Jeg startet med et hvitt rom og jeg kom til et hvitt rom. Det var tomt, kaldt og jeg kjente ensomheten og redselen spre seg fra roten i hjertet å videre gjennom alle mulige årer i kroppen. Jeg hadde nettopp våknet og godtok faktumet at dette er det jeg hadde ønsket meg hele livet. Jeg var ferdig med skolen. Fri. Jeg var faktisk endelig fri. Regnet slo som små kuler og jeg lukket opp vinduet. Jeg trakk til meg luften med et stort gisp, den var kald, våt og lukten av regn spredde seg inn i rommet. Kunne jeg skimte noen høstblader på bakken? Kroppen ble plutselig varm. Lykkerusen spredde seg til tærne og jeg smilte forsiktig for meg selv. Jeg har et forhold til høsten. Det er meg og han, alene om verden. Selv om den alltid gjør meg en smule vondt, er det også på denne tiden jeg bearbeider meg selv. Som jeg liker å se på det.. Høstbladene er dine valg, feil og smerte det siste året. De faller, råtner og gir slipp. Lar et hvitt, mykt laken spre seg over for å deretter begrave det hele. Så når våren kommer får du en ny sjanse, knoppene skal nå bli til blomster og du kan starte på nytt. -For man snubler i livet. Vi bare glemmer at vi gjør det alle mann. Vi driter oss ut, sitter med en forferdelig klump i magen og er så flaue av oss selv og vår egen dumskap at vi nesten driter på oss. Så hva utgjør forskjellen? Jo, at vi er mennesker.
Vi glemmer faen at vi er mennesker. For det er menneskelig å feile.
Så det hvite rommet ble til en seng, jeg måtte ha et sted å sove. Jeg skulle nå forme det hvite rommet til Anniken. For hvordan går det egentlig med Anniken? Jeg liker fortsatt å skille disse to personene, Anniken og Annijor. Rommet ble deretter fylt med et nattbord, litt ferdig leste bøker og et tomt klesstativ. I mellom tiden tok jeg ting med ro. Jeg lot meg selv flyte inn i omgivelsene igjen. Etter 2 uker var rommet fylt med t-lys, noen papirposer og tomme kaffekopper. Jeg begynte å forstå, jeg begynte å se og jeg begynte å tenke. For innredningen var ikke som den alltid har vært. Jeg var bevisst på hvordan jeg ville ha det, og nølte ikke i det jeg sto på gulvet og plasserte noe ved sidna meg med føttene mer plantet på jorden enn noengang. Panikken begynte å slippe tak og en annen side av meg begynte å slå inn. En side jeg ikke har kjent på lenge, den har på en måte kommet og gått. Latt meg kjenne på følelsen av å være meg selv, men ikke nok til å la den slippe seg igjennom. For akkurat nå ligger jeg i det hvite rommet å ser rundt meg, og det er fint. Finere enn mange andre sine rom.. Å det har en sjel, en levende, kreativ og selvsikker sjel. For er det ikke sånn at man må ha kaos i sjelen sin for å føde en stjerne? Jeg har nå forstått de enkle triksene som gjør at jeg har en bedre hverdag, en rolig sjel og et behagelig sinn. For jeg må dessverre si at det å slutte på skolen er det som gjorde det hele komplett. Jeg har begynt å føle meg pen. Jeg har begynt å gå i høye heler i hverdagen, noe jeg syntes var fryktelig ubehagelig og flaut før. Jeg har begynt å kle meg akkurat som jeg vil. Jeg har begynt å pushe meg selv. Jeg har begynt å slappe av. Jeg har begynt å stå opp tidlig. Jeg har begynt å elske bloggen igjen.
Uten å selv forstå det har jeg gjort enkle step i hverdagen min som gjør at jeg begynner å like det hele. Bare det å hele tiden føle seg ren, sminke seg litt ekstra kun for å føle den samme følelsen hele dagen, fikse håret og ta på seg noe jeg selv ville tenkt var helt insane flott i det jeg hadde sett de på gaten. Jeg har begynt å fjerne sminken før jeg legger meg. Fikse neglene mine, til og med neglelakk på tåneglene. Jeg har begynt å tørke støv når jeg ser det. Jeg har forstått at de små tingene er de som utgjør det store. For før orket jeg ikke alt dette. Jeg hadde alltid på meg joggebukse, var udusjet, usminket og sliten. Jeg følte meg ekkel. Jeg følte meg alltid ekkel. Jeg rødmet i det mennesker så på meg og ville bare sove. Det å stå opp klokka 07.00 hver eneste dag fordi noen bestemte det for meg sugde ut sjelen min. Å når sjelen ble sugd ut lot jeg andre fortsette å dra den lenger. Er det ikke rart? For jeg har til og med begynt å bruke hatt! Ikke bare på bilder, og hvis det er sånn at jeg er fryktelig unormal vet jeg at noen føler på den. Hatt er ikke bare bare..
