Tåke, aske, støv og blod. Minner, søppel, kutt og sår. Blomster, fioliner, sjokolade melk og tårer. Bøker, musikk, smerte og glede. Jeg er ensom. Det slo meg i dag. Det slo meg at jeg er veldig ensom, på et dypt nivå. Likevel har jeg ikke vært alene på nesten tre måneder. Ikke et sekund. Eller, jeg har vel sitter på do et par ganger. En av promotørene kom bort til meg og Kaja i dag og sa «u guys are together 24/7 and u still have shit to talk about» , ja sa vi. Så var vi på skravlern igjen. Men det er ikke den type ensom jeg er om dagen. Jeg er ensom på den måten at jeg er ubetinget forelsket i forelskelse. Jeg har lenge sett på meg selv som en person som har likt å være singel, men ikke nå lenger.
Jeg savner å holde rundt noen. Jeg savner å ha noen å prate med om kvelden. Noen å glede seg til å møte. Noen som kan bare kan holde en hånd på meg. Jeg trenger noen som kan holde en hånd på meg. Jeg har nå vært singel i over 2 år. Jeg har kun hatt en kjæreste i hele mitt liv, og er kanskje ikke heller åpen for å prøve på nytt. Sorgen tok nesten livet av meg. Den holdt virkelig på å drepe meg.
Jeg er en håpløs romantiker. Jeg kan snurre enhver håpløs mann rundt lillefingeren min. Utrolig pompøst å si, men jeg lover. Å får jeg et nei? Åh da ser jeg på det som en utfordring. Helt til jeg får det jeg vil ha, så stikker jeg. Så hvorfor har jeg ikke nå funnet meg en ny kar på disse årene? Jeg er kresen. Forferdelig kresen. Jeg kan lete etter feil. Som noen sa til meg engang. «Du tilhører alle du Anniken, samtidig som du ikke tilhører noen» Å den setningen beskriver meg på en prikk. Jeg har møtt mange gutter i løpet av mitt korte liv, og veldig mange jeg aldri skulle sluppet taket på. Men jeg gjør det likevel. Jeg bare får det ikke til. Men jeg vil også så gjerne. Jeg vil så gjerne forelske meg igjen. Jeg har så lyst på kjæreste. For vi mennesker leter mye. Vi er avhengig av mye. Men er det en ting vi ikke klarer å slippe taket på så er det kjærlighet. Vi trenger det alle sammen, og vi er håpløse. Jeg har bare rett og slett kommet til et punkt i livet der jeg vil finne en person igjen. Enklere sagt enn gjort.
Det skal være snickers og twist.
-A9
Hei 🙂
Jeg går igjennom et brudd nå med en gutt jeg har vært sammen med i 2 år, og det gjør så vondt og jeg føler at sorgen tar helt livet av meg. Jeg har ingen nære venner og snakke med eller søke trøst oss. Har du noen råd om hvordan jeg kan komme meg ut av dette?
Klem
Jeg har et innlegg som handler om dette! Søk på «annijor kjærlighetssorg» på google hehe! <3
kan du please lage videoblogg om hvordan du får så glød? vet ikke om det er hudpleie, sminke eller selvbruning jeg? du laget jo en i august men jeg synes du har en helt annen glød nå!
Jepp! 🙂 Kanskje fordi jeg er lykkelig? hehe <3
Hei Anniken.
Først vil jeg bare si, WOW. Herregud for en sterk jente du er. Lenge har jeg fulgt bloggen din, og er det noen av innleggene dine som har vekket min oppmerksomhet, så er det de personlige innleggene dine. Jeg er sikkert ikke alene når jeg sier at de har truffet meg rett i hjerterota.
Vinteren 2015 fikk jeg konstatert at jeg hadde depresjoner. Fraværet mitt på skolen ble enormt. I stede for å reise meg opp fra sengen, ble jeg liggende…ikke fordi jeg kunne, men fordi jeg ikke orket. Det å møte andre mennesker ble skummelt, jeg var redd. I denne perioden gikk jeg igjennom innleggene dine om din tid som «syk», og herregud det hjalp meg. «Kan Anniken gjøre det, så kan faen meg jeg og gjøre det». Du har vært tøff Anniken, skikkelig beinhard. Jeg beundrer deg så sykt, herregud for en hjelp det har vært for meg å lese bloggen din, du aner ikke.
