Jeg lovte å fortelle dere hvordan det gikk på siste eksamen, og hvordan jeg kom igjennom det hele. 13 års skolegang og de to siste årene har virkelig tært på psyken. Jeg vet det er mange som vil gi opp, og tro meg, jeg gjorde også det. Jeg ga opp, jeg hadde ikke sjans i havet til å holde meg på skolebenken dag inn og dag ut. I 13 år har vi sett på skole som noe vi må, og at vi ikke har noe valg. Foreldre har dratt oss opp, sendt oss på skolen og fortalt at alt ikke er gøy her i livet. Mine foreldre har ihvertfall sagt noe i den duren. Jeg mener at eksamen er å slå terning med livet til en person. For stryker du på den ene eksamen, men likvel har slitt deg igjennom 13 år? Da må du gå dette faget om igjen. Du må gå et år til, for du har tydeligvis ikke fullført videregående og ikke F om du får en sjanse til. Hadde dette skjedd meg vet jeg ikke hvordan jeg hadde taklet det hele. Eksamen er ikke noe annet enn å grave seg igjennom 13 års skolegang, og det er forventet at du skal finne svaret.
Så jeg kom meg igjennom, og i det jeg fremførte min siste muntlige eksamen braste jeg ut i tårer. Jeg gråt, og gråt og gråt. Jeg gråt over 160 kg som datt av hver sin skulder. For jeg er en av de personen som virkelig har kjempet meg igjennom skolen. Jeg har mått sagt nei til mye og har følt at livet mitt ikke har gått den veien jeg har hatt lyst til. Jeg har vært bitter og sint over at det lille livet jeg har her på jorden skal bli brukt på en pult. Hvis ikke har du ingen fremtid. Dropper du videregående er du en skikkelig taper, og kan drite i å få deg en jobb, uansett kvaliteter eller egenskaper. Så takk gud for at jeg har hatt helt fantastiske lærere som holdt motet oppe mot slutten. Jeg hadde så mye tårer at snørra rant og jeg ble kliss våt på klærne. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Det var en blanding av uendlig kjær og rein lykke, men samtidig følte jeg det hele var rart. Jeg har brukt mer tid på skolen enn jeg har gjort hjemme. Jeg har brukt så mange timer på noe jeg bare har mått. De fire veggene har jeg besøkt så ofte at jeg ikke vet hvordan jeg vil reagere på å ikke dra tilbake. Jeg husker alle gangene jeg har vært syk, og tenkt «fader, jeg må tilbake til skolen». Rett og slett fordi jeg har holdt på å kjede meg iiihjel.
♥
Jeg vet ikke.. Jeg har blandede følelser til det hele. Jeg er 18 år gammel og føler at de 13 årene ikke har gjort meg noe smartere enn at man selv må sette spørsmål til ting. For jo mer du setter spørsmål, jo mer finner du ut at ting kanskje ikke er helt som du verken tror, eller lærer. Jeg står på egne ben og vil jeg plutselig ta en kjøretur til Italia, så kan jeg det. Vil jeg reise verden rundt, kan jeg det. Vil jeg ligge i sengen hele dagen, kan jeg det. Ingenting stopper meg lenger.
Jeg er min egen person, jeg er endelig min egen person.
-A9