Hei.

Det er nå over to år siden jeg har skrevet noe på denne bloggen. At jeg i det hele tatt noen gang skulle «slutte» føles nå helt utenkelig. Men kanskje er det slik, at det er mulig å gå tilbake til noe gammelt. Jeg vet ikke. Jeg bare vet at denne følelsen fikk jeg også i fjor. At nå skulle jeg tilbake på tastaturet. At nå var det tid, og hele hodet mitt tiklet av tanken. Jeg vet ikke hva det var som gjorde at det ikke ble sånn. For sjelen min, om det finnes noe slikt har lengtet etter dette nå i mange år. Alle nettene jeg har gått å lagt meg å sagt til Theo (som nå faktisk er mannen min), at jeg savner å skrive. At jeg må skrive. Uten ord så er jeg ingenting. Han har alltid svart, «så begynn da vel», som om noe noensinne er så enkelt. Slik er det for han, forsåvidt. Enklere, alt er enklere for han fordi han ser på alt enklere. Det er noe vakkert med det, og i blant skulle jeg ønske at jeg var sånn jeg også. I min verden er livet mer som en berg og dalbane. Følelsesstyrt. Turbulent og euforisk og lykkelig og til tider helt på bunn. Så langt på bunn at det er vanskelig å se for seg at livet noensinne har vært noe annet. Jeg tror ikke jeg er meg selv, før jeg tar tilbake det som var mitt. Bloggen. Der alt startet på et sett å vis. Der jeg begynte å skrive og andre svarte og jeg ikke følte meg så forlatt på det fordømte jenterommet. Alle sluttet jo, og jeg ble igjen. Lenge, helt til for to år siden som en utdøende art som nektet å gi slipp. Nektet å gi slipp bare fordi alle andre dro så fort det ikke var penger å tjene lenger. Motivasjonen min, derimot var jo aldri det. Det bare ble sånn, det var ikke drømmen heller. Så jeg fortsatte, helt til jeg selv innså at tiden min måtte være andre steder. At det ble for dumt for alle rundt meg. At jeg ikke kunne avlyse ting fordi jeg skulle blogge. Tilbake til den tiden, der alle nesten lo av noe så lite betydelig, men noe så nært for meg. Nå som ordenene rabler ut av meg føler jeg meg rusten. Som om jeg ikke har snakket med noen på lenge. Som om hodet er så fullt av samtaler, tanker og oppdagelser at jeg ikke vet hvordan jeg skal ramse de alle sammen opp. Så mye jeg vil fortelle dere. Som om «dere» her inne, er en helt annen familie enn jeg har alle andre steder. Som om det er her jeg kan snakke med dere. Jeg har jo alltid vært best slik. Bak her, uten noe annet enn ord, på en eller annen rar måte.

// It has now been over two years since I last wrote anything on this blog. That I would ever «quit» at all feels completely unthinkable now. But maybe it is possible to return to something old. I don’t know. I just know that I had this exact same feeling last year. That now I was going back to the keyboard. That now was the time, and my whole head tingled at the thought. I don’t know what stopped it from happening. Because my soul, if such a thing exists, has been longing for this for many years now. All the nights I have gone to bed and told Theo (who is actually my husband now) that I miss writing. That I have to write. Without words, I am nothing. He has always answered, «then just start,» as if anything is ever that simple. That is how it is for him, I suppose. Easier, everything is easier for him because he sees everything more simply. There is something beautiful about that, and sometimes I wish I were like that too. In my world, life is more like a roller coaster. Driven by emotions. Turbulent and euphoric and happy, and at times completely at the bottom. So far down that it is hard to imagine that life has ever been anything else. I don’t think I am truly myself until I take back what was mine. The blog. Where it all started, in a way. Where I began to write and others replied, and I didn’t feel so abandoned in that damn bedroom. Everyone quit, after all, and I was left behind. For a long time, right up until two years ago, like an endangered species refusing to let go. Refusing to let go just because everyone else left as soon as there was no more money to be made. My motivation, on the other hand, was never about that. It just turned out that way, but it wasn’t the dream either. So I continued, until I myself realized that my time had to be spent elsewhere. That it became too silly for everyone around me. That I couldn’t cancel plans just because I was going to blog. Back to that time, when everyone almost laughed at something so insignificant to them, yet so close to me. Now, as the words come rushing out of me, I feel rusty. As if I haven’t spoken to anyone in a long time. As if my head is so full of conversations, thoughts, and discoveries that I don’t know how to list them all. There is so much I want to tell you. As if «you» in here are a completely different family than the one I have anywhere else. As if this is where I can really talk to you. I have always been at my best this way, after all. Behind here, with nothing but words, in some strange way.

