Dere vet det. Dere gjør egentlig det. Den stille angsten, den som ikke vil slippe tak. Som en liten djevel i magen som forderver alt liv. Som sitter på skulderen, forsvinner rundt på kroppen som en edderkopp på jakt etter blod. Styggen på ryggen som vil si at dette går ikke, nå må du ut. Skremmer deg, spytter på deg, forteller at livet er skummelt og angsten er virkelighet. Jeg slet sånn. Jeg slet sånn at den tilslutt ville bli meg. For hva ble den egentlige store frykten og forventningen? Mitt eget hode, som to terninger ble kastet i et glass og begge endte på 1. Blank om de kunne. For mitt eget hode kom ofte på besøk. Når jeg skulle på butikken, når jeg skulle kose meg med venninner, når jeg skulle ta et glass vin, når jeg ville gå en tur, når jeg ville smile, når jeg skulle på trikken, når jeg skulle hente posten, når jeg skulle ut av døren. Ut av døren. Ut av døren. Ut av døren! Stille. Tilslutt var det bare meg og meg igjen. Tilslutt satt vi der. Uenige, men ting var knekt og en annen jeg hadde tatt over. Alt ble skremsel og marerittene ble så ekte. Så svette, så våte, så klamme og kalde. Som å fryse i varmen, som å svette av kulde. Så jeg ga etter. Jeg sluttet å gå på butikken. Jeg sluttet å hente posten. Jeg sluttet å gå ut blant mennesker. Det hadde vokst seg til noe større. Det ble plutselig så sosialt sterkt at meg og vi var de eneste som kunne snakke sammen. På lette dager kunne jeg gjøre disse oppgavene hvis jeg hadde med meg noen. Hvis en venninne kunne bli med, ikke for å snakke – men være der uten å si noe. Da ble det litt lettere å løfte osten, gå i kassen og bære pakker. Hvordan det ble slik, det vet jeg ikke. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive angst til deg, eller hvor ordet i det hele tatt kom fra. Men det skremmer meg ved tanken. Den første legen eller psykologen som måtte forklare den aller første personen at du ikke var gal, du var bare redd for verden.

Depresjon og angst kan være ganske like. De er vanskelige å skille. Jeg klarte ikke det. Jeg tror ikke jeg var deprimert i så mange år som jeg tror jeg var. Jeg tror jeg var fylt av angst, men at depresjonen knakk meg. Så jeg lot vonde tanker slippe inn. Som om jeg hadde vært i avhør i 346 dager og sårbarheten slo gardinene opp. Vel, dette har pågått i mange år. Når jeg flyttet til Bergen begynte intensiteten å slippe, men jeg klarte likevel ikke oppsøke mennesker. Jeg flyttet til Oslo, fikk meg kjæreste, jeg måtte plutselig ut av døren. Forståelse, testing og tårer. Tvang og trappetrinn. Slik var det lenge, med et par rødvinsglass før trikken gikk. Det hjalp.. litt. Når jeg dro til Manchester i slutten av August kom det tilbake. Rask pust, knyting i brystet og angsten for å få angst. Jeg ville ikke ende på sykehuset for å deretter føle meg flau. Få et par Paracet og en lege som forteller meg at det hele ikke var et hjerteinfarkt mens hun stirrer på de dyre klærne og det blonde håret. Jeg vet du så dumt på meg. Som om du lurte på hva jeg skulle være redd for, oppmerksomhet? Oppmerksomhetssyk? Kjærlighetssorg eller for lite problemer i livet? Jeg ringte mamma, mamma er den jeg ringer når angsten vil spise av magen. Hun roer meg ned, forteller at jeg må puste. Slik gjorde du et par sommere før også mamma, i Kroatia. Da trodde jeg at hjertet mitt skulle eksplodere, husker du det? Så jeg begynte å gå til psykolog igjen etter Manchester, og noe skjedde. Jeg lot være å dra til New York, og tok for første gang min egen psyke på alvor. Jeg tenkte nei. Jeg tenkte faen meg nei nei nei og faen. Det fikk ikke lov å ta over livet mitt lenger, og det var den uken. Den lille uken det skjedde noe med meg, jeg har bare ikke fortalt det enda.

