Jeg tror, jeg tror at livet er litt som et lerret. Du blir tildelt et lerret i livet ditt, og senere får du en pensel. Så hvordan lærer du deg å male? Du starter med krusseduller og ubevisste handlinger, til noe som blir større og mer kontrollert. Etterhvert drar du grensene lenger, og noenganger gjør du en feil. I det du gjør den feilen kan du velge om du vil klusse det til. Du kan velge å bruke tid, energi og krefter på å få bort feilen. Noe du tilslutt innser at kanskje gjorde det hele bare enda styggere. Lær. For feilen har allerede skjedd, men du kan male et nytt bilde over. Du skal bli inspirert av andres penselstrøk, men aldri kopiere. For et lerret har også kanter, en start og en slutt . Å som årene går får du kanskje tildelt nye farger å bruke. Bilde blir tydligere, du vet kanskje hva du nå maler. Du innser at du nå er nødt til å male det bilde du kan stoppe å se på, det bilde som tar pusten fra deg. Du må male det bilde du kan face hver eneste dag, resten av ditt liv.
Jeg ser på meg selv som min største utfordringen i livet. Jeg prøver hver eneste dag å male meg i en litt annen retning. En litt annen betydning og i en litt bedre versjon. For det skal være vanskelig å lære seg å male, eller er det noe man lærer seg i det hele tatt? Menneske fascinerer meg. Mennesker er det som gjør at jeg hver dag fascinerer meg over noe. At jeg i det hele tatt kan stoppe i få milisekunder i livet mitt å tenke «ha, så fantastisk (rart, vondt, vakker, spesielt eller ingenting) » Jeg håper en dag at jeg kan bli det maleriet jeg selv ville stoppet foran å tenkt «wow», bare «wow». For et fantastisk kaos av et vidunderlig maleri. Det vil jeg ha med meg hjem.
«Pointe» av Tyler Shields
Dette bilde har fascinert meg i flere år, og Tyler Shields er uten tvil min numbero uno favoritt innen foto. For bildene hans trenger ikke være så.. Hva kan man si, perfekt tatt? Perfekt lys eller setting. Nei, bildene hans bare.. Betyr noe. Så mye smerte, sår og arr for å bli den perfekte danser. Så mye skjult under suksess, og hvordan andre ser deg. 6 år tok det han å ta dette bilde. Fordi han aldri fant den perfekte balett danseren han hadde sett for seg. Han hadde en tanke, en ide, et bilde i sitt eget lille univers av et sinn, og han ga ikke slipp på den tanken. 6 år, å dette ble hans mest kjente og delte bilde noengang. Så som han sier… Det var verdt det. Bilde skal definetivt en dag henge på en naken vegg i livet mitt.
… Jeg må bare finne den rette plassen først
Wow, Anniken! Du slutter aldri å imponere.
Wow, bare wow! Blir ordløs av deg
wow, du inspirerer
Hvilken strl har du i varsity capsen? Og hvordan ser den ut bak? Med sånn rems?
small! Ja, jeg har med reim:)
Atter en gang så inspirerer du og imponerer meg. Jeg får mange tanker i hodet av dine innlegg og jeg tenker så mye om livet mitt som er virkelig verdt det. Jeg klarer aldri å beskrive hvor mye du har hjulpet meg gjennom bloggingen din og alt, Tusen takk for at en så fin blogg finnes❤️❤️
Wow! Du treffer meg hver gang, Anniken.
hei, har du noen tips til andre fotografer eller kunstnere som har meningsfylte eller inspirerende bilder?
Fantastisk flott bilde!! Og kjempefint skrevet.
SKRIV EN BOK ANNIKEN!! Du har skjønt så mye her i livet, håper du alltid fortsetter å dele med oss
wow.
Du er helt fantastisk. Måten du skriver på, ordene du bruker og ikke minst budskapet du har!! Du, Anniken, er en inspirasjon, et forbilde og en som viser at livet kan være jævelig dritt, men likevel så jævlig bra. Takk!!
