Sorgen i et hat/elsk forhold – Svaret kan stå rett fremfor meg, men hvordan skulle jeg se det. Som livet, har historien en start, en mellom del og en slutt? Men hvordan skal jeg vite om jeg går på feil sti? Jeg er glad for å bare flyte, hvor nå denne elven tar meg. Jeg prøver bare plante mine egne ben, på denne tørkende gaten. Jeg håper at en dag vil stormen komme for å ta meg med.. Men alt jeg kan gjøre er å fortsette å gå, og skrive ned alle tragediene. holde på broene før de brenner ned. Holde alle dører åpne fordi jeg ikke vet når jeg kommer tilbake eller hvilken dør jeg kommer til å velge. Alle ansiktene jeg har sett, som viser trygghet og fare. Og alle uttrykkene jeg har sett, har blitt kalde og til stein. Det er ikke slutten nei, bare en endring. Min verden har blitt kald, og alt det andre har blitt grått. Jeg trenger bare litt støtte gjennom mine mørkeste dager Anniken.

En blogg lesers tanker – Du kjenner ikke meg, men jeg kjenner deg. Nei, egentlig så kjenner jeg jo ikke deg, vi har jo aldri møttes før så hvordan kan vi da kjenne hverandre? Med føttene plantet godt på jorden som vi nå holder på å ødelegge, hva skal lille Anniken gjøre i en så stor verden? Det er vanskelig å ha et svar på akkurat det spørsmålet der.. Men nå, nå har du gjort noe for meg, du har fått meg ned på jorden igjen. År etter år har jeg slitt. Slitt slik som mange andre tusenvis av jenter gjør, men det betyr jo egentlig ikke noe. Som du sa i din videoblogg for et par måneder siden. Jeg må skjerpe meg, ta meg selv i nakkeskinnet. Den videoen forandret mye skal jeg si deg, og det må jeg si takk for. Den videoen gjorde livet mitt ti ganger bedre. Dette tror jeg var skjebnen, det var min skjebne at jeg endelig fikk opp øynene mine.

Slutt aldri med det som gir deg livsglede – Den siste måneden har vi ofte tenkt og snakka om det med livet. Dei samme spørsmåla dukka opp gang på gang. Som alle andre dagar, satt vi å reflekterte, men dinna gongen om havet. Har du noken gong tenkt på havet som en morder, Anniken? Har du tenkt på alt som finst under havet, historiane havet sitter med, og ikkje minst alle menneskene havet har tatt til fange. Vi spurte noken nærme vennar om dei noken gong har tenkt på havet som en morder? Spørsmålet vi fikk tilbake var ”koffor tenke dåkke sånn, og ka fikk dåkke til å tenke på det?”  Filosoferinga om livet fikk oss til å tenke på det. Ka er perfekt? Spørsmålet vi har snakka om idag. Vi har ikkje noke svar på det. Ikkje enda. En dag håpe vi at vi skal kunne fortelle om våras egen definisjon av ordet perfekt. For akkurat no, har vi ingen definisjon på perfekt. Stå på Anniken Englund Jørgensen. Slutt aldri med det som gir deg livsglede. Du er heilt rå, og vi digga deg.

Kjære Anniken – Denne ettermiddagen har jeg tilbrakt på YouTube. Jeg har brukt flere timer på å se sminkevideoer, innkjøp fra Londonturer og gudene vet hva mer, av folk jeg aldri har møtt. For å være ærlig, så husker jeg ikke stort av det. Jeg bryr meg ikke. You know the drill. Man begynner å se en type videoer, for eksempel sminkevideoer. Plutselig våkner du opp fra tåka og innser at du har havnet innpå en video som forklarer deg steg-for-steg hvordan du vasker et marsvin bur. Men spørsmålsrunden din, Anniken. Den gjorde meg så utrolig godt. Jeg satt trollbundet, med øyner fulle av tårer. Tårer jeg har holdt inne så altfor lenge, men ikke har orket å få ut. Jeg har følt meg svak. Udugelig. Alene. Feig. Da du snakket om venninnen din Silje, føltes det som om du snakket om meg, til meg. Jeg heter Silje, jeg også. «Hun er knallhard, tøff, lar seg ikke knekke». Jeg fysisk kjente positiv, varm, god energi fylle meg opp. I går kveld ba jeg. Jeg ba om at ting må bli bedre. Du, denne videoen, var bønnesvaret mitt. Jeg har skikkelig lyst til å bare.. Gi deg en stor, god, lang klem, Anniken. 

