I går skjedde det noe veldig spesielt, og jeg skal helt ærlig si at det var en av de tingene jeg kommer til å huske i lang tid. Jeg satt på en cafe og fikk i meg litt mat etter en stressende dag. Plutselig dukker det opp en melding på mobilen, et navn jeg ikke hadde sett før og jeg leste den raskt. Det første jeg så var et tegnet bilde av meg selv, der jeg så sur ut. Jeg snudde det mot venninen min og sa, haha hvorfor ser jeg så sur ut? Jeg forstod ikke hvorfor en person hadde tegnet meg som en sur kjerring. Helt til jeg leste teksten..
♥ ♥ ♥
-Jeg var ute en lørdag for litt over 3 måneder siden. Jeg gikk opp over gaten i Stavanger og så deg passere meg, blandt alle svevende over bakken i deres bobler av konstruerte virkeligheter danset du din vei nedover gaten på byens mange brosteiner. Bort til karen som spiller for de forbi-passerende menneskene, hvor du stopper opp, og forsetter din dans, snurrer litt rundt og koser deg før du forsette nedover og forsvinner rundt hjørnet. Heilt fantastisk å se, din tilstedeværelse i nå-tiden. Inspirert av din stå på vilje, din utrykkelse av dine følelser samt din bruk av tanker i ditt søk. Har jeg tegnet deg, og gitt navnet «Når øyene reflekterer sinnets søk».
Jeg ble satt ut. Jeg har sagt til dere i det siste at jeg har hatt vanskeligheter for å huske på følelsene i innleggene mine. Jeg kunne f.eks aldri blitt en journalist, fordi når jeg først skal skrive, må det være noe som treffer sinnet mitt. Noe som gjør meg glad, lei meg eller sint. Det er da jeg fungerer best. Men at en person har stått å sett på meg, suse rundt om kring i Stavanger for å så se meg danse i en piruett med uteliggere og deretter gå videre..
♥ Det gjør meg varm ♥
Jeg vet ikke om det er sånn jeg ser ut, i det jeg ser på mennesker som irriterer sjelen min. Men det er sånn jeg ser ut i hodet mitt. Han traff blink. Ikke minst gir han meg tro. Tro på at det fins mennesker som ser det andre ikke ser. For jeg har aldri tenkt så mye på de små piruettene jeg pleier å ta når jeg hører musikken på gaten, det går automatisk, og jeg tenker ikke på de som ser meg. Det er min lille frihet i det jeg har drukket to glass for mye, jeg gjør det hver eneste gang. For jeg tror vi har glemt hva det er å leve. Jeg ser ikke lenger mennesker som sitter å venter på en benk. Som får med seg blomstene som vokser ved sidna de, eller hvor fin bygningen virkelig er over de. Nei, vi sitter med nesa gravd ned i telefonen med tidsfordrivet vi ikke husker et kvekk av en time etterpå. Jeg husker ikke de 100 instagram bildene jeg går igjennom før jeg legger meg. Det er kun tidsfordriv.
Vi har glemt hva som er å leve, og jeg takker denne mannen for å minne meg på det.
-A9
Wow, for en dyktig mann! Helt nydelig 🙂
Du inspirerer meg hver gang du legger ut et nytt innlegg. Takk!
Hvordan gikk forresten matteeksamen? Og de andre 🙂
Tusen takk!
ahh, det gikk helt greit. Jeg består!! <3
Kjenner meg igjen i deg og dette innlegget..
Jeg gleder meg over de små tingene, og kan undre meg over de og andre ting. Men når jeg sier til venninnene mine «Åh, se så vakkert det er» om ulike ting eller uttrykker min glede om synet av for eksempel blomster som du gir som eksempel, forstår de det ikke..
Eller når jeg sitter i bussen, og plutselig ser et rådyr i skogkanten, og ivrig ser rundt meg om noen andre i den fulle bussen så rådyret. Men til min skuffelse over at de ikke fikk med seg det øyeblikket, ser jeg at alle sitter med øynene på mobilen.
