
Urolig sjel: 18-åringen beskriver seg selv som en evig jaktende sjel. Foto: Angelica Martinsen
Blogger Anniken Englund Jørgensen (18) har alltid vært annerledes.
Av: Angelica Martinsen
Det er en kjølig novemberdag i Drammen. Formiddagen er godt på vei over i ettermiddag, men byen er stille likevel. Fredelig. På denne tiden av året balanserer været forsiktig mellom høst og vinter; i dag er det førstnevnte. Det er grått og dystert, med noen få, dyrebare innslag av dansende solstråler. I dag er været litt som hodet til Anniken.
Mørketiden
Anniken Jørgensen krummer den ene hånden rundt koppen foran seg. Fingrene trommer stødig mot porselenet. Rytmisk. I takt med regnet som treffer brosteinen utenfor. Lange, askeblonde lokker faller ned i de særegne øynene. En kaotisk blanding av grønt og brunt. Når hun tar en slurk av kaffen. Og enda en. Og en til. I to år drev Drammensjenta en av Norges største blogger, hvor hun skrev om sminke, klær, følelser og hverdagen sin. I overkant av 8000 lesere fulgte ivrig med på hvert innlegg, men det ble fort tydelig at medaljen hadde en bakside. I desember 2013 skrev Anniken innlegget «Takk for meg». Her fortalte hun, til manges fortvilelse, at bloggen ville bli satt på vent på ubestemt tid. Årsaken ble ivrig spekulert rundt i kommentarfeltet; gjennomgikk toppbloggeren et sammenbrudd? – Jeg trengte
den pausen altfor sårt. Ikke bare pausen fra å skrive, men fra livet generelt. Det var så mye som skjedde på én gang. Det var kjærlighetssorg. Familiekonflikter. Venninnedrama. Det var meg. Det var alt. Jeg hadde det helt jævlig. Jeg ville bare dø, men samtidig var mitt høyeste ønske å få puste. Hun forteller lavmælt om en syltynn jente som sov konstant, så mye som hodet og tankene hennes tillot henne, i alle fall. Ei jente med fremtredende, blå ringer under øynene. Med synlige ribbein og et knust hjerte. Ei jente som følte seg som en fugl i bur. Ei jente som rømte hver natt, bare for å gå. Bare for å gråte hemningsløst. Ei jente som mistet alt hun kjente til. – Jeg mistet ikke bare meg selv i vinter; omtrent hele vennekretsen min ble borte også.
I et lite sekund fokuserer det intense blikket på noe jeg ikke kan se.
– Jeg husker veldig godt én fest. Det var ei jente som drakk av vinflasken min, så smalt hun den ned i bordet igjen og skrek «fy faen, det smakte hore!». Så ble det helt stille. Og dét var det forferdelige; ingen sa noe. Du sitter der, vinflasken har blitt smelt ned i bordet og det som ble sagt ble sagt. Tjue andre venninner er tilstede, og ingen gjør en dritt.
Den kvelden innså jeg at jeg måtte tenke nøyere over hvem jeg omga meg med.
Veien tilbake
I august i år tok Anniken på nytt opp bloggpennen. Mye var forandret. Blant annet hadde hun tatt det hun nå beskriver som sitt livs beste avgjørelse; å pakke kofferten og flytte til andre siden av landet. Hun ville ha en ny start. En ny start borte fra alt hun elsket, men samtidig hatet, og det fikk hun. Til tross for at hun i følge seg selv har det bedre enn på lenge, sitter bloggeren fortsatt igjen med sine noe uvanlige og litt for granskende tanker.
Tanker hun ofte deler med sine mange tusen lesere.
– Når jeg skriver om hva som skjer oppe i topplokket mitt, da blir det automatisk veldig nakent. Rått. Kanskje er det fordi jeg skriver «følelsesinnleggene» mine når jeg er totalt dritings? Jeg vet ikke, jeg. Uansett skaper det sterke reaksjoner fra tid til annen; for eksempel får jeg ofte kommentarer på at jeg har psykopatiske trekk. Hun ler nonchalant, men de karakteristiske øynene er oppildnet. Investert.
– Når jeg får slike kommentarer tar jeg meg selv i å tenke «herregud, er jeg gæren? Er jeg psykopat?» og det kan godt hende, det, altså , men det er jo vi mennesker som har valgt å kalle de som tenker annerledes for psykopater, ikke sant? Det er en menneskeskapt teori. Det er så korrupt. Tenker man annerledes, så må det være noe galt, liksom. Det konseptet hater jeg. Ordene kommer på rams, de er mer som en strøm av bevissthet enn gjennomtenkte setninger. De er uredigerte. De er Anniken. Hun sukker tungt før hun fortsetter.
– Livet var mer vondt enn det er godt, for meg, i alle fall. Men hva skal man gjøre, tenker jeg, da. Man må jo bare holde ut. For livet går videre. Morgendagen kommer enten jeg lever eller ikke.
Kjærligheten
Etter et turbulent forhold med Mikkel Christiansen, en halvdel av suksessduoen Broiler, har Anniken holdt seg singel. Så, hva skal til for å fange 18-åringens oppmerksomhet nå? – Jeg har en greie for det sære, altså. Det er trist, men det er liksom personer som ikke har et ordentlig følelsesregister som tiltrekker meg. Du vet, når man først er sint er man forbannet og når man glad er man helt euforisk. For det er jo sånn jeg er óg. Men når to sånne mennesker er sammen? Herregud, da blir det fort mange ødelagte gitarer og litt for harde grep når det er dårlig. Men når det er bra, da er det så ubeskrivelig bra. Det skader meg, jeg vet det, men det er dét jeg blir tiltrukket av. I noen sekunder er hun borte igjen. Fortapt i et sted i sitt eget hodet hvor ingen helt kan nå henne. En diskré bekymringsrynke rekker så vidt å forme seg mellom de mørke brynene før hun er tilbake i nåtiden. – Forholdet mellom meg og Mikkel var sånn. Eksplosivt. Vi hadde det enten forferdelig eller fantastisk.
I følge Anniken var bruddet mye hennes egen feil. Hun hadde ingen personlighet på den tiden, forteller hun. Hun var ubesluttsom. Barnslig. Bortskjemt. Noe hun, slik det ofte er, innså så snart forholdet var over for godt.
– Jeg vet hvor unødvendig alt kaoset var. Herregud, jeg var en unge. Jeg sa jo til han flere ganger at «jeg er forandret, jeg er forandret», men det var jeg ikke. Jeg forandret meg ikke før jeg virkelig måtte. Man må treffe veggen for å vokse. Man må falle og tenke at «livet er ikke verdt en dritt». Når man bygger seg opp igjen da; da blir man et menneske. Hun ser ut vinduet. Minnes, kanskje. Minnes den første kjærligheten. Den som er så sterk at det føles ut som hjertet skal eksplodere ut av kroppen hvert øyeblikk. Den som er så vond at det føles ut som hele verden kollapser rundt deg. – Én dag, når vi er gamle og grå, håper jeg at jeg får snakket med han. At jeg får sagt unnskyld. Hun tar en ny slurk av kaffen.
En novemberdag
Klokken nærmer seg fire nå. Ute har det begynt å mørkne. Gatelysene skrus på, alle på én gang. Det er omtrent ikke mennesker å se. Bare en eldre dame, på julegaveshopping, kanskje? og en middelaldrende mann på joggetur.
Regn har blitt til duskregn. Vinden uler.
Anniken er litt som denne novemberdagen. Trist og stormfull, men vakker, likevel.
//Interjuvet er kortet ned og sitater er flyttet inntil tekst
-A9