04:51
Kunst, porselen, natteravn, bare savn. Spis meg, slå meg, elsk meg, ungdomstid, shiiit nå i. Tårer, eplemost, glasskår, hva for noen år? Slipp meg, kos meg, fri meg, nei! Kan du be for meg? Sammenheng, for en gjeng, bukse med sleng? Snerp nå igjen. Kjas og fjas, plis nå, hva for noe mas? Gi opp, gni opp. Snørr, gørr, faen jente! Bli nå tørr. Gren, ren, kan du bli litt pen? Regndråper, mamma måper. Er det der en bille? La det bli stille.
06:00
Søvn. Min største lille fiende. Jeg elsker deg også, men det er et hat ved å elske noe. Det er mye rart med dette huet jeg aldri forteller om. En av tingene er søvnparalyse, man forstår at det har gått langt når man ligger å rimer klokka 5 på natten. Jeg tror jeg har nevnt det i en eller annen sammenheng av en tanke grøt jeg ofte har. Men det nevnes sjeldent. Egentlig skulle jeg hatt en medalje for å ikke å ha blitt mer kokelimonke enn det jeg er. Jeg unner ingen en sånn smerte det der gir. Søvnparalyse, bare ordet får meg til å svette i hendene. Det er rett og slett en tilstand der hodet ditt er våkent, men kroppen din sover – du er paralysert og kan ikke røre deg. Fjernt, rart og ekkelt. Altså, alle får det 1-2 ganger i løpet av livet sitt, men det er et mareritt du fort vil glemme. Jeg derimot har det 1-2 ganger i uken, hehe slå den du. Jeg tror det er noe jeg dro på meg i depresjons tiden min, for det var der det startet. Jeg husker jeg trodde at jeg hadde mistet det. At nå hadde jeg virkelig blitt gal. Men mamma har alltid sagt at gale mennesker ikke selv vet at de er gale – aka, jeg er ikke gal. En annen ting mamma derimot gjorde var å gråte når jeg tilslutt måtte sette meg ned for å fortelle hva som foregikk, jeg var redd. Mamma hadde det selv i ungdomsårene..
– – –
Så, hva går det ut på? Jo, jeg våkner. Eller, jeg tror jeg våkner. Alt er som normalt. Carmexen står på natte bordet, sengetøyet er som når jeg sovnet og gardinene henger der de skal. Problemet er bare det at det alltid er en eller annen person som derimot ikke er der den skal. Søvnparalyse går ut på mye, men som oftest har du besøk av både det ene og det andre. Men når jeg er på reise pleier det som regel å ta helt av. Haha, jeg må le av meg selv, jeg høres jo klin gæren ut. Men det er flere som sliter med dette uten å i det hele tatt vite hva det er. Så hei til alle dere, jeg vet hvor jævelig dere har det. Søvn paralysen varer som regel i et par minutter der du skriker, vrir deg og tror du skal bli drept av hva nå enn som enten tar på deg, ser på deg, eller løper frebrilskt rundt i rommet. Deretter våkner du sånn du sovnet. Nei, dette er ikke et mareritt. Det er et helt annet nivå selv ikke min kompliserte hjerne klarer å forstå. Det fascinerer meg, men skremmer også dritten ut av meg. Jeg kom faktisk over en dokumentar på Netflix her om dagen, som også har blitt kåret til et av årets beste «skrekkfilmer». Jeg kom meg til ca 20 minutter da jeg faktisk forsto at dette var eksakt det jeg selv holder på med (jeg hadde trua på at det hele bare var et dumt ord i ordboka). Så for dere med skikkelig ben i nesa kan dere søke på «The nightmare» der flere mennesker forteller sin historie om søvn paralyse. Sånn, good work Anniken! Jeg vedder 110% at jeg nå har selvforsynt meg med en skikkelig god natts (morgen) søvn.
Godnatt.
Har aldri opplevd dette selv, men har sett dokumentaren..la meg bare si det sånn – jeg turte ikke sove den natta i frykt for at det skulle skje meg også, etter jeg hadde sett den, haha! Paranoid much. Ser helt forferdelig ut..håper for guds skyld at jeg ikke kommer til å oppleve det. Tenker på deg!