Jeg dro hjem. Begynte å vekke meg selv tidlig, ta på meg klær til å gå tur. 10 minutter før frokost, før møter, før bloggen, før alt. Jeg prioriterte en liten ting i livet mitt, og de første dagene var et helvette. Hvem var i parken, hvordan ville de se på meg, hvordan tenker de at jeg er, tenk om jeg ser rar ut, hva om jeg ikke har kledd på meg riktig, hva hvis håret ligger feil, hva hvis de ser på meg, ja hva skjer hvis de ser på meg? Ingenting. For man må være 2 for å møtes i et blikk. Jeg fant ut at det bare var barnehage tanter og eldre damer som tok seg en joggetur så tidlig i parken. Fært å si, men det hjalp. Så jeg fortsatte. Jeg fortsatte med å gå tur. Male litt, spise ordentlig, sove nok timer, skrive litt bok og tvinge meg ut i fuglekvitter og soloppgang. Vel, det løsnet visst på mye. Sagte men sikkert. På disse 10 minutters joggeturene mine begynte jeg sagte å forstå at det at et menneske ser på meg ikke var så farlig, så kraftig. For det er normalt å se på det som kommer foran deg. Kanskje tenkte hun jeg var pen, ja.. ja kanskje tenkte hun at jeg hadde en fin jakke. Små tanker, store drømmer, slitne netter.
Det tærte, denne lille bragden tærte.

Jeg begynte sagte å finne ut at det ikke handler om å finne seg selv. Hvor man vil bo, eller hvor man er oppvokst. Det handler ikke om å finne sin stil, smak eller neglefarge. Det handler om å bli kjent med seg selv. Bli venn med seg selv. Forstå at hvis du står alene på en slagmark så vil du alltid ha deg selv. Du vil alltid passe på deg selv. Du vil alltid være din beste venn. Du vil alltid være den som kan sette rett og galt opp i mot hverandre. Du vil alltid være deg selv. Så du må bli glad i deg selv, forstå at djevelen er deg selv. At du bare er deg selv. Fantasi, virkelighet og trygghet. Det var ingen som skulle skremme meg, det var ingen som ville meg vondt, det var bare jeg som skilte hodet mitt i utallige små biter som knust porselen. Vi ble for mange, og de måtte limes tilbake. Den siste måneden tør jeg å kle meg som jeg vil. Jeg tør å snakke så høyt jeg bare vil. Jeg tør å sitte på en café helt alene med pcen på bordet og jeg kan til og med bestille meg en kaffe. Selvom jeg skjelver de første minuttene og servitøren kan se det. Det går over. Jeg forteller meg selv at frykten ikke er der, og at det hele går bra. Alle disse tingene, alle disse tingene tenkte jeg ikke på før jeg satt på denne cafeen alene i Drammen og Silje sendte meg en melding og spurte hvor jeg var. Hun svarte meg ikke på meldingen før hun gikk inn og så meg sitte der. I sjokk spurte hun hva som var galt med meg, hun kunne ikke fatte og begripe at jeg satt der helt mutters alene. Meg og min lille djevel var ikke annet enn litt frykt og vi har blitt ganske gode venner – vi tar ofte en kaffe. Jeg kan fortsatt få angst. Jeg kan fortsatt få små korte seanser med tårer og klump i magen. Men mer som kontrollerte sår som ble arr for lenge siden inni kroppen min, og jeg har klødd meg i arret. Så det går bra. Jeg bare plasterer de litt på nytt, smører sjelen med tålmodighet. For angsten min handler ikke lenger om mennesker og virkelighet. Den handler om meg selv. Den handler om å alltid være glad i seg selv. Stole på seg selv, og fortelle at disse tårene er små glipp av uroligheter som må få lov å slippes ut. Så er det hele over. Så fortsetter dagen. Det er en ting jeg kan leve med.

For jeg puster fortsatt, men det gjør du å.

78 Responses to ÆRLIGHET, ANGST & STILLE TÅRER

  1. Herregud. Jeg sitter her, med rødvinsglasset i den ene hånden (jeg tuller ikke), og leser denne teksten som er som om den skulle vært tatt ut av mitt eget hode. Det kan gå bra i perioder, men så får jeg disse knekkene. Uansett, dine ord gjorde veldig godt – tusen takk, fine Anniken <3

  2. Anniken, EU Anniken…. For noen vakre ord. Og så fantastisk fint å høre du føler deg bedre. Dette innlegget var tøft å lese i starten, men da det snudde kjente jeg hvor glad jeg ble på dine vegne. Og på mine – for dette hjalp meg til å forstå litt av hvert selv. Jeg personlig sliter ikke med sosial angst, men dette innlegget kan leses på så mange måter og åpne lesernes øyne for andre ting også – det er virkelig en gave du har å kunne skrive på den måten. Jeg gleder meg til å lese boken din!