Kjære Anniken, ikke annijor – Du går under annijor for mange, veldig mange. Egentlig hele Norge, om ikke flere. Du ‘’gjemmer’’ deg litt smått bak annijor, du mener alle kjenner annijor, fra bloggen din, eksen til Mikkel i Broiler, jenta som hadde så kjærlighetssorg og vondt at hun måtte pakke tingene sine i lille Drammen å flytte til andre siden av Norge for klare å komme opp på beina igjen. Jeg vet hvordan det er og ha det vondt, så vondt at man ikke klarer å puste ordentlig. Søvnløse netter, tanker som snurrer og gjør deg totalt gal. Du tror du har mistet deg selv, og det har du litt også. Til en forskrudd verden. Og tenk vi er med på forme den, men vi er som død fisk som bare følger strømmen. En lærer sa til meg engang, ‘’det er kun døde fisker som følger strømmen Helene, vil du gjøre en forandringer får du det til. Du må bare bli levende igjen. ‘’ Og det er så sant. Men Anniken, du har gjort en forskjell, du gir deg faen ikke før du får det til. Og det digger jeg med deg.

Tanke kaos og beundring – Jeg har rett og slett funnet trøst i bloggen din. På dager hvor jeg konstant går rundt med spørsmål i hodet mitt, om meg selv, om andre mennesker, om den vakre himmelen jeg ser over meg, om skyene, om alt – da har det vært godt å lese gjennom bloggen din. Fordi jeg har ingen å snakke med om disse tingene. Men jeg ser at du forstår. Jeg finner det slitsomt å konstant sette spørsmål ved om livet mitt og alt rundt meg egentlig er ekte. Og hvis det er det, hvorfor er det som det er? Hvorfor er jeg her, og hvorfor er jeg akkurat den jeg er? Og hva med alle menneskene rundt meg? Hva er det vi egentlig er her for? Det er vanskelig å akseptere at man bare skal leve og dø, uten å egentlig utrette noe. Jeg har ingen planer om å tilbringe en livsalder på denne jorda uten å gjøre en forskjell. Du har automatisk blitt et forbilde, og jeg misunner deg for de mulighetene du har til å gjøre store ting for andre.
Bruk dem godt. 

Noen ord fra jenterommet – Det er vanskelig å forklare for deg, men jeg er så grepet av den teksten der. Her sitter jeg, 18 år, med mitt lange blonde hår oppsatt i en dott, i en beige ullkjole, under dyna inne på jenterommet mitt med hvite vegger, bilderammer og en drømmefanger over sengen. Boken jeg leser ligger på nattbordet, og musikken fra spotify spilles lavt i bakgrunnen. Jeg elsker å sitte sånn, og jeg elsker å være alene. Men som du selv sier..
Jeg er så ensom. 

Forholdet jeg har til jenta som ikke engang vet jeg eksisterer – Beskrivelsene dine Anniken. Livet ditt. Hjelpen din. Alt. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få takket deg. Det var som om du snakket til meg. Som om det hele tiden var meningen. Som om når jeg så deg, fant jeg meg selv, bare noen år frem i tid. Drømmene dine ligner en prikk på mine. Arrene fra depresjonen, er akkurat slik mine er. Dine 3 personer som betyr mest i livet ditt, er akkurat som mine. Du fikk meg virkelig til å innse at hvor mange venner du har, forteller ikke noe om deg som person. For ingen andre vet din historie. Du fikk meg også til å innse at den beste måten å bli kvitt denne smerten, var ikke å dø. For jeg hadde så jævlig lyst å dø. Bare slippe smerten, for hvem hadde egentlig lagt merke til det om jeg var vekke? Jeg har alltid fryktet døden, til jeg opplevde det jeg gjorde. Men den beste måten var å ta seg sammen. Virkelig ta seg sammen. Jobbe seg oppover steg for steg. Ta pauser, men det går fint, fordi du klarte det, og da skal jeg også det.

· JEG FØLER MEG SÅ LITEN, MEN SÅ STOR ·

Dette er noen få utdrag av hele 674 mailer. Kan dere tenke dere at jenta som ble fortalt halve livet at hun ikke kom til å bli noe, ble dette?
Er det rart jeg gråter.

Takk.