Ja, er jeg det?

Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive noen meningsløse setninger, som halvparten ikke ville forstått noe av uansett. Untatt de som leser mellom linjene, jeg elsker dere som leser mellom linjene. Jeg har tenkt mye på dette i det siste. Dette forfjamsa rotet av ordet «lykke». Hva betyr egentlig det? Hva søren betyr lykke? Jeg har blitt fortalt den siste måneden at jeg ser lykkelig ut. At jeg endelig smiler, og at noe er annerledes. At de fire månedene har forandret meg. Andre er skeptiske, de lurer på hvorfor jeg ikke vil møte de. Ta en lunsj etter et par år. Å når du tar deg mot til å spørre meg om det, lurer jeg egentlig på om hvor du har vært de siste to årene av livet mitt. De som var så jævelig vet du? De dagene da jeg trodde jeg skulle dø av min egen forpinte ulykke? Hvor var du da å spurte om ei litta lunsj? Fysj, da er du f* meg dum. Er det ikke rart? Jeg leste en artikkel for et par timer siden der det sto at mennesker alltid husker på de gode tingene, som en forsvarsløsning for å overleve seg selv. Men du? Husker du kun de gode tingene i livet ditt? Har du drukket 5 flasker vin før du satte deg ned å skrev?

Jeg skjønner at mennesker faller i vinterdepresjon, det er mørkt om dagen, og jeg har ikke sett så mye mørke på 4 måneder. Det får meg kun til å tenke mye igjen. Veldig mye. For hvorfor er det så viktig å vise andre at man er lykkelig? Og hva er egentlig lykke? Hvorfor skal jeg føle at jeg må ta en lunsj med et menneske som ikke bryr seg et gram om meg untatt når det skjer noe spennede? Burde jeg være redd? Ser jeg kun et speilbilde av noe som egentlig ikke eksisterer? Er det sånn her lykke føles, eller er jeg bare dum? Er jeg dum som ignorer mennesker i livet mitt?ER JEG EGENTLIG LYKKELIG?

Det er rart med det der. At man ikke kan føle lykke før man har følt sorg. At man ikke kan komme seg opp i livet med mindre mann har møtt motgang. Og omvendt. Så er det sånn at dette egentlig forteller meg at jeg kun babler om livets gang? Men hvorfor føles det da så ukjent? Hvorfor føles det så rart? Hvorfor er jeg så innmari forvirra? Noe er annerledes denne gangen. Jeg godtar ikke lenger. Jeg godtar ikke det påsatte smilet og fjollete latterkramper. Jeg gidder ikke mer. Du finner meg omtrent ikke i sosiale situasjoner med flere enn 6 mennesker. Jeg slår opp med alle dumrianer i livet mitt. Vennekretsen min er kanskje liten, men den gir meg mer enn hele forsamlingen på stortinget. For har du noengang sittet rundt et bord med dine superkule venniner og tenkt «har noen her noengang spurt om noen har det bra?» eller handler det for det meste om ting som gjør deg enda mer stressa i livet? Enten fordi du ikke har den tingen de snakker om, eller kanskje du nettopp har den…
Det blir feil uansett. Dilemma, faen. Du må ut.

You have enemies? Good. That means you´ve stood up for something, sometime in your life – Vincent Churcill

Så hva i alle dager er det jeg prøver å komme frem til? At jeg heller vil sitte i en liten stol med en god bok og en klementin i hånden? Nei. Jeg har funnet ut at en veldig stor del av meg har blitt lykkelig kun av å kaste ut mennesker av livet mitt. Ironisk nok. Jeg slipper ikke mennesker lett innpå meg, men når jeg først gjør det får du ikke bare annijor, du får en god og hel Anniken med på kjøpet. For det er nettopp det som har skjedd de siste månedene med frustrasjon, sinne, tårer, lykke og latter. Jeg er ganske sikker på at jeg har funnet meg selv, og jeg har funnet ut at lykke er bare et ord med bokstaver. Men glede? Glede er noe du må lete etter i små øyeblikk, og når du lærer deg det? Da har du klart det.
Da har du f* meg faktisk klart det.

Ikke gjør det så vanskelig for deg selv.

-A9

33 Responses to ER JEG EGENTLIG LYKKELIG?

  1. Wow du er så utrolig klok Anniken! Du er forbildet mitt, håper jeg klarer å bli like reflektert og klok som deg en dag. Elsker virkelig bloggen din og hvordan du kan ta opp emner som på en måte er litt tabu. Du er dødskul. Jeg heier på deg!

  2. Blar nedover, leser og håper innlegget aldri skal ta slutt. Takk for at du skriver, takk for at du deler med oss andre!