♥
Alt dette har jeg fått med meg at har skjedd. Sakte men sikkert. Likevel la jeg ordentlig merke til dette på bursdagen min i Fredrikstad. Flere av venninene mine var samlet i et rom, som ikke kjente hverandre. For jeg har nesten ikke venniner som kjenner de andre venninene mine, er ikke det rart? Haha. Så etter et par glass for mye begynte jeg å granske dette rommet fullt av mennesker, mine venner som ikke selv forstår at jeg har valgt de, og de har valgt meg. For i rommet jeg satt i, satt også alle mine personligheter. Å det er dette som var så innmari interessant for meg å se. Den knappe hånden av mennesker som virkelig betyr noe for meg, kjenner meg på totalt forskjellige måter. For de fleste tenker at de kjenner meg, de bare klarer ikke å forstå meg. Alle barndomsvennine mine eksisterer ikke lenger, jeg kjenner de ikke. Alle venninene jeg hadde på skolen er forduften, men vi ses innimelom. I stede har jeg funnet en liten gjeng spesielle mennesker som betyr verden for meg. Å det er nettopp der det kommer inn. Det mamma sa når jeg var liten.. For det er bedre å ha 1 god venn, enn 20 dårlige. Hvor mange venner du har sier ikke noe om deg som person, aldri glem det på veien.
Så sitter du på skolen, om det så er ungdomsskolen, videregående eller kanskje det siste året ditt.. Ikke vær redd. For jeg vet akkurat hvordan dere har det. Tro meg, man har lyst til å legge seg ned å slikke bakken. Men vit at de håpene dere har om hvordan ting skal bli når alt er slutt, finnes. De finnes faktisk. Å vet du hva? Hadde ikke de siste årene vært så satans vanskelig å komme seg igjennom, hadde du heller ikke satt pris på den følelsen jeg har akkurat nå. Man kan ikke forstå lykke, før man har opplevd sorg. Så gled deg, slapp av og forstå at det ordner seg. For jeg, lille jeg – lover at det ordner seg.
-A9
Wow. Jeg sitter her med tårer i øynene. Du klarer virkelig å treffe meg i hjerteroten med alt du skriver. Du ga meg et lite håp nå, for her sitter jeg og stirrer tomt ut i rommet mitt mens jeg gruer meg til skolen imorgen. Skolen suger livsgnisten ut av meg, og det er virkelig ikke langt i fra at jeg gir opp. Så takk for dette innlegget, det ga meg håp.
fikk gåsehud, tusen takk!!
Du tar meg på senga enda en gang! Like fascinerende å lese tekstene dine! Jeg kjenner meg så igjen, og vet du hva? Du har fullstendig rett!
<3 <3 takk!
tusen takk, det mener jeg. Jeg har begynt på helt ny skole,med helt nye mennesker og alt.. jeg er redd for å ikke klare å bli kjent med dem,og ende helt alene.For hvordan skal jeg klare det,når jeg ikke kan klarer engang å finne meg selv og være lykkelig? Hvem vil være med et ulykkelig menneske som meg? Men wow, du ga meg håp. Jeg skal klare meg igjennom, og du har gitt meg håp, tusen takk!!
<3
Fyfaen så bra skrevet! Jeg er ikke den personen som vanligvis pleier å kommentere blogger, men dette innlegget var virkelig verdt det! Jeg går 1vgs nå og merker at jeg allerede er sliten, men du gjør alt så mye lysere. Takk for at du deler tankene dine, du hjelper så mange!