    (La igjen en kommentar på forrige innlegg om dagens bloggerne episode, les gjerne gjennom den og se hva du tenker om å skrive et innlegg om det også <3) Innleggene dine er som terapi for sjelen!

  3. Du er så flink til å sette ord på følelsene dine – følelser mange kjenner seg igjen i. Tusen takk for alt du skriver.. Sitter her med tårer – og leser igjen og igjen..

  4. Anniken, du er så flink. Jeg kjenner tårene presser på hver gang du skriver, du skriver så fint, så beskrivende, så forståelsesfullt. Jeg blir rørt Anniken, rett og slett rørt. Takk for det du skriver, det gjør ting lettere og hjelper meg å takle ting. Takk Anniken, for at du er du.

  5. Du er så flink til å sette ord på følelsene dine – følelser mange kjenner seg igjen i. Tusen takk for alt du skriver.. Sitter her med tårer – og leser igjen og igjen.. Så glad du har det bedre!

  6. ❤️ du er ikke alene! Utrulig godt skrevet, Anniken. Du setter så utrolig fint ord på det å ha angst. Dette innlegget kommer jeg til å lese om igjen og om igjen.❤️

  7. Takk for at du skriver så fint og takk for at du får meg og andre til å ikke føle seg så alene. Panikkangst og sosial angst er et sant helvete om man ikke vet hva de følelsene er for noe eller om det er normalt i det hele tatt. Skammen når man sitter der og skjelver i femten minutter i forelesning, svetter igjennom klærne eller pustevansker på grunn av knutene i brystet. Det er som du sier – man må bli sin egen bestevenn. Bli venn med angsten og depresjonen og bli kjent med den. Sette seg ned og nesten utforske og føle på den, deretter mestre å ha den der. Tenke at det er en fysisk greie som dukker opp og gjør vondt men at den IKKE er farlig. Panikk- og sosial angst er et naturlig resultat av noe traumatisk som skjedd i livet og slik hjernen din har blitt programmert til å fungere i disse situasjonene. Så er det det å omprogrammere hjernen når den dukker opp. Anerkjenne den. «Okay, så du vil bli med å ta t-banen du». Helt greit, det går fint, du og jeg sammen. Pust. Kjenn bakken under føttene dine og posen du holder i hendene dine. Skille det fysiske og psykiske. To forskjellige ting.

    Har man falt og slått kneet sitt kraftig vil kneet kanskje være skadet for resten av livet. Belaster man det vil det gjøre fysisk vondt. Anerkjenner man ikke smertene eller behandler den vil vondt bli verre. Samme med angst. Jeg falt og slo meg kraftig sosialt og psykisk da jeg var yngre, angsten og depresjonen er et naturlig resultat av det. Man får ikke panikk når man kjenner kneet gjør fysisk vondt. Tenk det samme med angsten. Fysisk reaksjon på en skade. Ikke farlig. Håper det kanskje hjelper deg en cafétur eller to å tenke sånn, og kanskje noen andre som leser kommentarene. Det hjelper meg hvert fall ofte selvom det krever mye psykisk arbeid og mindfulness.

    Takk for disse innleggene, Anniken. Du er dyktig 🙂

  8. Jeg heier på deg! Gleder meg så masse til å lese boken din når den endelig er ferdig💗 Og takk for at du deler, nå føler jeg meg ikke så rar som ofte tenker de tankene jeg tenker, og føler det jeg føler..

  9. Ordene du bruker, de er tatt ut fra en magisk bok kunn du har tilgang til. Ting, følelser, tanker og plasser.. du formulerer deg på en helt sinnsykt sjelden måte som roer sjelen. Jeg har sosialangst, og jeg får tro på meg selv, tro på at ting ordner seg når jeg leser. Kraftfullt og dønn ærlig skrevet. Du er gull verdt

  10. Åååå, det er så fint og så sårbart! Jeg kjenner meg veldig igjen, det er vondt! Jeg vil ikke at noen skal ha det slik som jeg kjenner det, men det er bra du kan snu det til positivt og se at det blir bedre! Jeg er småfull på en mandag. Tanker som surrer og tanker som vil ut, men som jeg ikke alltid kan dele med noe bare fordi jeg ikke skal være til bry. Tårer presser på, men har holdt det inne så lenge at de bare blir værende på innsiden. Skal ikke vise meg svak! Hva er dette livet?