  3. Du er så utrolig anniken! HVER eneste gang du skriver slike innlegg treffer du meg midt i hjerterota! Jeg feller tårer, jeg får gåsehud eller hjertet mitt sprekker fordi du treffer akkurat det jeg lurer på, funderer på eller føler. Akkurat for deg tar jeg av meg hatten. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kjente deg!

  4. Du er bra anni, du fortjener å være lykkelig. vi var bra, men vet du har kommet deg videre og vi begge har forandret oss. Men på en bra måte. Så kanskje en dag anni, kan vi sette oss ned å prate om gamle dager ☺️

  5. Du er så bra. Har fulgt bloggen din lenge, og jeg husker jeg ble så nedenfor når du sluttet å blogge. Det skal sies, som du allerede nevner i innlegget ditt, at du virker mye mer glad nå enn før. Man trenger kanskje ikke alltid jobbe og strebe etter å være lykkelig, det er kanskje noe som kommer til deg når tiden er inne. Klem!

  6. Du har rett
    Vi tenker så likt.
    Hvis det er en person jeg har lyst til å snakke med, er det deg!

    Du forstår hvordan det er å ha vondt, være alene, ta et skritt lenger enn det man vill!
    Tørre å slippe tankene fri for «publikum», ikke bare ha de slått fast i hodet.

    Du så modig, men forsatt usikker
    Men sånn er vi mennesker… 🙂

  7. Tusen takk, Anniken!

    Det er nettopp akkurat dette jeg lengter etter nå. Jeg lengter etter å føle glede i de små tingene, men uansett hvor hardt jeg prøver føles det tilgjort.
    Smilene, latteren, humøret – alt føles så tilgjort. Er på et slikt punkt hvor jeg føler – uansett hvor klisje det er, at jeg kun eksisterer uten å virkelig leve. Videregående drar meg lengre og lengre ned, selv hvor bra sosialt jeg har det. Også er vi der tilbake til start igjen – for jeg har det utrolig bra sosialt, men med en gang jeg er alene igjen, føler jeg meg tom for krefter. Det føles som at jeg en hel dag har anstrengt meg for å prestere. At jeg nok en dag har klart å skjule hvor tom jeg egentlig føler meg. Er det ikke helt skrudd?

    Nå babler jeg. Like greit å få ut litt tanker. Uansett, takk igjen for dine små, begydningsfulle ord. Håper jeg en dag kommer til det samme punktet og blir like reflektert som deg, da har jeg virkelig oppnådd noe stort.

  8. Fy søren – du setter et ansikt på det å være en inspirasjons- og motivasjonsbombe! Bloggen din treffer meg midt i sjelen hver gang! Du er FANTASTISK! Kos deg i London – lev livet med dem og de DU vil leve med<3

  9. Bra innlegg!! Ellers føler jeg ikke at jeg Ser ikke sammenhengen mellom deg på snap eller måten du skriver på.. Feks på snap fra Kambodsja så du aldri serlig påvirket ut, og lede og tullet hele tiden, i motsetning til hva du beskrev.. Men elsker selvfølgelig bloggen din kjempe mye!! Favoritt blogg?

  10. «lykke er bare et ord med bokstaver. Men glede? Glede er noe du må lete etter i små øyeblikk, og når du lærer deg det? Da har du klart det.» Du setter ord på det jeg tenker!! <3<3

  11. Jeg har – totalt – kuttet alle «vennene» mine fra vgs ut av livet mitt nå som jeg har begynt på universitetet. Jeg har alltid slitt med psyken, men det siste semesteret var det verste jeg har opplevd i hele mitt liv. Jeg møtte bare på skolen for å bestå videregående, og da jeg var der isolerte jeg meg helt fra alt og alle. Ingen brydde seg om meg da jeg satt alene hver dag, eller da jeg droppet russetiden. Nå, som jeg slettet alle og enhver fra Facebook for å bli kvitt den delen av livet mitt, ble alle plutselig veldig sinte og mente at jeg «kastet bort gode vennskap». Wow. Hadde jeg ikke slettet dem hadde jeg aldri snakket med dem én eneste gang uansett. Hvordan kan folk være så egoistiske? Jag tok nesten livet mitt liksom, og ingen brydde seg… Men når jeg slettet dem fra face, derimot. Heh. Folk er grusomme.

    Skulle ønske vi kunne være venner. Tror du hadde forstått meg, og jeg deg.

  12. WOW, elsker disse innleggene dine!! Du setter ord på tankene mine, og bloggen din gir meg virkelig noe. Fortsett sånn!

