28. september

Du må finne ordene, så finner du deg selv. Det var i det minste det jeg tenkte, mens bladene ute i Stockholm lagde malerier i skygger på veggen foran vinduet. Ikke får jeg sove lenger heller, kanskje en gang i måneden hvor jeg aldri våkner. Jeg vet ikke engang om jeg drømmer lenger, jeg er for utslitt til å huske noe som helst. Jeg kaller sausen for suppe og suppe for saus. Det er slik det har blitt. På randen til å tenke at jeg mister det, mens jeg skyller ned en halv flaske vann og lurer på når jeg sist skylte munnen med noe kaldt. Jeg vet ikke lenger om det som kommer ut av meg er rødt eller brunt. Du som lurer på om jeg fortsatt blør og jeg som spør meg selv om det samme. Endeløsheten i å miste seg selv, og finne seg selv i ord. Snakke på norsk igjen og lure på når det ble så viktig at alle forstår det jeg sier. Som om ikke en er nok. Du må puste mer sier mamma, du avlyser alltid sier venner og du må slappe av mer sier theo. Veggene i leiligheten som skriker «ut» og jeg som ikke skjønner om det er veggene eller jeg som er rotløse. Jeg vetta faen når det blir stille. Kanskje til jul når alle andre sitter rundt bordet og ikke på telefonen og jeg ikke føler et enormt press av å ikke jobbe nok. Kanskje det da blir så stille at jeg kan høre snøen legge seg på bakken, og ingen ringer meg å sier at jeg ikke strekker til. At verden står stille når ribben står på bordet og jeg lurer på om det er like stille for alle. Så snør vi bort, du og jeg til den har lagt seg som et laken over byen og kulda dreper alt som lever. Det var det pappa sa på skitur den gangen, at vinteren dreper alt, ingenting overlever bortsett fra du og jeg og alle oss andre og når vi våkner igjen til våren så starter vi på nytt.