PS – du er nydelig
Så hyggelig å høre, å jeg vet hvordan du har det! Tro meg, you can do this <3
fine, flinke Anniken <3
<3
Eneste bloggen eg lese. Fordi det du skrive e så ekte, ærligt, sinnsykt bra. Og folk kan relatere te det du skrive! 🙂 det gjør hvertfall eg, å det e så deilig å vita at du ikkje e aleina. Stå på anniken<3
<3 <3 tusen tusen takk!
Nok en gang -Takk, Anniken.
Hvorfor du ikke har gitt ut en bok enda, skjønner ikke jeg. Du skriver så immari bra, Anniken! Du gir virkelig håp for de som har lyst å gi opp
Takk for at du er åpen, og at du deler av degselv. Tekster som dette er så viktig. Jeg vet at det ikke bare er jeg som kommer til å ta med meg denne teksten videre i livet, ha den som en slags motivasjon. La den være en slags påminnelse om at fremtiden kommer, og at den er fin… <3 Så tusen takk, Anikken. Takk for at du er ekte, jordnær og intelligent. Jeg tror det er vanskelig for deg å vite hvor mye disse tekstene betyr for oss. Jeg er selv 15 år. Livet er akkurat begynt, men selvvom føler jeg selv at jeg har måttet erfart alt for mye. At jeg har opplevd det som var bra, og at det nå bare går nedover… Tekstene dine åpner øyner – gir håp. Tusen takk.
Fyfaen så bra skrevet! Har slitt veldig med å komme gjennom skolen og har nå siste året igjen. Har vært noen bytt av linje og skoler, så ligger etter ett år… Har flere ganger ønsket å droppe ut, men her gav du meg håp!! Jeg skal komme meg gjennom den fordømte skolen og få ro i sjelen❤️ Tusentakk for så ærlig blogg du har!!
Anikken! Jeg er så glad på dine vegne! Jeg har fulgt deg helt siden teenage boss, og jeg føler dette er noe du så absolutt fortjener! Du er så flink til å ordlegge deg, og dette var virkelig nydelig skrevet!
<3 du er god
Nydelig innlegg Anniken <3
Jeg lurer på hvilket kamera du tok disse bildene med?
canon 6d med linsen 85mm 1,2
Tusen takk, dette innlegget var en lettelse for meg. Jeg er på et helt nytt sted, og føler meg lost. Jeg er tusenvis av mil unna trygge Norge. Unna familie, venner, norsk mat og følelsen av tilhørighet.
Jeg har fulgt bloggen din i noen år. Når jeg leser andre blogger ser jeg perfekte jenter med perfekte venner. Du er en av de jordnære bloggerne som jeg får en god følelse av å lese. Du gir meg faktisk håp, for du skriver på en måte der jeg kan kjenne meg igjen. On point. Jeg syntes du er veldig flink til å skrive. Det er faktisk kunst. Jeg liker kunst.
Wow. Jeg sitter her med tårer i øynene. Ikke bare fordi du skriver så nydelig, men fordi jeg faktisk fikk et lite håp om at ting skal bli bedre nå. Det er sant det du sier, man klarer ikke sette pris på ting før man har gått igjennom noe vondt. Jeg har fulgt bloggen din helt siden «teenage boss» tiden, og det et så utrolig gøy å se hvordan du har forandret deg. Selv om jeg aldri har møtt deg, føler jeg at jeg kjenner deg, kanskje fordi jeg ser mye av meg selv i tankegangen og personligheten din. Lykke til videre❤️ God Høst!
Du er RÅ! Tusen takk for at du nok en gang setter ord på ting som hele tiden ligger i underbevisstheten. Du gjør at jeg nok en gang klarer å sette alle brikkene av tanker på plass i det fullstendige puslespillet – livet. Gi deg aldri med det du driver med, aldri – For dette er rått
Tusen takk for dette. Sitter her og tårene bare triller. En blanding av lettelse og fortvilelse, du traff noe med det innlegget her. Et lite håp, har jeg nå. For framtiden er så usikker, den er så stor og jeg er så uviten. Det er siste året på vgs og jeg er skikkelig redd. Redd for alt som jeg ikke vet om.
DU ER FANTASTISK, og det samme er innlegget! Du satte ord på tankene mine, takk!
vakkert, jeg er tom for ord. Du er ekte, ærlig,du motiverer, inspirerer og gir meg håp. Tusen takk
Helt fantastisk bra skrevet!