Dette innlegget var utrolig gripende!
Hei
Jeg lurte på hvor den fine hvite kjolen din på bildene over er fra? 🙂
Jeg er akkurat som deg. Har pådratt meg søvnparalyse etter flere tunge nedgangstider, og det forsvinner aldri. Kommer ikke på noe annet i denne verden jeg er mer redd for enn akkurat dette, men jeg har også lært meg at det hjelper å bare le av det og bare slutte å være redd for å legge meg 🙂 Mamma har også slitt med det, så jeg tror noen mennesker er mer mottakelig for det enn andre. Slutt å vær redd, det hjelper <3
Du er så tøff Anniken! Jeg synes det er så innmari vakkert at du forteller oss om depresjon, sosial angst, hormonell migrene og søvnparalyse. Det er en enkel ting å se på deg og tenke at du svever på en rosa sky, har et perfekt liv osv… Jeg hyllet deg for at du tør å vise det som kan gjemme seg bak fasaden! Det er så ekstremt viktig i dagens samfunn der temaer som dette fortsatt blir mørkelagt. Jeg sliter med mitt i hverdagen også, og det ligger en slags trøst i å vite at jeg ikke er den eneste.
Du er en stor inspirasjon Anniken<3 fortsett det nydelige arbeidet du gjør, jeg digger deg!!
Åh husker første gang jeg opplevde søvnparalyse, trodde jeg hadde blitt tatt av en demon, jeg prøvde å skrike «JESUS!!» siden jeg nettopp hadde sett eksorsisme filmer så ble kjemperedd!?Hatt det to ganger de to siste ukene også. Har begynt å få litt kontroll på det. Jeg prøver å lære meg lucid dreaming (bevisst drømming). Klarer nå å komme meg ut av paralysen og kan bevege meg rundt og gjøre akkurat det jeg vil! Det blir som å dagdrømme bare det føles noe så sinnsykt ekte (jeg kjenner følelser og sanser, helt sjukt). Det er kjempegøy, man kan gjøre akkurat det man vil! Men faktisk i går natt, slet jeg skikkelig. Mister noen ganger kontrollen og klarer ikke lenger å styre drømmen. Veldig skummelt siden jeg var 100% sikker på at jeg hadde våknet, helt til plutselig vekkerklokka ringte kl 6 i dag tidlig. (Og nei jeg er ikke gal haha)?.
Men du burde søke opp lucid dreaming, få snudd søvnparalyse til noe positivt. Man starter med å bevege hendene og du lærer deg til slutt å styre kroppen din (i virkeligheten ligger du helt stille da). Drit vanskelig i starten, kroppen føles så tung og rar. Hjalp meg å faktisk sove med lys på, siden da var det ikke bekkmørkt og skummelt når jeg søvnparalyserte(?)?
Hei! Har opplevd akkurat dette selv. En periode hadde jeg det også 1-2 ganger, om ikke fler, i uken! Kom etter en depresjonsperiode hos meg også..Helt forferdelig! Første gang trodde jeg seriøst jeg var blitt gal. Heldigvis fant jeg ut at det er normalt. Fant etterhvert også ut at når jeg merker at jeg holder på å havne i søvnparalyse, eller når jeg er i det, så er cluet å bare fokusere og tenke på at nå er jeg her, og det eneste som funker er å bare legge seg å sove igjen. Ikke bli redd, ikke freake ut. For hvis jeg gjør det, blir det bare mye verre! 🙂 Lenge siden jeg har hatt det nå. Bank i bordet.
Sterkt skrevet !!! Dyktig er du . Og så lei meg for at du må oppleve det der Anniken . Skit tøft , men du lærer deg å leve med det ! ?❤️
Wow! Du skriver så fint. Blir alltid helt rar inni meg når jeg leser tekstene dine… På en positiv måte 🙂 Tror ikke jeg har opplevd søvnparalyse før, i så fall må jeg ha tenkt at det var et mareritt.