  13. Hei og god kveld!

    Jeg leser mye blogger men det er sjelden jeg legger igjen en kommentar, det må jeg bare gjøre nå. Dette var helt ærlig det fineste jeg har lest på så utrolig lenge! Du er virkelig fantastisk<3

    -Ann Kristin

  14. o m g wæow
    ord blir tomme. du leverer. du er fantastisk. tårene gir seg heller ikke. du er super. takk, og bra skrevet
    fysøren

  15. Fyfaen for et fantastisk menneske du er. ( Første gang jeg kommenterer på blogg, ever! ) Men har lest din i mange år. Hvis du gir ut en bok, blir jeg lykkelig, det mener jeg.

  16. Alle dine tanker og meninger om livet er som du skulle tatt det ut fra hode mitt selv. Du er utrolig flink til å sette ord på ting, du er veldig reflektert og det liker jeg! Du er en stooor inspirasjon, Anniken! Fortsett sånn!! <3

  17. Du skriver så fint, Anniken! Det er så sant at man ikke føler lykke før man har følt ulykke.. har nettop hatt noen av de verste månedene i hele mitt liv, og jeg er sikker på at den dagen jeg blir lykkelig igjen nå kommer det til å føles på en helt annen måte enn det har gjort tidligere

  18. Jeg har alltid beundret dem som helt og fullt klarer å være. De som openbart er i øyeblikket, og tar inn alt som skjer. Samtidig er dette noe av det vanskeligste å beherske. Tankene mine vandrer konstant til fremtiden, fortiden. Til små detaljer ved rom, mennesker, stemninger, følelser. Men jeg er overbevist om at lykken ligger i det å være tilstede – i møte med hvert menneske, og hver situasjon. Og som du skriver å kjenne gleden i det. Fordi det er mye glede i verden dersom en ønsker å finne den. Dette ble litt langt og klissete. Men oppsummert; jeg tror du har skjønt noe, noe utrolig viktig.

  19. Jeg tenker akkurat som deg. Men nå slo denne tanken ned i meg; hva om de man kutter ut også har hatt det vanskelig og føler det er dumt at man ikke har holdt kontakten med dem? Kanskje de også føler seg glemt? Livet er komplisert.

  20. Åå, jeg skulle virkelig ønske du var min venninne. Jeg føler meg ikke følelsesmessig knyttet til noen av «vennene» mine, ingen orker virkelig å kjenne meg, hverandre. Alt er overfladisk. Jeg vil undre meg sammen med noen, dele mine dyperste tanker, være spontan, 100% meg selv,- uten å bli fnist av eller sett rart på. Er det for mye å be om? Jeg TRENGER det.

  21. Du river virkelig ut det jeg føler. Anniken, du er den beste kvinnen som eksisterer i Norge. Wow, jeg har nesten ikke ord. Du inspirerer meg så mye, tusen takk for at du er deg. Aldri tvil på deg selv.

  22. Jeg legger aldri igjen kommentarer på blogger, men ønsker bare å si TUSEN TAKK. Jeg trengte å lese dette akkurat nå. Jeg trengte å høre at det er flere mennesker som er sånn som meg. Jeg trengte å vite at det ikke er unormalt å kutte ut de menneskene som enten ikke spør om du har det bra, eller bare spør fordi det forventes av dem. Sistnevnte venter bare på at du skal svare at du har det bra. Til tross for at dere begge vet at det ikke er tilfelle. Jeg er invitert på julebord om noen dager. Bestevenninna mi er invitert på det samme julebordet, i tillegg til et med de kuleste jentene samme kveld. Hun har valgt de kule jentene, til tross for at det er under et år siden hun ble utestengt av samme gjeng. Jeg vet ikke hvorfor jeg kaller henne bestevenninna mi egentlig. Er hun virkelig det? Jeg trodde hun var lik meg, men hun er vel sånn som alle andre. Hun velger de kule jentene. Hun velger en kveld med gossip og jenter som er mer opptatt av å dokumentere hvor gøy de har det i stedet for å snakke med hverandre. Jeg velger ikke det. Og du Anniken, du fikk meg til å innse at jeg har tatt det riktige valget. Jeg har vært der du er Anikken. Jeg har hatt det jævlig, og bestevenninna mi var ikke der da. Hun sa klart i fra om at hun ikke orket å være med meg når jeg var langt nede, og gikk heller til de kule jentene. Jeg er lei av å konkurrere med de kule jentene. Jeg er lei av å forsøke å få innpass hos de kule jentene. Jeg er ikke sånn som alle andre. Det eneste jeg vet er at livet mitt er så bra som det aldri har vært etter at de kule jentene forsvant fra livet mitt. Og nå har jeg skjønt at det ikke er rart i det hele tatt.

    Jeg skal fortsette å si nei til de kule jentene, jeg skal slutte å hige etter de. Jeg skal heller si ja til sånne som deg. Og jeg skal si et stort ja

Leave a reply