Når jeg var yngre var det eneste jeg ville, å forandre meg. I dag vet jeg ikke hvordan jeg havnet her, eller hvem jeg var den gangen. Det er rart hvordan man lever med noen inne i sitt eget hodet, en ekstra stemme og hvordan man på en eller annen måte håper den aldri forsvinner. Men der ute, utenfor mitt sinn, forandrer de seg. Hele tiden. Musikken ga meg øresus og enda en uønsket person fylte rommet. Jentene skålte rundt meg, den ene fullere enn den andre.. Det er 2. Juledag og jeg har gledet meg. Gledet meg til å være med vennene mine. De jeg vokste opp sammen med, selvom jeg droppet det ene vorset fordi jeg var redd for å se noen jeg ikke ville se. Hvordan jeg bestemt tok på meg jakken og satte meg i bilen – for å så legge hendene på rattet og puste inn, og ut. Inn, og ut. Angst. Angsten som løp løpsk fra tærne og opp og spiste all oksygen i kroppen min på små sekunder. Det å komme hjem er fint. Det er fint så lenge jeg er med venner og familie, så lenge jeg er med de jeg vil være med. Men i det jeg kjører inn i Drammen by er det som om jeg legger fra meg selv på hylla. Som den vakreste jakken jeg eier, fint brettet før jeg tar steget ut i bilen og kjører hjem. Jeg tenker ikke lenger på hva de tenker, for det vet jeg ikke uansett. Men jeg får klump i magen hver gang noen sier unnskyld for femte år på rad, og jeg som nikker pent og sier «det går bra, vi var unge. jeg var sikker fæl jeg også». Så smiler vi litt begge to, før hun enten går eller spør om noe det foregår noe interessant i livet til Annijor.

Man kan være så pen man bare vil. Glitre, og ha en hel vennegjeng rundt seg. Legge ut Instagram bilder over en vellykket kveld. Den stemmen i hodet som du konstant krangler med, og lurer på hvem av dere som har rett. Mens ryggen krummet seg dypere og lenger ned. Stemmen i hodet som repeterte mammas visdomsord når jeg var 12 år gammel, om hvor viktig det er å ha selvtillit, hvordan man skal dytte puppene frem og skuldrene bak. Gi litt faen. Jeg er så lei meg for at jeg ikke har klart det, ikke har klart å lære meg noe så simpelt – som skulle bli så vanskelig. Jeg lovte meg selv å være mer ærlig i 2019. Begynne å fortelle dere om livet mitt igjen selvom en halvdel av meg er redd. For etter et par timer på byen gikk jeg ut, med jakken hengende etter meg. I stor fart mot bilen mens noen slang en kommentar, noen mumla. Jeg hørte ikke, så en til og deretter «overlegen ass». Drit i det ville du sagt, drit i det sa jeg til meg selv. Så kjørte jeg, over broen bortom husene. Bortom en som het Caroline, hvor er hun nå? Flyttet hun.. jeg aner ikke. Der bodde Mariel, jeg husker fortsatt hvordan det så ut inni huset. Og der bodde Fredrik, han fått barn. Vi er like gamle. Så kom jeg hjem. Inn. En melding av mamma som skrev at mammahjertet kunne nå sove, at hun hørte meg komme. Så la meg, og var glad for at 2. juledag var over. Jeg har forandret meg, men byen er den samme, likevel inneholder den mennesker jeg sårt er så glad i. For en ballade, en simpel bitteliten utfordring i noens liv. Det å bli eldre er å forstå sin egen eksistens bedre og bedre, jeg har aldri verdsatt det mer enn nå. Et millisekund av et problem i en enorm verden med andre mennesker, og den vi bryr oss mest om er oss selv, og hvilken kamp det er å i det hele tatt være. Være seg selv. og jeg vil også bare være meg selv.

Hei 2019, jeg er tilbake.