Jeg tror ikke det var før i går det slo meg første gang, at dette tenkte jeg på i fjor også. Denne følelsen fikk jeg i fjor også. Jeg bare gjorde ikke noe med den. Jeg har alltid hatt et vanskelig forhold til det der, og ikke gi slipp på ting. Men jeg vet også, at når det har gått så lang tid og jeg fortsatt tenker på det samme, ja da kommer det til å hjemsøke meg helt til jeg gjør det. Til jeg setter meg ned å slutter å vente på riktig tidspunkt. Riktig header, riktig font, riktige nye bilder for en pang start, riktige følelser, forhåndslagde blogginnlegg (når ever gjorde jeg det) eller bare.. til jeg får tid. Det blir aldri tid. Det er aldri tid til å gjøre de tingene man helst vil lenger. Så man må ta den, tiden altså, så får jeg se hvor den fører meg. Slik jeg gjør nå. Jeg har tenkt mye i det siste på at mennesker generelt mister interessen. Interessen for ting, for seg selv, for andre, for det vi ser på, for det vi bryr oss om. Vi scroller. Det er det vi gjør. Så hva gjorde vi før da? Jo vi lærte ting. Vi var nysgjerrige. Vi måtte finne ut av ting selv. Etter jeg tydeligvis har brukt mye av tiden min på kjøkkenet klarer jeg ikke fatte og begripe hvordan noen fant ut av surdeig. Eller antibiotika, eller å destillere. Sylte. Lage rømme, ost, vin. Hvordan kunne de det? Og hvem lærte de det, og hvem lærte hvem først og hvordan fant den første ut av det? Jeg er redd man skal slutte å være nysgjerrig. En reell frykt jeg faktisk har som ikke engang involverer meg selv. Jeg er redd på andres vegne. Jeg er redd for nysgjerrigheten selv. Når sist brukte jeg egentlig det ordet?

// I don’t think it hit me until yesterday for the first time, that I was thinking about this last year too. I had this exact same feeling last year. I just didn’t do anything about it. I have always had a difficult relationship with that—not letting go of things. But I also know that when so much time has passed and I’m still thinking about the same thing, well, then it’s going to haunt me until I do it. Until I sit down and stop waiting for the right moment. The right header, the right font, the right new pictures for a grand opening, the right feelings, pre-written blog posts (when did I ever even do that?) or just… until I find the time. There is never time. There is never time to do the things you want to do the most anymore. So you have to take it—time, that is—and then I’ll see where it leads me. Just like I’m doing now. Lately, I’ve been thinking a lot about how people in general lose interest. Interest in things, in themselves, in others, in what we look at, in what we care about. We scroll. That’s what we do. So what did we do before then? Well, we learned things. We were curious. We had to figure things out for ourselves. After having spent a lot of my time in the kitchen lately, I cannot comprehend how anyone figured out sourdough. Or antibiotics, or distilling. Pickling. Making sour cream, cheese, wine. How did they know how? And who taught them, and who taught whom first, and how did the very first person figure it out? I am afraid that people will stop being curious. It’s a real fear I actually have, one that doesn’t even involve myself. I’m afraid on behalf of others. I’m afraid for curiosity itself. When was the last time I actually used that word?

Jeg har ikke skrevet her på to år fordi jeg nesten har ventet på at noen skal bestemme det for meg. Som om jeg ikke er voksen nok til å ta egne valg. Å være voksen.. voksen. Når ble jeg voksen. Det er fortsatt fjernt å tenke på at det å snart bli 30 er for noen gammelt, og jeg som føler jeg fortsatt hadde vært et barn om jeg hadde hatt barn. Jeg visste ikke at det var sånn her det om til å føles når jeg så for meg 30 år, som 15 åring. Men jeg kan se for meg livet som 15, fordi jeg vet hvordan det var. Det er over 10 år siden jeg startet å skrive her, det gjør meg nesten rørt. Sånn, jeg kjenner det i halsen jeg bare er ikke villig til å la det slippe ut. Jeg angrer ikke på noe.

For det beste med å være voksen er at ingen kan bestemme over meg. Friheten til å gjøre som man vil, når man vil. Er noe jeg aldri kommer til å ta forgitt. De små tingene, som å legge seg i et badekar, gå en tur, spise is på kjøkkenet 03 på natten. Gå ut av døren uten at noen sier «stopp en hal». Jeg var ikke laget for et liv med regler, ihvertfall ikke andres.

Selv en fugl i bur vil prøve å fly.

Jeg er tilbake nå.

// I haven’t written here for two years because I have almost been waiting for someone to decide it for me. As if I’m not adult enough to make my own choices. Being an adult… an adult. When did I become an adult? It is still strange to think that turning 30 soon is considered old by some, while I feel like I would still be a child if I had children. I didn’t know it was going to feel like this when I imagined being 30 as a 15-year-old. But I can imagine life at 15, because I know what it was like. It has been over 10 years since I started writing here; it almost moves me to tears. Like, I can feel it in my throat, I’m just not willing to let it out. I don’t regret anything. Because the best part about being an adult is that no one can boss me around. The freedom to do what you want, when you want, is something I will never take for granted. The little things, like soaking in a bathtub, going for a walk, eating ice cream in the kitchen at 3 AM. Walking out the door without anyone saying, «hold on a minute.» I wasn’t made for a life with rules—at least not other people’s. Even a caged bird will try to fly.
I am back now.