Kom nettopp over en annen blogg som minner meg litt om tekstene dine, eller fikk hvertfall samme følelse i kroppen når jeg leste tekstene hennes. https://sternestikk.blogg.no hvis du vil prøve å forstå litt hvordan det er å lese tekster som dine 🙂
Hei Anniken! Nå må jeg ærlig innrømme at hjertet mitt banker fort her jeg sitter. Har aldri hørt noen andre snakke om søvnparalyse, trodde nesten det bare var meg. Jeg må si jeg skjønner den følelsen av å være smågal. Man har så ufattelig lite kontroll over det. Hver gang jeg legger meg er jeg livredd jeg skal våkne opp med en skapning som presser på lungene og en ukjent mann som står i gløtten av døra. Det verste er å se denne mannen, men aldri se ansiktet. Noen ganger bare står han der, andre ganger kommer han bort til meg. Det som er det rareste er at dette alltid har vært min største frykt. At noen skal ta meg. Har fått en trang til å åpne øynene for å sjekke at det ikke er noen i døråpningen.
Første gang det skjedde hadde jeg ikke peiling på hva det var. Eller jeg trodde det FAKTISK var noen som hadde kommet seg inn. Når jeg «våknet» igjen, lå jeg nok i senga i si, 30 minutter. Da han ikke dukket opp igjen (fordi jeg faktisk var våken), spurtet jeg inn på pappa sitt rom å var overbevist om at det var en mann i huset. I senere tid har jeg funnet ut at dette var mitt eget hodet som spilte meg et heftig, grusomt puss.
Ville bare utrykke at du har en langtidsleser som opplever det samme.
Jeg hadde en lang periode der det skjedde hver natt, og det ble til at jeg gruet meg helt hinsides til å legge meg hver kveld.. Husker at jeg prøvde å rope på hunden min, men klarte ikke få ut noen ord! Skikkelig ekkelt, nå skjer det heldigvis bare en sjelden gang i mellom.. Føler med deg! Tør virkelig ikke se den dokumentaren, begynte, men så «introen» og det holdt :p
Wow. Vet ikke hva mer jeg kan si en akkurat det. Det du skriver stakk. Blir vanskelig å ordlegge seg. Dette forklarer så mye. Jeg har hatt mange netter hvor dette har skjedd, men har alltid trodd at det bare var ekstreme mareritt. Ekstreme, jævlige, skremmende mareritt. Ingen har noen gang skjønt hva jeg har ment når jeg har prøvd å forklare det. Jeg har hatt så mange søvnløse netter, jeg ender opp i et slags sjokk, gjør alt for å ikke sovne igjen. Jeg husker spesielt første natten godt.
Jeg var helt sikker på at jeg var våken, «våknet» opp i sengen min, gikk ut av sengen også merket jeg at det sto et menneske i hjørnet av rommet mitt, jeg skrek og skrek. Så «våknet» jeg opp igjen, denne gangen enda mer sikker på at jeg nå var våken, gikk ut av sengen og hørte skrik fra etasjen under meg, begynte å løpe. Så «våknet» jeg igjen, denne gangen gikk jeg ut av sengen og en slange var plutselig ved beina mine. Så «våknet» jeg igjen. Slik fortsatte det flere ganger til jeg endelig våknet. Gjennomsvett og livredd. Turte ikke sove igjen.
Akkurat dette har skjedd så mange ganger. Redselen greier jeg aldri å venne meg til, for det føles helt ekte, det er ikke som andre drømmer. Kan ikke forestille meg hvordan det er å oppleve dette ukentlig.
Du vet ikke hvor mye jeg setter pris på dette innlegget, ga meg veldig mye. Takk. Tusen Takk.
Det skjer meg ofte også. Det er helt forferdelig. Jeg roper og roper på mamma, hver gang. Men ikke et eneste ord kommer ut av munnen min. Det sies at hodet «kobler» seg fra kroppen når man sover, dette for at man ikke skal utføre sine drømmer, altså gå i søvne. Men noen ganger våkner hjernen før den klarer å koble seg til kroppen igjen. Utrolig rar følelse når man føler seg lys våken og klar i hodet, men noe eller noen holder deg nede og tvinger deg til å bare ligge der… musestille.