Det er lett og føle at man er den eneste som sliter, men realiteten er at alle går gjennom ting, men man må faktisk tenke at en dag er vil det være over og ting vil bli bedre. Vgs er noe drit, men det er noe man må gjennom dersom man vil ha en utdannelse.
Jeg er akkurat ferdig på vgs og har begynt på universitetet, det er en helt annen verden. Jeg merker at jeg kler meg annerledes og føler meg friere enn jeg gjorde på vgs.
Og forresten, så er det fler enn man skulle tro som deler opp de tre årene på vgs og heller tar det over fire år!
Takk Anniken, U made my day <3
dine innlegg gir alltid mening. skolen gjør så kroppen verker og har hatt det vanskelig pga lite selvtillit da det har kommer til skole, og helsen min har ikke vært bra. du skriver alltid så bra, du må vite at du er så bra person som kan hjelpe andre som sliter !!
kan du vær så snill og sjekke instagram direct, det hadde vært så koselig.
Tusen takk for en utrolig bra skrevet tekst! Stå på og kos deg masse <3
Wow! Tusen takk, det er alt jeg har å si, tusen takk <3
Tusentakk
Wow
Dette var akkurat hva jeg trengte nå, og nettopp dette er grunnen til at jeg fortsetter å trykke innom bloggen din. Leser svært få blogger, og det er uhyre sjelden at jeg legger igjen en kommentar, men du treffer meg – gang på gang. Selv har jeg mye igjen av Vgs, men det kribler i fingrene av å tenke på fremtiden.
Så nok en gang Anniken, tusen takk!
helt fantastisk, anniken, helt fantastisk.
Tusentakk!!
Fin tekst, og fin bukse – hvor er den fra? hehhh
nelly! 🙂
WOW, fantastisk skrevet!! Du får meg faktisk til å ikke føle meg så alene om ting:)
Du er så flink å skrive, måten du skriver på er bare fantastisk. Du setter ord på følelser og tanker som jeg ikke har klart å sette ord på, tusen takk. Jeg gleder meg til den dagen du gir ut bok, for det vet jeg at du kommer til å gjøre med det skrivetalentet ditt, jeg skal være den første i køen.
Jeg blir bare helt amazed av å lese det du skriver! Du trenger virkelig å skrive en bok. Virkelig Anniken. Du får meg til å se ting på en helt annen måte, tenkte på en helt annen måte. Jeg kjenner meg så mye igjen i deg. Kanskje idiotisk å si siden jeg ikke kjenner deg overhode. Men hvertfall fra det du uttrykker gjennom bloggen, så føler jeg at jeg gjør det. Hodet mitt er en million steder på en gang, jeg har tusen forskjellige personligheter og tusen forskjellige tanker. Innleggene dine hjelper meg å sette ord på det jeg tenker å føler, og hjelper meg å forstå meg selv. For jeg sliter litt med å finne ut hvordan jeg skal lære meg det. Måten du setter ord på, ikke bare tankene dine, men selve følelsene dine er helt spesielt, og jeg kunne så inderlig ønske at jeg kunne gjøre det på samme måte. Du er virkelig helt unik, Anniken. Vet ikke helt hvordan jeg skal si dette, men du er viktig for meg. Innleggene dine er så inspirerende og interessante. Derfor vil jeg for alltid vente på en bok med tekster som dette, Anniken. Håper virkelig du gjennomfører det
Lurte på om du kunne lage innlegget om det du hadde gjort hos frisøren? 🙂
Det du skriver er så ekte og sant. Det treffer langt inne i hjerterota. Takk!
Jeg blir forbløffet over hvor fantastisk du skriver, dette hjalp meg virkelig! Aldri gi deg som blogger Anniken, stå på <3
Det var akkurat sånn jeg følte det da jeg var ferdig med skolen også, jeg tok tre mnd til og bare være hjemme og tenke litt over livet og lære om meg selv! Det er enda de 3 beste mnd i mitt liv! Og i løpet av det neste året nå Anniken, så kommer du til og lære enda mer om deg selv, dette er bare starten på din reise for og finne ut hvem du er, hva du står for og hvordan du vil andre mennesker skal se deg! Stå på
Jeg har ikke ord, virkelig. Det er ikke ofte jeg kommenterer blogger, men jeg synes du fortjener all creds for dette innlegget. Jeg kan ikke få sagt det nok hvor flink du er til å skrive, og sette ord på tanker og følelser. Du er virkelig en beundringsverdig og sterk person, og jeg sitter igjen med store inntrykk etter å ha lest dette innlegget. Selv har jeg opplevd en dyp sorg, men har heldigvis klart å finne tilbake til det «normale» liv. Tusen takk for at du skrev dette innlegget, Anniken! Og stå på videre 🙂
Takk Anniken, dette var akkurat det jeg trengte nå. <3
Jeg er ikke den som bruker å skrive kommentarer så ofte på blogger – men fy søren så bra du skriver!! Du er så flink, å du ga meg akkurat håp og inspirasjon til å klare de siste skoleårene mine.