    Du Anniken inspirer på alle måter. Du er sårbar, ærlig og ekte. Det er deilig, flere skulle vært som deg!
    Takk for at du er du <3

  11. Ikke pent å si barnehage tante, faktiskt gått 4år skole for å være «tanta» til disse barna. For å være starten på deres fremtid, for å gi dem trygghet, tillit, respekt, kjærlighet og omsorg hver eneste dag.

  12. Du skulle visst hvor mye det du skriver betyr. Og med så mange fine kommentarer ovenfor håper jeg du forstår det.
    Du skriver så åpent, nakent og jeg blir rolig av å lese det du skriver. Måten du har skrevet på her er helt fantastisk, Anniken. Det er så godt å føle at man har en rollemodell, et forbilde, som venn uten å en gang å kjenne deg. Måten du er på, så åpen og ærlig, unik og samtidig normal. Det gir meg enormt mye. Du er så inspirerende at jeg snart sprekker.

  13. Tusen takk. Jeg puster lettere og hjertet banker litt ekstra, hver gang du lar oss få se inn i deg, og se litt av oss selv. Tusen takk.

  14. Takk, takk for at du legger ord på noe så vondt og for at du gjør det på en ekte og ærlig måte. Du er en velsignelse, ALDRI GI DEG Anniken. Takk ❤️

  15. Takk, takk for at du legger ord på noe så vondt og for at du gjør det på en ekte og ærlig måte. Du er en velsignelse, ALDRI GI DEG Anniken. Takk ❤️

  16. Amen to that. Anniken, jeg hyller deg. Takk for at du nok en gang er du. Nå kan jeg sove godt, det gjør så godt å vite at jeg ikke er den eneste.

  17. Jeg bare elsker deg! Virkelig å du beskriver alt så bra jeg har slitt med sosial og panikk angst i en del år nå. Men har vært en veldig hardt det siste året.je Og angsten har bare blitt enda værre en noen gang. Pga jeg er blitt syk og sliter med mye oppkast og mageproblemer, stress og ting i livet. har ikke godt med venner på snart 1 og et halv år. Jeg er bare hjemme så si med kjæresten min de gangene jeg kommer meg ut er når jeg lufter hunden min. Men å lese bloggen din har virikelig hjelpt meg i mange år. Og i dag var det spessielt godt å lese dette jeg trengte det tusen tak Anniken ♡

  18. Du forklarer på en så vakker og bra måte Anniken! Takk for at du setter ord på vanskelige ting og gjør at andre kan forstå ❤️ Utrolig stolt av hvor langt du har kommet med alt det mentale, angsten og livet generelt!(føles litt rart å si at jeg er stolt av noen jeg aldri har møtt, men jeg føler jeg kjenner deg litt alikevel!) Gleder meg til både bok og kleskolleksjon fra vakreste deg❤️

  19. Du er en tryllekunstner når det kommer til å skrive, gleder meg til boka di kommer. Fremtidig forfatter, du har så mange talenter og en av dem er virkelig det å få liv i følelsene ved hjelp av de vakre ordene du tar i bruk. Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver, det er virkelig ikke bare bare å gå ut døren og gjøre alt man skal få gjort, det er så fint å vite at man aldri er alene. Og jeg må si, jeg er så glad på dine vegne at du har det bedre med deg selv, håper det fortsetter slik. Så må du ha ei fantastisk uke fineste, godeste Anniken, heier på deg. Klem 💛

  20. Utrolig fint skrevet, Anniken. Ville også si at det skrives «fælt», ikke «fært», og «sakte», ikke «sagte». Skjønner veldig godt at det fort kan bli skrivefeil når man er kommet i skikkelig skrivemodus og bare lar ordene rulle, men det er lurt å ettersjekke før man publiserer. Håper du har det bra!

    • Men er det nødvendig???? La nå folk få fred, er så unødvendig å sitte der bak pc-skjermen din og gå i alle hjørner og pirke. 2 ord skrevet feil, la det nå gå. hysj.