Herregud jeg har hatt det selv! Vet hvor utrolig skummelt det er å ha det. Heldigvis så har jeg bare det slik at jeg ligger helt stille og ikke kan bevege meg. Også ser jeg for meg at jeg klarer å bevege meg ut av det og så går det tilbake til at jeg bare er helt paralysert. Og dette skjer flere ganger etter hverandre. Hvis du skjønner. Det er helt jævelig. Pleier ikke å ha så mange fantasier. Men har hatt engang at en mann bare gikk fort utenfor rommet og sa hallo. Også skjedde det som jeg skrev over. Men når man ligger på siden så pleier det ikke å skje. Har aldri skjedd med meg da. Bare når man ligger på ryggen. Så håper det også kan hjelpe for deg.
Hei! Huff,, det hørtes ikke noe særlig godt ut for deg.. Hørtes skummelt og forstyrrende for søvnen din. Håper at det blir bedre <3
Jeg selv sliter med å sovne inn. Jeg har slitt med dette siden jeg var liten. Det er utrolig slitsomt, for å fungere dagen etter.
Du er flink; stå på! <3 klem evine
Har opplevd det å ikke klare å bevege meg eller blir bundet fast, men klarer ikke å rope eller skrike. Det skremmer meg ikke, bare ekkelt når det skjer. Men jeg opplevde to veldig skremmende episoder i sommer, altså 2 netter på samme uke. Der av at jeg var i på sydentur med familien. Jeg hadde hylet så høyt midt på natta (på ekte) at moren min på andre rommet hørte meg. Jeg snakker eller går aldri i søvne. Grunnen at jeg hylte var at det sto 3 skikkelser å så på meg, og de to var heilt mørke og den siste en liten jente med tydlige trekk. Neste natt var at noen prikket på meg 2 ganger, hvor jeg da har «våknet» å spurt min søster ved siden av om det var hun. Men hun lå å sov…..
Jeg slitter pr dags dato med å få sove i mørkt rom, kan få panikk anfall og blir paranoid fordi jeg er da livredd å oppleve dette igjen…..
De fleste jeg har sagt det til, trur jeg er gal….
Jeg må bli kvitt angsten, fordi den ødelgger søvnen min hver natt..
Ææ så ekkelt, sliter med akkurat det samme, pluss at jeg for ikke lenge siden trykka på en helt random film i kategorien skrekk på Netflix, som da var «the nighmare». Måtte skru av så fort jeg fant ut hva filmen gitt ut på siden det var bare alt for tilfeldig at det var nettopp denne filmen jeg skulle komme over når jeg hadde disse søvnparalysene som verst.
Jeg har også hatt søvnparalyse mange ganger. Første gang jeg husker at jeg fikk det var nå i høst, og jeg har hatt det nærmere 10 ganger siden den gang. Jeg hater det. Jeg er så livredd for å sove. Hvis jeg merker at det kommer så må jeg bare ikke sove lenger. Jeg tørr ikke legge meg å slappe av om dagen, for da vet jeg at jeg får det om natten.
Hei Anniken! 🙂
Jeg forstår veldig godt hva du snakker om, og jeg hadde det også etter en periode med depresjoner. Jeg får det veldig sjeldent nå, men kan gi deg noen tips som i hvertfall hjalp meg! 🙂
Prøv å ikke være redd før du legger deg, tenk over det i våken tilstand at det ikke er farlig, lukk evnt skuffer/skap og dører ol. Når og hvis det skjer igjen, tenk med en gang på at du vet hva dette er, du vet at det ikke varer lenge, selv om det føles lenge ut, prøv å ro deg ned, og start med å prøve å bevege en finger, eller tå, og så flere fingre og tær, til du til slutt kan bevege hele deg! Det hjalp i hvertfall meg! Lykke til! 🙂
Jeg får det i blant, men heldigvis ikke ofte. Max 2 gang i måneden, gjennomsnittlig. Noen ganger «våkner» jeg flere ganger og blir glad for at det er over, men så finner jeg ut at jeg fortsatt ikke kan bevege meg, og så fortsetter skapningene å spøke rundt meg. Alt fra gamle, nakne menn som sitter og smiler og venter på meg, til gamle damer som lukker opp og lukker igjen alle skapdører og skuffer som er i rommet, mens de smiler mot meg og nynner. Creapy! Det skjer mest når jeg er syk, men forekommer oftest hvis jeg har sovna på sofaen og har bakgrunnslyd som TV eller kjøleskap-støy. Den rareste hendelsen var da jeg sov på sofaen hos mormor og drømte at jeg var på fest og hilste på en fyr, og han ikke ville slippe hånda mi. Jeg tenkte bare at jeg ville våkne, og så våkna jeg. Plutselig innså jeg at noen fortsatt holdt meg i hånda, og jeg tenkte «shit, innbruddstyv», men så klarte jeg å snu såvidt på hodet, og der satt eksen til mormor (som døde da jeg var 5 eller 6) og sa «hei på deg, lenge siden sist!» før han forsvant, og jeg klarte å bevege meg igjen.
