reklame

Jeg ser han så levende for meg. Hvordan han smiler til meg fra den andre siden av rommet, den lange, mørke luggen som faller ned og lander mykt på øyenvippene. Den svarte t-skjorten som stryker uanstrengt mot kroppen hans og får være så nær han. Jeg vil være så nær han. Alt beveger seg i en slags nostalgisk, sakte film. Musikken, lukten, smaken, lydene og de tente stearinlysene. De brune øynene som treffer blikket mitt. Han smiler og skåler. Jeg ser meg selv rolig heve glasset og smile tilbake. Smilene, så mange smil. Var jeg så rolig? Så trygg? Kald og varm på samme tid?

Jeg vrir på hodet, ser ned, opp, bort, søker blikkontakt med de andre i rommet, leter etter en slags anerkjennelse i øynene deres. At de skjønner hvor heldige de er som får være her sammen med oss. I dette øyeblikket.

Smykkene ligger der rundt halsen hans, han tar dem aldri av. Alle representerer noe. Og alle er der fordi han er redd for at alt skal rase om han tar dem av. Det er det samme med ringene, med øredobbene, det er det samme med meg. Jeg er et samlerobjekt og katastrofen vil inntreffe om jeg forsvinner.

«Skjerp deg.» Jeg åpner øynene brått, rykkes brutalt tilbake til virkeligheten. Et press legger seg umiddelbart over neseryggen. Øynene ruller bakover i hodet og øyelokkene er i ferd med å skli igjen på nytt. Jeg trekkes tilbake til drømmen, tilbake til han, men det er nok nå. Jeg får lyst til å slå meg selv hardt i ansiktet, men lar være. Snur meg i stedet over på ryggen og prøver å finne et sted å feste blikket. En flekk i taket, hva som helst. Jeg er kvalm og kaldsvett, usikker på om jeg pynter på minnet. Om det egentlig ikke var så lykkelig, så langsomt og fullt av kjærlighet som jeg husker det. Kanskje hukommelsen tuller med meg. Var vi i det hele tatt i rom fulle av skålende mennesker og nygreid hår? Gjorde vi sånne ting?

For jeg er skikkelig god til å drømme. Dagdrømme, nattdrømme, ettermiddagsdrømme og bussdrømme. Jeg spinner meg inn i det ene etter det andre. Blander virkelighet og fantasi, og til slutt er det helt umulig å vite hva som er sant og ikke. En kniv, et drap, noen faller, jeg løper, noe fint som blir til noe grusomt. Jeg elsker å pine meg gjennom katastrofer som mest sannsynlig aldri kommer til å skje. Er nysgjerrig på avslutningen, selv om det er jeg som har kontroll.

Og om katastrofen skjer, da er jeg forberedt. Da er jeg klar. Jeg vet for eksempel akkurat hva jeg skal gjøre om det begynner å brenne i stua. Hvis jeg er fanget der inne og ikke kommer meg til utgangsdøra. Av med dynetrekket, opp med vinduene, holde hodet kaldt og knyte det mellom det godt fast i det slitne treverket som skiller de to rutene. Er det ikke langt nok, må jeg ta av lakenet også. Så må jeg bare klatre over kanten og rappellere ned, bare gjøre det, jeg må det. Det er slik det må gjøres. Men hva skjer hvis jeg ikke får opp vinduene? Hvis varmen gjør at treet utvider seg? Kan jeg gå inn i dusjen og skru på vannet? Overlever man lenger da? Kan det funke dersom plan A feiler og jeg må vente på at noen skal komme å redde meg?

Jeg lar det alltid ende godt, og hvis det ikke er sjanse for at det ender godt, åpner jeg øynene fort, så jeg får slippe.

bok: HER / e-bok: HER  lydbok: HER