wow, anniken. Du skriver på en helt magisk måte. Du er så flink, og jeg beundrer deg for det. Takk for at du skrev et så inspirerende og personlig innlegg<3
Du e helt utrolig.
Wow, sitter igjen uten ord. Du skriver så utrolig bra og reflektert, og du skriver som om du tar følelsene rett ut av meg. Beskriver følelsene med ord, på måter jeg ikke visste jeg kunne beskrive det på. Og det gjør du hver eneste gang du kommer med et tankeinnlegg. Det høres sikkert veldig overdådig ut, men du har vist meg at det er flere som meg der ute, flere som kanskje ikke helt vet hvor de hører til. Eller kanskje de vet det, men ikke alle gir plass til dem. Jeg vet ikke, jeg. Bare aldri glem hvor stor kraft ord har, og fortsett å skrive, fortsett å hjelpe andre. Tusen takk, Anniken. <3
Du er rett og slett inspirerende! Takk for at du er den du er. Du er et fantastisk menneske, og du burde så absolutt være fornøyd med den jenta du har vokst til å være! Du burde skrive bok om veien til å finne seg selv, for du er virkelig dyktig til å ordlegge deg på en rett måte. Jeg heier på deg!!!
Jeg er helt tom for ord. Du er så god, Anniken.
Dette var veldig godt å lese <3 du gjorde meg glad. Begynte akkurat andre året på videregående, og jeg er så lei
Herregud Anniken, du skriver så nydelig! Jeg skulle egentlig gått siste året mitt nå, men valgte gå om igjen. Jeg er dritt lei, SÅ LEI, skulle ønske dette var siste året. Men fordi jeg er så sta som jeg er, ville jeg ha denne utdanningen. Jeg er dritt lei fordi hele sommeren kjente jeg meg fri og lykkelig, men med en gang skolen begynner igjen blir jeg sliten, frustret og full av bekymringer. Skolen drar livsgnisten ut av meg! Tusen takk for at det finnes slike som deg, som forstår 🙂
Er som om du skriver direkte til meg. Kjente meg igjen nærmest alt du skrev. Leser vanligvis ikke blogger, men faen du er god!
Jeg kjenner meg igjen i deg. Jeg føler. Jeg skjønner. Jeg forstår.
Sitter alene på en øde øy i Indiahavet. Fremmede skal bli til bekjente og enda færre skal bli til venner. Ingen kjenner meg. Ingen forstår. Ingen som har valgt meg. Fy fader du beskriver det så himla godt. En urolig sjel blir beroliget av slike mennesker som deg. Takk for at du er du. Takk for at du er Annijor. Men takk gud for at du er Anniken.
Får gåsehud når jeg leser det du skriver, sitter med tårer i øynene <3 du skriver så utrolig bra!
wow Anniken!! du imponerer nok engang. eg virkelig elsker måten du skriver på, helt fantastisk! Har akkurat startet på vgs og du gir meg både håp og mot, du er et stort forbilde, tusen takk!
Wow Anniken. Wow. Å lese dette, spesielt siste avsnitt, det var spesielt. Du beskriver så satans godt akkurat hva jeg tenker og hvordan jeg føler det. Leste igjennom hele innlegget, helt til siste setning. Og der, helt ut fra det blå begynte tårene å falle. Takk for at du er deg Anniken!
Enig med en tidligere kommentar, du burde virkelig gi ut en bok. Du skriver så sinnsykt bra. Jeg elsker hvor ærlig og ekte du er.
faen anniken. faen. du er så jævlig beundringsverdig. jeg beundrer deg så uendelig mye. du er den den eneste som klarer å sette ord på følelsene mine. tusen takk, vakre, fine, nydelige lille deg. <3
Må bare si at du er virkelig en fantastisk person. Aldri la noen fortelle deg noe annet. Jeg kjenner deg ikke, men føler likevel jeg kan si dette til deg.