Åå, du nydelige Anniken! Jeg tror jeg kan si at jeg aldri tar meg tid til å kommentere ett blogginnlegg, men for første gang på din blogg, bare følte jeg at jeg måtte legge igjen en kommentar<3 Du har inspirert meg lenge, på mange måter! Når det gjelder sweatshop har jeg fulgt deg på din reise, for er det noe som virkelig får meg til å slå sparke og gråte til jeg ikke har flere tårer er det urettferdig behandling av mennesker, takk for at jeg ikke er alene om det!
Du skriver også på en måte som imponerer og det er umulig å ikke la seg påvirke av det du skriver, og dette innlegget snakket til meg.. Jeg tenkte over livet på en annen måte enn jeg har gjort før når jeg leste dette innlegget, tusen takk!
Å skrive er noe jeg virkelige elsker, og derfor er du også en stor inspirasjon, når jeg har mange tanker i hodet, må jeg bare skrive de ned, og jeg håper jeg kan skrive en bok en dag, det samme tror jeg du ville klart lett om du bare vil!
Stor klem fra en som virkelig lar seg inspirere av deg og dine formidlingsevner <3
Å, takk for svar:) men er den helt svart bak? Ikke noe brunt?
Oi, du inspirerer så mange. Du er den eneste bloggeren som virkelig overbeviser at man skal være seg selv og forteller leserne dine hvor viktig det er å finne seg selv. Du er en jente med ben i nesa og rett ryggrad. Jeg ser hvor ekte du er, igjennom innleggene dine. Tusen takk for at du viser DEG!
Wooow, elsker hvordan du skriver!
Helt fantastisk. Jeg har ikke ord.
Blir målløs Anniken, er det ein blogg som aldri slutter å inspirere og lære meg ting om livet så er det din.
Dypt skrevet, vakkert.
Du har mange tanker rundt disse tingene, og det er jo interessant, men jeg er ikke helt enig i det du skriver og måten det blir skrevet på. Metaforen din om et lerrett tenker jeg er romantiserende og uklar, og jeg synes det kommer frem som om det er en sannhet/ livsvisdom, mye fordi det legges frem poetisk og kanskje også litt svulstig, og ikke faktisk bærer preg av å være spørrende og debatterende. Men det er riktignok bare min følelse, og jeg savner noen ganger at ting er mer nedpå. Hvordan åpne for et så stort spørsmål og hvem er du til å definere rammer man forholder seg til – i dette tilfellet i et lerret – eller forstår jeg deg helt feil nå? Er ikke ute etter å angripe, men bare myldre rundt det. Du når ut til mange, og da synes jeg synsing blir litt skummelt, og spesielt viktig å presisere at du ikke sitter på de store svarene om livet (selv om ikke det er det du sier direkte, sender du jo ut signaler om at du tror sterkt på dine meninger rundt det) men oppfordre folk til å reflektere selv rundt disse tingene også.
Bare wow. Mister ordene mine når jeg leser det du skriver, du inspirerer så innmari. Og du, skriv en bok, vær så snill.
å fascinere seg over mennesker tror jeg alle gjør, de er jo samme rase som oss.
Jeg må bare først og fremst si tusen takk, Anniken. Du hjelper meg å forstå, tenke og lære. Jeg har den siste perioden slitt veldig med trivsel, hvordan kan jeg trives uten å ha en mening? Men det er sant som du sier; det er ikke meningen at man skal få alle svar rett i henda med én gang. Det er lovt å feile, det er lovt å være fornøyd med egen innsats, det er lovt å være lei seg. Jeg begynner å forstå det nå. Takk for at ordene dine hjelper meg å forstå. Du vet ikke hvor mye du gjør for andre, det vet jeg.
Berre wow. Fantastisk skrevet.