Jeg kjørte langs veien, trøtt svimmel og jeg hadde en intens tørrhet i munnen. Bilen var lett og flytende mot bakken, jeg kjørte den hvite fiaten. Det gikk fort, og jeg ble fengslet med øynene i veien. En bil kommer rasende opp i feltet ved siden. Jeg blir oppslukt i den røde bilen som kjører i en voldsom fart, akkurat som meg. Bilen suser med mennesker jeg kjenner igjen, håret hennes blafrer i vinden, jeg liker hun ikke. Hun har vært en del av å gjøre livet mitt surt. Hun sitter i baksetet, lener hodet sitt med en kvalmt glis over på morens skulder. Faren kjører. De to feltene foran meg samler seg til et sammensvurium av en blurry sammensetning. Jeg merker at både jeg og bilen svimler til en av sidene, øyelokkene faller igjen. Jeg rykker til å skjerper meg. Hvorfor ble jeg plutselig så trøtt?


Jeg prøver å kjøre forbi uten at jeg selv merker det. Den røde intense fargen klarer ikke øynene å gi slipp på. Jeg må stikke av, jeg må komme meg forbi. Jeg svimler igjen til siden, jeg holder på å kræsje. Plutselig er sidene så nærme. Den røde fargen gjør meg usedvanlig redd. Øynene prøver å forlate synet. Klumpen i magen hoper seg opp. Jeg kommer meg ikke videre, jeg kommer meg ikke forbi. Jeg føler at bilen innvanderer livet mitt, jeg må trekke unna, uten at den egentlig gjør noe annet enn å være der. En rask bevegelse fra bilen, det var det som skulle til. Jeg sklir til siden, treffer hjulene på den hvite streken som lager en ubehagelig lyd, og uten makt lar jeg meg selv falle til siden. Bilen treffer nå gresset, trær, jeg forstår at jeg kommer til å kræsje, likevel er jeg totalt rolig, søvnig og intens tørr i munnen. – Jeg klarte ikke å kjøre forbi

Jeg våkner med et rykk. Halvforvirret på et fly til Portugal. Jeg ser Kaya på siden av meg, like trøtt og sovende som jeg selv har vært. Jeg løfter opp en bok, tar en slurk av mozellen min og lukter duften av varm flymat. Åpner boken og begynner der jeg sluttet. Så i det jeg leste første setning slo jeg meg at drømmen hadde en betydning. En dyp og meningsløs betydning av å flytte hjem. Ingen skader meg lenger, men jeg skader meg selv i underbevisstheten.
Å i det jeg igjen falt i søvn, klarte jeg å kjøre forbi den røde bilen, uten å engang se.
-A9