Liker ikke å legge meg, blir kreativ og gjør andre ting som husarbeid fremfor å sove. Men når jeg først sover og våkner dagen etter er jeg glad for noen timer på øyet.
Hei du er Ikke alene , det er arvelig også.
Jeg , søskene mine, faren min og bestefaren har dette:) hos meg kommer det mer i perioder med mye stress , eller dårlig søvnkvalitet. Det begynnte når jeg var kanskje 10. Første gang trodde jeg at jeg hadde slag eller noe haha. Har lært meg noen «triks» , for å roe med ned når det skjer . Jeg er sikker på at du kommer ut av denne perioden med så hyppige søvnparalyser ! Klems
Oii hviste ikke at det var et navn for det, og igrunnen litt morsomt, fordi for 2-3 år sida så var jeg på cup! Mitt på natta skulle treneren vri meg om eller noe fordi jeg snorket så mye og lagde lyd, rett før begynte jeg å skrike og hyle «ikke ta meg» flere ganger og begynte å sprelle med beina! Skjønte ingenting når jeg stod opp neste dag og alle lo?
Jeg har slitt med det samme ganske lenge, men fant ut at man bør ligge med armene nærmt ansiktet. Så nå sover jeg alltid med armene ganske tett inntil ansiktet mitt, og søvnparalysen har nestet sluttet hos meg
Jeg er livredd for det her. Har hatt det en gang, men da var det heldigvis ikke så ille som jeg ser at andre har opplevd. Det føltes ut som at jeg var våken, men så sto det en høy manneskikkelse et par meter fra sengen. Så bare formen hans, han var helt mørk pga mørket i rommet. Jeg skjønte at det var en søvnparalyse imens det skjedde, men jeg begynte fortsatt å skrike. Når jeg våknet var jeg overbevist om at kjæresten min hørte meg, men det gjorde han jo selvfølgelig ikke. Merket at dette skjedde når jeg lå på ryggen, noe jeg sjeldent gjør. Skjer aldri når jeg ligger på siden med hendene nærme ansiktet, så det er jo betryggende! Håper at det kan hjelpe deg, og at du en dag blir kvitt de forferdelige marerittene!
hhaha etter jeg så den for noen mnder siden ble jeg skikkelig paranoid for å selv få det
Har slitt med det samme i flere år. Har hørt stemmer som har visket meg i øret, skikkelser i rommet, noen som har dratt meg i armen, at jeg har lettet fra sengen, at noen har kommet bort til meg og kvalt meg. Dette er mye av det jeg opplever flere ganger i måneden. Har vært hos lege for det,men har innsett at den eneste måten å bli kvitt problemet er å bare akseptere at det skjer, og forstå hva som foregår. Da blir det ikke like skummelt etterpå og du kan sove videre uten så mye vonde følelser. Håper du får en god natt søvn vel vitende at det er flere som har det sånn og at det bare er hodet som spiller deg et puss.
Det høres mer ut som du blir plaget av en ånd. Hvis du tror på sånt i det hele tatt da..
Hei til deg også, jeg vet hvor jævlig du har det. De to-tre siste årene har jeg hatt det jevnlig, det startet med flere ganger i uken og har heldigvis gått over til kun et par ganger i måneden. Jeg anbefaler deg å venne deg til de, leve deg inn i de og la det «gå» – det tar tid, men du vil mest sannsynlig oppleve de på en helt annen måte og tilslutt kommer de mer sjeldent. Lettere sagt enn gjort!
