A BIRTHDAY PRESENT TO THEO

Jeg blir like glad hver gang jeg setter meg foran tastaturet. Som om jeg blir glad for at fingerne ikke har glemt hvor alle bokstavene er. De jeg skal trykke på for å forklare dere hva som skjer i livet mitt. Føles nesten gammelt ut, det er ikke det samme som å skrive en mail. Nei, her er annerledes. Som om alle ordene får en annen betydning og ting er viktigere igjen. Mer sart, mer redd for å ødelegge alt som er fint. I går diskuterte jeg og Theo viktigheten av ord, og hvordan han synes at jeg bruker ord feil. At man ikke kan si at man blir trist, når man blir rørt. Mens jeg, mener at ord kan ha flere betydninger. Så klart kan man føle seg trist, samtidig som man blir rørt. For meg er det en selvfølge, for han blir det for mange følelser på en gang. Som om han ikke kan kjenne på flere ting, på samme tid. Han er enklere enn meg. Mer bekymringsløs også. Noen ganger forstår jeg ikke hvordan han holder ut. Samtidig som at jeg er redd jeg endrer meg for mye. Legger for mye lukk på følelser, fordi de kan bli for mye. For mye av meg, inni han. Jeg kunne jo skremt bort en plagsom mygg på alt det jeg bærer på i blant. Men, dette skulle egentlig ikke handle om meg. Som vanlig. Vi er i New York! Theo sin bursdags gave av meg. Som egentlig også var til meg. Flybilletter er ikke en gave man skal skimse av. Da vet man hvertfall at det skjer. Man må på det flyet. Man setter av den tiden, man reiser faktisk. Det blir ikke bare prat, og at det aldri passer. Det er det jeg har lært. At noen ganger må man bare ha noe helt håndfast rundt seg, for å klare å gjøre det.
Litt som Theo er for meg.

// I am just as happy every time I sit down in front of the keyboard. As if I’m glad that my fingers haven’t forgotten where all the letters are. The ones I will press to explain to you what is happening in my life. Almost feels old, it’s not the same as writing an email. No, here is different. As if all the words take on a different meaning and things are more important again. More delicate, more afraid of destroying all that is beautiful. Yesterday, Theo and I discussed the importance of words, and how he thinks I use words incorrectly. That you cannot say that you are sad when you are touched. Whereas I believe that words can have multiple meanings. Of course, you can feel sad at the same time as you are moved. For me it is a matter of course, because for him there are too many emotions at once. As if he cannot feel several things at the same time. He is simpler than me. More carefree too. Sometimes I don’t understand how he endures. At the same time that I’m afraid I’m changing too much. Puts too much closure on emotions, because they can become too much. Too much of me, inside him. I could scare away a mosquito on everything I carry inside. But, this wasn’t really supposed to be about me. As usual. We are in New York! Theo’s birthday present from me. Which was actually also for me. Flight tickets are important. Then you at least know it’s happening. You have to get on that plane. You set aside the time, you actually travel. It’s not just talk, and that it never fits. That’s what I’ve learned. That sometimes you just have to have something completely steady around you, to be able to do it. A bit like Theo is to me.