Tror kanskje generasjonene før oss var flinkere til å legge merke til sånne ting, siden de ikke hadde mobilen i ung alder.
Det er viktig å kunne legge bort mobilen uten å føle at man har et behov for å titte på den 30 sekunder senere. Det er lov å «logge av» nettlivet og heller få med seg alt det fine som skjer rundt deg. Og alt det vonde. For det meste bruker jeg sosiale medier til å legge ut bilder, lese bloggen din, skrive under kampanjer for dyrevern osv, Det er lov å ikke kjøpe avisa og heller sjekke nyhetene på mobilen sin. Men, det er viktig å ha en balanse med alt du holder på med. Gjør det du skal og så legger du fra deg mobilen. Ta den opp når noen ringer deg eller skriver til deg. Svar. Og så legger du den fra deg igjen. Der ligger problemet for mange. Det er lettere å snakke over tlf enn å møte hverandre. Og når man først møtes blir det til at man sitter på mobilen og sjekker sosiale medier. Lag regler for deg selv om hvor mye du får bruke mobilen. Det er så mange andre tusen ting som burde være prioritet nummer 1, enn mobilen. Dessverre er det ikke mange som klarer å følge det.
Tips: for meg funker det å legge fra meg mobilen og heller sette på en alarm på når jeg kan være litt på sosiale medier igjen. På den måten blir det en slags konkurranse. Sjekker du mobilen før tiden har gått ut, har du tapt. Klarer du deg, så har du vunnet over «avhengigheten» som så veldig mange har.
God hdlg fine, flotte Anniken. Bloggen din skaper så mye bra fokus og du bruker den på en perfekt måte.
Ah, elsker responsen! Tusen takk! <3 Høres ut som du har noe der ja..
frysninger
Så herlig gjort av han! 😀
wow, dette var virkelig inspirerende! Både hva denne mannen skriver til deg, og hvordan du reflekterer rundt det hele. Når vi sitter på gamlehjemmet om noen tiår, er det ikke de 100 instagrammene jeg vil mimre tilbake til? Det er skremmende når livet begynner å utforme seg som et eneste stort tidsfordriv blant mange, vi må ikke glemme å leve. Tenk så mange øyeblikk vi går glipp av fordi øynene er klistret til en mobilskjerm? Jeg vil heller sitte på bussen og se utav vinduet framfor ned på mobilen. Jeg vil heller tenke tilbake på de virkelige øyeblikkene som berørte meg, ikke konstruerte øyeblikk fra en digital verden.
Takk for dette innlegget, Anniken! Ingen blogger som får meg til å tenke så mye som du gjør, bare virkelig tenke. Tenke på ting som bunner i noe mer og dypere enn kunn det overfladiske.
<3
Rørt.no
Så utrolig nydelig innlegg 😀
Ååh så nydelig. Du er nydelig! Jeg kjenner meg veldig igjen i hva du skriver, men sannheten er jo at jeg likevel sitter timesvis og blar på instagram daglig. Jeg er over middels interessert i fotografi og overalt hvor jeg går kan jeg stoppe opp og tenke at dette hadde vært et nydelig bilde, og begynner å tenke over hvilket utsnitt det ville ha, hvilke farger jeg ville fremhevet osv. Jeg var på ferie med noen venninner her for en stund siden og stoppet sikkert opp hvertfall 7 ganger (dette er de gangene jeg sa det høyt) og sa at det var så fint her, tenk så fint å ta bilde her. De bare ler og sier at jeg er så rar, og hvorfor jeg bryr meg om det. Jeg bryr meg fordi jeg er så fascinert over verden og naturen og fordi det er så mye fin natur og kultur i verden som jeg gjerne vil huske for alltid. Jeg kan også sitte på en benk lenge og bare se på mennesker, dyrene og hvordan alt skjer rundt meg, men så er det den jævla telefonen.
Jeg liker deg Anniken og du virker som en utrolig reflektert jente, det skulle vært fler som deg <3
Utrolig nydelig illustrert! Veldig heldig du Anniken! Tegnet av hvem visst jeg kan spørre? 🙂
Wow! Tusen takk for dette.