Hos meg er det som oftest ikke skumle skapninger, heldigvis. Men det er en liten gutt som pleier å stå ved siden av senga mi. Han har på seg en stripete genser, og ansiktet er litt uklart. Godt jeg ikke er den eneste som føler meg litt smågal… Har opplevd et par ganger at jeg har sett en diger edderkopp henge over meg, eller løpe bortover madrassen. Da jeg var liten var det en stor, svart dinosaur som kom inn døra fra tid til annen.
Dette har jeg store problemer med selv!! Det er helt grusomt. Første gang jeg fikk det så var det som skjedde så virkelig at jeg var sikker på at jeg hadde ringt 113 og sagt «hei, jeg har blitt gal og trenger hjelp». Jeg hadde selvfølgelig ikke gjort det, men jeg husker jeg var veldig redd dagen etter. Andre ganger opplever jeg at det er noen som åpner og lukker soveromsdøren min, jeg ser at vedkommende gjør det, jeg har så lyst til å skrike «kom deg bort», men jeg klarer ikke. Hva som er årsaken til at jeg får dette med jevne mellomrom tror jeg har med å gjøre at jeg har god fantasi og har vært utsatt for mye stress og press de siste årene.
Anniken, du har evner til å oppleve og se en virkeligheten gjennom øyne ingen andre har!!
omgomgomg, vet ikke om noen andre som har hatt dette, men heldigvis vet jeg at jeg ikke er alene nå! Det er det absolutt verste, skumleste, ekleste noensinne. Har bare opplevd det en gang (heldigvis), da jeg var på mitt sykeste, men jeg visste ikke hva det var og jeg var livredd. Jeg bare lå der, i sengen min, og kunne ikke flytte på meg eller skrike, uansett hva jeg gjorde. Mens en svart skygge av en person stod i døren min. Jeg trodde først at det var mamma, men det var det ikke. Herregud, har aldri vært så redd i hele mitt liv, bare tanken på det fikk meg til å bli helt fra meg flere måneder senere. Har lest meg opp på det og «heldigvis» er det flere som opplever det samme. Men ingen jeg kjenner. De forstår ikke, bare ser på meg som om jeg er helt crazy. Tenker bare «lucky you, du som ikke vet hva jeg prater om. Du hadde tisset på deg».
Har selv opplevd søvnparalyse så mange ganger at jeg har lært meg å like det, og nå prøver jeg med vilje å få d til å skje! Før opplevde jeg at skikkelsene satt på bryste mitt å kvalte meg og også noen ganger hadde sex med meg(flere som har opplevd dette ?) Ble livredd de første gangene men jeg anbefaler å prøve å bare tenke at dette ikke er noe farlig men heller utforske det mer. Ikke kjemp imot men slapp helt av så blir disse opplevelsene noe sinnsykt spennende! Håper du greier å glede deg over søvnparalyse en gang!
Jeg er selv plaget av dette, og har det flere ganger i uken hvis jeg er i en dårlig periode, eller har dårlig døgnrytme. I mine paralyser er det alltid en mørk demon i rommet. Noen ganger flyr han rundt i rommet, andre ganger står han i døren, og noen ganger ligger han oppå meg slik at jeg ikke får puste. Jeg tror alltid at jeg skal dø, og hører ekle lyder, noen som ler og folk som sier navnet mitt. Av og til blir kroppen min løftet opp av rommet og slengt i veggen, eller dyttet utfor sengekanten.
Psykologen min har rådet meg til å ikke sove powernaps, og ha en normal døgnrytme der jeg legger meg og står opp til ca samme tid hver dag. Får nesten alltid paralysen hvis jeg sover på rygg, eller hvis jeg sover med tv’en på eller annet støy rundt meg. Jeg har selv lært meg en måte å komme ut av det på. Du må bare slutte å ha panikk, slutte å kjempe i mot og heller la paralysen «ta deg». Pust rolig inn og ut, hold fokuset på pusten, da skjønner hjernen at du er våken og vil enten vekke deg eller få deg i søvn.
Jeg tror at søvnparalyse er noe vi som har litt dypere tanker enn andre, sliter med. Det er all kaoset vi har i hodet, som gjenspeiler seg i nattens mørke. Det er vel kanskje baksiden av å ha evnen til å tenke mye dypere og større enn andre. Håper du har fått deg noen tips nå som kan hjelpe deg å få ro i natten.