt. Skilsmissebølge, babybølge, angst for å være alene bølge – de skyller over oss, så later vi som at det ikke gjør det. Så smiler vi litt mindre på bussen.

Jeg lærte nettopp at vi er i et skuddår. Et skuddår er hver fjerde år, som inneholder 1 dag mer i året. Fordi jorden tydeligvis sirkulerer rundt sola 365 KOMMA masse masse ubetydelige tall. Som tilslutt utgjør en ekstra dag. Hvem som bestemte det vet jeg ikke, hvordan det overhodet er mulig, vet jeg heller ikke. Men det får meg til å føle meg liten. At det til og med har blitt gjort en regel på dette også. At dette også er styrt av noen. Som om alt kan settes inn i tabeller og diagram, så er det ordnet. Slik gjør vi det. Slik holder vi styr på verden og følelser og livet generelt. Slik som alle forskningene vi hører om, hypoteser som skal testes ut, som kanskje kan være sanne. Så tror vi på det, og deler informasjonen videre, men om testingen ble utført og om den faktisk fungerte hører vi aldri om. Fordi hvis noe ikke var sant likevel så er det kjedelig å høre om. Så lever vi slik i nyhetenes verden og blir et hakk dummere for hver dag som går. Gir kontrollen til noen andre. Det å være alene igjen er spesielt. Ensomt også, til tider. Jeg forstår hvorfor mange venninner får seg kjæreste igjen rett etter et nylig brudd. Bekreftelse er et sårt behov, og første gang man blir ditchet etter et forhold er vondt. Man får dårlig selvtillit i slike perioder. Føler seg liten ved siden av menn i heisen, og blir plutselig mye mer obs på hvordan håret faktisk ligger. Så brytes man ned, fordi man lar seg selv bli det, helt til man finner seg lei, og bestemmer seg for å svømme opp igjen på overflaten av havet med følelser. Så går vi inn på land igjen, og reiser oss en gang til og prøver på nytt.