I dag var en sånn dag. En sånn dag hvor jeg dro ut alt det sorte jeg hadde i klesskapet og prøvde å sortere det på meg. Av og på, på og av igjen. Like frustrert. Like stille. Like søt og sint på samme tid. Håret opp, håret ned, og så opp igjen. En litt surere mine nå. En enda større håpløshet i ansiktet, som om noen drar det nedover og tristheten skylles over meg. Jeg går frem til den beige kommoden, nå med skoene på. Lurer på om jeg skal gi opp kampen, ta ut strikken av håret, la jakken sige langs kroppen min og ned på bakken. Legge fra meg den fullstappede store vesken, og kle av meg de sorte plaggene stykke for stykke. Jeg har hatt slike dager før. Dager hvor jeg tenker at det kanskje er like greit å bare sulte seg selv i stede for å gå hele 37 meter over til Coop butikken på Kiellands plass. Dørstokkmila, jeg tror faktisk det er et ord i ordboka. Hvis ikke burde noen plassere det der. Slik jeg ikke klarer å plassere meg selv på slike dager. Lar alle drømmer og håp bli igjen i rommet. Jeg pleier egentlig i sinne å løfte på en fot. Dytte den i bakken og gi fra meg et lite grymt, men ikke i dag. I dag er jeg lammet. Ser bare trist ut. Jeg har ikke på meg sminke. Faktisk ingenting. Håret er heller egentlig ikke så ille. Kunne hatt en litt finere bue på luggen, men det er trått og rotete slik jeg liker det. “jeg vil gjerne se litt rufsete ut” sier jeg hver gang noen løfter hånden sin og nærmer seg håret mitt for å gre det ut med de tørre fingrene sine. Det handler som regel ikke egentlig om utseende. Denne dagen kunne vært en god dag en annen dag. Det handler bare om hvordan jeg føler meg inni. Skulle ønske noen kunne banket det inn i hodene på alle de som ikke klarer å slutte å operere seg selv og håpefullt tror at dette blir siste gangen, mens den eldre kirurgen klør i fingrene. Dra til helvette med utseende, det er selvfølelsen. De gode og de dårlige dagene. Håret får i seg for mye balsam i ny og ne, og ligger flatt over pannen som en av de tenåringsguttene på ungdomsskolen som alltid så litt svette ut i luggen, tenker at det er grenser. Ser på meg selv og det askegråe håret. Tørrshampoo gjør susen, trenger ikke sy sting av den grunn. Jeg ser på meg selv grundigere i speilet, lener vekten min over kommoden og lurer på om flekken på speilbilde mitt kommer til å gå bort av seg selv, eller om jeg må hente en klut. Jeg har ikke tid til å hente en klut. Ikke at jeg skal rekke noe. Skal egentlig bare komme meg ut av døra. Det er heller ikke slik at jeg er redd for at folk skal se på meg, samtidig er det akkurat det jeg er redd for. Ikke for at de skal synes jeg ser trist og ekkel ut, men at de skal avsløre at jeg har en dårlig dag. Hvis øynene er veien til sjela kan jeg ikke se noen inn i øynene, noe som er umulig om man skal se ut som et relativt oppegående menneske på en solskinnsdag. Jeg har ingen diagnose jeg vet om, ikke at jeg vil vite det heller. Akkurat der vil jeg være ignorant og uvitende. Men jeg synes innimellom at det å komme seg ut av døren er en av de største oppgavene i livet. Andre dager kan jeg le av meg selv for å tenke slik. Jeg mobber meg selv på den måten. Den gode meg mot den dårlige meg. Håner hverandre. Jeg dytter fra meg, lar blikket slippe speilbildet. Jeg tar håret opp igjen, prøver å lage en tilfeldig dott i nakken. En gang, to ganger, for stor, for liten, og en gang til. Jeg begynner å bli svett, kjenner det renner fra armhulen og nedover sidene av kroppen min. Ser solen skinne når jeg egentlig ikke vil at den skal det. Det er lettere å gå i sort på en grå dag. Jeg tar av meg vesken. Prøver igjen. Ned med håret, opp med håret. Tar bilder av hver sin side, av hver kant. Sjekker om den lave dotten ser bra ut i alle vikler. Om den er for stor, eller for liten til hodet mitt. Skammer meg over det, men gjør det likevel. Så får jeg det til. Ser på meg selv igjen i speilet. Puster ut, sier meg fornøyd, men vurderer å skifte bukse. Lurer på om jeg kommer til å angre om jeg ikke gjør det. Bestemmer meg for å gjøre det. Better safe than sorry. Lurer på om andre gjør sånn. Så klipper jeg litt av buksebenene til den nye buksa og drar den på meg. Blir mer fornøyd denne gangen, synes de nye buksene er mer posete. Mer meg. Slenger vesken over skulderen igjen. Bestemmer meg for at dette skal jeg klare. Eller ikke. Prøver å ikke tenke på hvor mange timer jeg har brukt. Samme faen kan det være. Så går jeg ut, og blander meg selv stille inn i mengden.

så kom jeg hjem og fant disse på kamerarullen, som om det hele var glemt:

7 Responses to 9 BILDER AV SELVFØLELSE

  1. Du er et vakkert menneske, selvsagt utenpå – men aller mest innvendig. Sjelen min berøres av alt du skriver og jeg kjenner meg så godt igjen at det gjør vondt for hvert ord, hver setning. Jeg skulle ønske vi var venner. Skulle ønske vi kunne sitte og prate sammen, gråte sammen. Forstå hverandre. Jeg håper du lar vennene dine møte ditt sanne jeg, for den er så vakker. Og jeg håper at en dag, blir alle disse gråe dagene kun minner som er langt langt vekke.

  2. Lana del Rey er ute med ny musikk. Du burde lytte til sistesporet; hope is a dangerous thing for a girl like me to have. Håper dagen ble bra til slutt. Har kjærlighetssorg selv, også den overmoden som råtten frukt. En søt eim av selvforakt.

  3. Når jeg leser tekstene dine så merker jeg at pulsen stiger og jeg øker lese tempoet betraktelig. Da jeg har kommet gjennom teksten må jeg på en måte samle meg litt.

    Og det er ikke fordi du skriver lange setninger eller noe sånn. Det er fordi jeg føler at jeg er i ett med det du skriver. Ordene dine blir en del av meg og jeg føler jeg er i teksten din. Alt du skriver er så levende!!! Takk <3

  4. Hei! Hva synes du helt ærlig om årets sesong av bloggerne? Du har jo knapt tv-tid, enda du er den som har vært med lengst.. Synes det er veldig synd, så alt for mye fokus på en person i år..

Leave a reply