Du skriver så utrolig bra, gleder meg alltid til å lese dine mer personlige innlegg!
Og takk, for at du akkurat gjorde min dårlige dag bedre.
Du er fantastisk. Tusen, tusen takk for dette.
Her sitter jeg med tårer i øynene!! Tusen tusen takk, dette hjalp meg mer enn du noen gang kan ane – TAKK!!!!!
Dette fikk jeg litt tårer av, og klumpen i magen og hjertet slapp litt, takk! Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg går i Vg2 nå, og vi har fått nye klasser, og jeg synes det er drit skummelt, haha. Kjenner at jeg ikke har funnet meg selv helt enda, og at jeg ikke er helt trygg som person. Det er noen i klassen min som ser så utrolige selvsikre ut og trygge, og jeg skulle bare ønske at jeg hadde det :))
Helt utrolig! Jeg kjenner meg virkelig igjen i deg.. Du ga meg nettopp et håp om at drømmer kan gå i oppfyllelse, og at det livet jeg lever nå – faktisk ikke er livet. Det er kun en fase vi alle dessverre på komme oss igjennom, og prøve å holde motet opp. Jeg står opp klokken seks hver dag fordi jeg må, noe som gjør det ekstra ille. Å stå opp tidlig fordi man vil derimot, er deilig. Jeg elsker å sminke meg, kle meg opp, og være noe de fleste vil kalle jålete. For meg er det en interesse, i tillegg til noe som gir meg selvsikkerhet og en god følelse. Dessverre kan jeg ikke bruke høye hæler på skolen, heller ikke bruke løsvipper, eller sminke meg som om jeg skal på fest – det er jo ikke sosialt akseptert… Jeg må kjøre scooter til skolen uansett vær. Kliss våt går jeg inn i klasserommet med hengene hode.. Jakka er klissvåt. Buksa er klissvåt. Sekken og alt som ligger oppi er klissvått. Håret er klissvått. Hjelmen tok med seg halvparten av sminka mi i det jeg tok den av, så nå ser jeg ut som et vått monster med sminkeskille etter hjelmen i ansiktet. I flere timer sitter jeg på skolebenken og må lære ting jeg overhode ikke får bruk for i fremtiden, selv om lærerne liker å få oss til å tro det. Etter skolen drar jeg hjem og setter meg i senga. Bare sitter der. Med hodepine. Det er klær overalt, teppet er dekt av kattehår, og møblene er grå av støv. Jeg orker ikke gjøre noe med det. Jeg ser det, men legger meg heller bare rett ned. Null energi.
Takk for at du ga meg håp Anniken!
Herregud så bra skrevet og så godt å høre at du har funnet så mange bra mennesker å ha rundt deg – der misunner jeg deg!
Sliter selv med å finne de rette og ordentlige vennene, og noen som er like rare som meg. Men alt tar sin tid 🙂
Du virker forresten som en veldig bra frøken, liker at du er spesiell på din måte og virker som du tørr å være litt barnslig og drite i hva andre syntes – DET DIGGER JEG!!
Anniken, hvorfor har ikke du gitt ut en bok enda? Jeg blir helt dratt inn i det du skriver, og det er så godt å se at noen klarer å sette ord på alle disse følelsene som gnager meg på innsiden dag etter dag. Jeg går bare 1. året på vgs, og har en lang vei å gå enda. Man skulle tro at skolemotivasjonen var på topp de første ukene på vgs, men nei. Jeg gruer meg, og framføringen jeg har i morgen har jeg ikke orket å starte på engang. Jeg er utrolig sliten, bare etter noen uker. Hvordan jeg skal holde ut i 3 år vet jeg ikke. Jeg sitter i senga og spiser meg ihjel på godteri, som en unnskyldning for å ikke gjøre lekser. Men du gir meg håp Anniken, og du motiverer meg. Jeg håper virkelig at du gir ut en bok en dag, for da kommer jeg til å stå utenfor bokhandelen dagen den kommer ut. Du er så utrolig flink til å skrive, og du inspirerer meg hver dag. TAKK! Du er forresten også den nydeligste personen jeg noen gang har sett, og det mener jeg. Du er helt utrolig.