· MIN REISEKOMPIS I APRIL ·

Nå har Andrea, Marie og jeg nettopp kommet hjem fra en liten rundtur i Paris. Åh, vakre vakre Paris. Vi går rett og slett kun rundt, tar bilder og drikker vin. Tar bilder og titter på våren som er godt i gang. I går dro vi ut for å kjøpe pannekake med nutella, og rett foran oss glitret Eiffel tårnet. Det er sånne små ting som gjør at verdenen min stopper i et par minutter. Vi satt midt i en rundkjøring, lente oss mot gjerdet og alle var stille. Surrealistisk kanskje? Noe så massivt, glitrende og vakkert i mørket. Det er rart med det, men som alle andre franskmenn reagerer de ikke på dette lenger. De svimler avgårde som om ingenting er verdt å stoppe for. De har det rett foran snuten hver eneste dag, fra den dagen de ble født. En normal vane, et normalt syn og det er nettopp det som er rart med oss mennesker. Hvordan vi ikke setter pris på det vi er så vandt til å ha rundt oss. Vi tar det forgitt, for vi vet det ikke forsvinner med det første. Men hva hvis det en dag gjør det? Hva hvis den vakreste eiendelen, vårt renomme skulle en dag forsvinne? En liten gåte å tenke på i dag.

// Yesterday we went out to buy a crepe with nutella, and right in front of us was the sparkling Eiffel Tower. It’s the kind of little things that make the world of mine stop for a few minutes. We sat in the middle of a roundabout, leaned against the fence and all was quiet. Surreal maybe? Something so massive, sparkling and beautiful in the dark. It’s weird with it, but like any other Frenchmen they do not respond to this anymore. They have it right in front of their nose every day, from the day they were born. A normal habit, normal vision and that is what is strange to us humans. We take it for granted, because we know it does not disappear anytime soon. But what if it does? What if the most beautiful thing we have, our reputation would one day disappear?
A small tought to think about today //