  21. Åhh, så talentfull…. Og så fryktelig, fryktelig flink med å ordlegge deg, skape følelser, sannhet og sårbarhet. Du er fantastisk<3

  22. Så takknemlig for at du deler! Da blir alt mindre vondt. I tillegg hjelper det andre.

    Angst har tappet meg for krefter i årevis og tatt fra meg venner/hindret meg i å få nye. Men jeg kan jo ikke gi opp selv om jeg er bitter for alt den har tatt fra meg. Ønsker deg alt godt, du er så god! Klem<3

  23. Så vakkert, sårt og ærlig skrevet. Takk for at du deler tankene og følelsene dine, Anniken. Det gjør så godt å kunne lese og forstå at man ikke er alene. Takk! Stor klem. <3

  24. Wow. Jeg er nesten tom for ord. Det er slike innlegg som dette jeg virkelig elsker, og du er så flink til å skrive dem. I vanskelige perioder er det nesten en trygghet for meg å kunne sette meg ned med bloggen din og lese om dine tanker. Nettopp fordi de passer så godt til mitt eget hode. Mitt eget kaos. Det du beskriver er en følelse jeg tror ekstremt mange kjenner på i blant, noen sterkere enn andre. Det er viktig å dele disse tankene og følelsene slik du gjør, for at det kan hjelpe andre. Ofte når jeg er langt nede, så finner jeg trøst i å lese din blogg, fordi jeg da ikke lenger føler meg helt alene i denne store, skremmende verden. Jeg vet at du er der og forstår, selv om jeg egentlig ikke kjenner deg. Tusen takk. Jeg elsker tankene dine, Anniken, og at du tør å dele de med så mange. Du er et forbilde.

  25. Du er so utrulig flink te å setta ord på ting, Anniken! Kjenner meg utrulig godt igjen i det du skriver, og eg setter veldig stor pris på at du dela ting som detta med lesarane dine.

  26. Helt magisk. Tusen takk Anniken. Du er en helt fantastisk forfatter. Du lærer meg så mye om både meg selv, og andre. Jeg tror du snakker for en hel generasjon med det du skriver. Du sitter så gode ord på dette. Helt utrolig. Takk kjære deg,

  27. Så nydelig skrevet ❤️ Har selv slitt med angst i mange år. Man lærer seg sine måter å takle den på. Det er tøft, men det er viktig å ikke gi opp. Ikke la angsten styre livet ditt.
    Dessverre er det mange som har folk rundt seg som ikke forstår hva angst er, det er min erfaring..
    Men dine fine og velskrevne ord skulle alle lest, da hadde kanskje flere forstått litt mer.
    En ting er viktig når man sliter sånn, IKKE omgås med folk som trykker deg ned og gjør at du føler deg verre.
    Du er ikke alene og du er en nydelig person. Klem ❤️

  28. Tenk at noe så vanskelig og intenst kan skrives på en så vakker og modig måte <3 Tusen takk for at du skriver om dette. Tusen takk for at du skriver om det vanskelige, men med en undertone om at det kommer til å gå bra. For noen ganger kan man lure på om det noen gang kommer til å gå bra- at det vil gå over. Bare av å åpne macen i dag og lese dette, føler jeg at det er litt mer mulig. Takk <3

  29. Hei Anniken! Jeg har lest bloggen din ganske lenge nå, før du begynte å skrive innlegg som dette, og vil bare si takk for at du skriver slike innlegg som dette. Jeg føler ofte at folk ikke forstår meg, og jeg forstår egentlig heller ikke meg selv. Men på en rar måte hjelper d å lese dette, selv om jeg ikke forstår alt, hjelper det meg å vite at det er ikke bare meg som ikke blir fortått her i verden, vist du skjønner? Uansett, jeg har lenge slitt med å gå rundt være trist og nedenfor etter en rekke hendelser som har påvirket meg, og er redd for å få påvist det jeg tror er en depresjon. Så jeg lurte på, om det ikke er for mye å be om, om du kunne forklart litt hvordan du kom i kontakt med en psykolog, og hvordan dette var for deg i starten? Jeg har lenge trodd at ingen andre enn meg selv kan hjelpe meg, og det er noe jeg fortsatt står ved, men jeg bare klarer ikke alt alene lengre.
    Igjen, takk.

  30. Du er så vakker, og ordene dine trenger gjennom på en helt spesiell måte som er bare helt fantastisk å lese. Jeg gleder meg sånn til å lese boka di, er 100% sikker på at den blir like magisk! Du må aldri slutte å være deg, for du er ganske så bra!

  31. Så fint og godt skrevet! Takk for at du er du, og deler dine tanker og følelser til hjelp og støtte for andre<3 Det gir motivasjon og håp.