To måneder etter jeg fikk vite at det var depresjoner jeg hadde ble det slutt mellom meg og typen. Så var det på´an igjen. Hjemmeliggende, alene, lei meg, lei av alt som hadde noe med livet og gjøre, og jeg klarte ikke få meg selv opp. Jeg var på et stadie hvor jeg følte at uansett hvor mye jeg gjorde, så hjalp det ikke meg. 4 dager etter det ble slutt var det russetid, tiden jeg hadde gledet meg til siden jeg startet på videregående. Jeg gledet meg til festene, til å være sosial og bare leve livet til det fulleste. Det var så langt ifra det som skjedde som det kan komme. Jeg ble liggende i sengen å gråte. Gråte over at ingen lengre spurte om jeg ville være med ut. Gråte over at ingen lengre spurte meg hvordan det gikk, men heller spurte meg om hvorfor jeg hadde blitt så kjip. Jeg gråt og gråt, klarte ikke mer. Jeg var på nippet til å gi opp, til å si fra meg min plass i livet og ønske et nytt menneske velkommen ved min avskjed.
Vennene mine har ikke vært der, fra dag èn har jeg stått i dritten alene. De snudde ryggen til meg, og det var først nå jeg forstod hvem mine ekte venner var. Ensomheten tok overhånd, den knakk meg, ikke bare i to, men i tusen biter. Jeg var så ensom, SÅ alene, så sinnsykt nedtrukket av mine egne tanker, og andres tanker om meg. Når skulle dette ende?
…igjen var det DIN blogg Anniken, DINE innlegg som fikk meg opp. Jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg har lest de personlige innleggene dine, lest innleggene om hvordan du kom deg opp, hvordan du har klart det. Herregud for en inspirasjon du har vært. Jeg husker spesielt en kveld, jeg var så nære på å gi opp, SÅ nære på å si takk for meg. Liggende i senga etter en dag hvor jeg (faktisk) hadde kommet meg på skolen, jeg var så sliten. Jeg satt meg i sofaen på rommet, med pillene og vannet foran meg, SÅ nære på å gjøre det jeg hadde tenkt på over en lang tid. Men der dukket du opp igjen, «bloggen til Anniken, les den, bare gjør det!!!» Jeg leste og leste, det fikk meg på klarere tanker, det fikk meg på tanken om at DETTE KAN GÅ, også for meg.
Jeg vet hverken hvorfor jeg skriver denne kommentaren, eller hva som får meg til å gjøre det. Men èn ting vet jeg. Det er DEG, Anniken. DINE innlegg og DINE ord som fikk meg i gjennom de verste dagene, de verste tidene. Det var hverken psykologen, foreldre eller venner som fikk meg opp dit jeg er idag, de har hjulpet på veien, men det er ene og alene DINE innlegg som har fått meg dit jeg er idag. Din blogg har vært inspirasjonen min, for det å se at du har gått fra å være i dine mørkeste stunder til der du er idag, DET ER DIT jeg vil komme.
Husk det Anniken, på en mørk, slitsom, uutholdelig dag, hvor du kanskje føler at du ikke klarer noe. Du har fått meg opp. Du fikk meg ut av sengen, det var DEG. Jeg vil at du skal huske dette, og huske at du fikk en som var på sitt mørkeste ut av skallet sitt, opp på beina, ut av rommet og på rett kjør.
Jeg vet ikke engang om du kommer til å lese denne kommentaren, men jeg vil bare at du skal vite at uten å kjenne meg, uten å engang vite hvem jeg er, så har du klart å få meg opp, «KUN» ved å skrive de innleggene du har skrevet. HERREGUD jeg forguder deg. Tusen takk.
Gud, tusen tusen takk for en kjempe fin kommentar! Det betyr utrolig mye for meg, mer enn du aner!!! TAKKKK!!!
Jeg har det på nøyaktig samme måte. Jeg kan få hvem jeg vil, og vet det godt, men er også selvstendig og livredd for å bli avhengig av en annen. Jeg er så redd for å bli såret, at jeg ikke tørr slippe noen inn. Men jeg skal prøve å la veggen falle, og slutte med spillet, for nå er jeg klar, tror jeg.. Da gjenstår det bare å finne ham..
Veldig sant! 🙂
Gikk nettopp gjennom et ganske hjerteskjærende brudd (er vel strengt ikke helt ferdig – men det går bedre) og da husker jeg at jeg fant så sinnsykt trøst i teksten du skrev om kjærlighetssorg! Er som deg, ganske kresen og det tok veldig lang tid før jeg fant han her og da er det selvfølgelig helt jævlig når du får kjenne på ekte kjærlighetssorg. Skjønner godt at alle som har hatt den følelsen er kresne når de prøver å finne kjærligheten på ny egentlig…
<3
Savner du, eller tenker du noenganger på mikkel?
Nei, og nei(:
Hvor er blazeren på bildene i fra?
Zara! 🙂
Hvor er den leppestiften fra? Den var fiin 🙂
Mac «russian red» <3
Vakre bilder . Fine tanker … Hva med en blogg speed date ? Det hadde hvert noe for leserne dine det ?
Haha, uff det hadde vært noe du!