  32. Jenta mi. Husk vi er familien er sååååå glad i deg. Gleder oss så mye til og tilbringe jula sammen hele storfamilien på leid storhytte❤️Vi er heldige som har en familien som står hverandre så nære. Og du er minstejenta i familien. Ser noen rare kommentarer over. Det er sånn man kan gjøre bak anonymitet. De vil altid finnes.og de stopper aldri og overraske meg. At sånne mennesker virkelig finnes. Uansett Annikken vi er så glad i deg. ❤️❤️❤️❤️

  33. Dette trengte jeg. Takk. Du helt rå! Skjønner ikke hvorfor du ikke liker deg selv- du er helt rå. Så utrolig inspirerende og kul. Lev på det. Når jeg går i parker tenker jeg: ingen kjenner meg. Jeg kjenner ingen. Faen så kult. Jeg er kul. Du er kul. Alt har en mening Anniken. Do you realize? (Btw: the flaming lips, alb: yoshimi battles the pink robot, hør på det. Jeg tror vi har ganske lik musikksmak.) Jeg tengte virkelig denne teksten. Jeg digger deg. Og jeg digger meg selv også!

    Kjærlighetssorg over å finne kjærligheten til deg selv kanskje?
    Jeg sender hvertfall litt kjærlighet til deg.

  34. Tusen takk, tusen hjertelig takk for at du skriver så nydelig, og at du skriver det jeg så sterkt prøver å forklare til de rundt meg, men som de aldri helt forstår. Tusen takk, for at du deler, du har fått meg til å føle meg mindre alene <3

  35. Du gjør det igjen. Hver. Eneste. Gang. Jeg mister og finner meg selv omhverandre. Forsvinner inn i et univers jeg ikke visste fantes. Hvordan er det mulig å skrive så gjenkjennelig, så rett, som om jeg skulle skrevet det selv, som om du har satt deg inn i kroppen min, sjela mi, hodet mitt, og følt på akkurat det samme, revet det ut av meg og skrevet det ned på best mulig måte. Ingen er som du, Anniken, og aldri vær noen andre heller, ikke igjen, for fy – så vakker du er, på hver eneste plan. Du rører ved mennesker, Anniken, du forandrer mennesker. Du gir oss mot til å bare være, vi også. Du er fantastisk. Takk, takk for at du skriver, for at du deler, for at du tar bilder, for at du er, det rører ved oss.

  36. Du har en gave, Anniken. Aldri tvil på deg selv 🙂 Power of Now av Eckhart Tolle er en fin, liten bok å lese et kapittel av på ulike tidspunkter hvis du f.eks får lyst til å sitte litt på en benk under turen din i parken eller på en kafé.

  37. Anniken , du traff meg igjen. Nå sitter jeg her helt tårevåt.. Er ikke den personen som vanligvis ville kommentert, men du trenger å høre at det du formidler, er så intens. Det er vondt å kjenne på, den følelsen du beskriver. Jeg har vært der selv, så alt for lenge. Tanken på fremtiden, skremmer meg . Særlig på dager som dette, det begynner å bli mørkt ute, igjen. De samme tankene, samme refleksjonene, synker inn, faller tilbake og på plass. Angsten forlater en aldri, den er der konstant, gjennom en hver tid. Øyeblikkene er det som redder meg, de små detaljene. Prøver å se verden fra perspektiv, kravene er der enda, men fokuserer ikke lengre på å nå de, slik som før. Kun de miste tingene, utfordrer, men nå er det blitt en del av mitt liv og min hverdag, sakte men sikkert prøver jeg å akseptere det, selv om det føles vondt. Selv på slike dager, når mål og drømmer føles uendlig, er det så vikitg å ikke gi opp. Det fins hav av muligheter, selv der det er motstand. Ikke gi opp Anikken, jeg fighter med deg ! Klem

  38. Ditta innlegget trur eg er det finaste eg har lese på veldig lenge, og det skal bokmerkast slik at eg kan lese det på tyngre dagar! Har jobba meg sakte men sikkert ut av ein djup depresjon dei siste åra, og har enda ikkje fått den totale kontrollen. Det er den siste beten som er vanskeligast å gå! Dørstokkmila med å komme seg ut! Det er nemlig så enkelt å bere halde seg inne. Så enkelt å krøke seg i ein krok i sofaen. Så enkelt å ikkje ta vare på seg sjølv. Forandring er alltid skummelt, men eg trur (veit) at det er det som må til for å komme meg i mål!

    Har du tips for korleis du klarte å komme deg ut kvar dag? Eg kan klare å stå opp tidlig, men så stoppar det berre. Eit steg om gangen tenker eg sjølv, men eg trur det er min måte å lure meg til å tru at eg gjer framsteg (sjølv om eg ikkje gjer det). Alt er berre så tungt.

Leave a reply