Fly. Æsj. Kaldt, smålig skittent og en ubekvem liten plass jeg aldri blir helt komfortabel med. Bagasje. Æsj. Slitsomt. Jeg måtte pakke om kofferten i siste liten, 27 kilo og jeg har ikke engang gjort første etappe. Idioti Anniken, du er eksempelet på idioti. Lære? Hørt om ordet? Jeg plasserer meg på 16A, Cornelia og jeg blir splittet. To eldre parr på begge rader. Vi har ikke hjertet til å spørre om noen vil bytte. Vent litt, 16A? Faen, innerst. «Heisann sveisann gamlinger jeg må inn!» Jeg putter på meg hodetelefoner, legger merke til en eller annen ufin lukt før jeg gjør om den syvende nakkestøtten min til en pute. Takk Gud for den, og takk Gud for at jeg ikke har mistet den enda. Lær deg å ta vare på ting ditt fjols. Jeg sovner.

JEG FINNER TRYGGHET I FREMMEDE

Faen, nakkeskade. Smerten skjærer igjennom kroppen i det jeg løfter hodet opp fra vinduet, hvor faen ble det av den puta? Jeg kjenner jeg er tørr i munnen, eplemosten jeg kjøpte på Narvesen før jeg gikk inn på flyet er borte. Som vanlig, som alltid. Anniken du Anniken. Jeg titter bort på parret jeg ikke har delt noen ord med enda. De spiser en tørr frokost. Du vet den som kommer i en eller annen pappboks, med saltstenger og tørr salami. Mannen ved siden av meg drikker en «pale ale» som lukter verre enn alt annet pappa brygger av øl hjemme. Lukten skjærer igjennom nesen min. Æsj. Jeg tar av meg headsetet, finner frem noen frisk pastiller i vesken og hiver de i meg. Om alt annet lukter vondt skal nå fader ikke jeg det. Jeg rekker så vidt å lene hodet tilbake før mannen ved siden meg åpner munnen sin og sier «Skal du ikke ha noe mat?» Jeg svarer pent nei og forteller han at jeg spiste før jeg kom på. «Vel, du må da få i deg noe mer» sier han og ser meg rett inn i øyene. Jeg hater at mennesker elsker den øyenkontakten jeg ikke kan motstå. Vennligheten til fremmede mennesker. Den er usedvanlig. Menneskelig. Ekte og rå. En liten ting som enda viser at vi er enkle. Tankene mine stopper i det han allerede er i gang. Jordomreiser, gartnerarbeid, sykkel turer i Kroatia og fascinasjonen i hva jeg skal. Han prater. Det renner. Han interesserer seg. Lytter, og spør. Han anbefaler bøker, forteller om gamle slitte hoteller på hans yngre tid. Minner og fortellinger om et liv jeg ikke kjenner til. Det pleier som regel å plage meg, men denne gangen var det noe annet. Videre inviterer han meg til å bli med han og konen på sykkeltur, helt generøst. Helt plettfritt og vakkert. Han og konen er gartnere, eller. De har sitt eget hagesenter. Ikke at jeg har så mye å tilføye annet enn at planter er fredelige skapninger. Med litt grålig mørkt hår og slitte jeans ser jeg at mannen har vært kjekk på sin tid. Han har sluttet å prate. Antageligvis fordi jeg sitter å peller på en bok jeg har i hånden. Jeg ville lese, men ikke nå. Jeg leser jo deg, og du leser meg. Som du sier. Hadde vi vært et annet sted med nett, hadde vi snakket over telefon. Eller, kanskje ikke helt sant at vi to hadde skrevet et par setninger, men, jeg skjønner poenget. Jeg tar opp mobilen min å begynner å skrive, ting flyter igjen.

JEG FINNER TRYGGHET I FREMMEDE

Takk Gud. Ordenene fomler mellom fingrene mine. Han har tatt frem lommeboken nå. Konen hans så på en klokke i den rullende taxfreen igjennom flyet. Hun spurte meg om jeg syntes den var fin. Ja, sa jeg. Enkel og vakker. Uten noen blikk, uten noen spørsmål betaler han klokken til 1600 kroner og smiler pent til hun. Hun ser på den nå. Tar på den. Lar den gli mellom fingrene. Den skinner så rent der hun sitter. Er det ikke en endeløs klisje å si at gamle mennesker får en til å få troen på kjærligheten igjen? Jeg vet ikke. De varmer et litt kaldt hjerte denne morgningen, uten at de selv vet det. Det føles som om de er fra en annen tid, en tid der kjærligheten var størst. En tid der man så hverandre. En tid der man åpnet munnen. Der man leste hverandre, elsket hverandre, tilba hverandre. Som ville dyr. Som naturen selv. Som plantene i gartnerhuset, som freden de gir en av å gå blant de. Kjærlighet. Noe så sterkt som kjærlighet. Jeg legger fra meg telefonen igjen, titter forsiktig bort på han. Han smiler pent, jeg snur hodet. Ser ut blant skyene som alltid har mint meg om sukkerspinn. Sukkerspinn man kan hoppe på, men realiteten er at man forsvinner rett igjennom. Null kontroll. Dust Anniken Alt er ikke alltid som det ser ut som. Å takk Gud for det. Takk Gud for at jeg tok feil ved første øyekast. Jeg tror nemlig den ølen din egentlig lukter litt godt jeg. «Pale ale» jeg skal huske på å smake på en sånn. Ja, ja det skal jeg. Så fort flyvertinnen kommer tilbake. Så skal jeg lene meg tilbake i setet mitt igjen og høre på deg.

JEG FINNER TRYGGHET I FREMMEDE

15 Responses to JEG FINNER TRYGGHET I FREMMEDE

  1. fy søren så flink du er til å sette ord på tanker og følelser, Anniken! Sykt kult om du hadde skrevet en hel bok (som du har nevnt før selv også), for jeg hadde ærlig ment ikke nølt med å lese den <3 beskrivelsen med skyene som ligner sukkerspinn i flytilstand er en tanke som har streifet meg og.
    Det er noe underlig befriende å gjenkjenne seg i det du publiserer. Det du deler fremstår som ærlig og åpenhjertig. Med ditt vakre vesen og indre utstråling. Du er helt fantastisk! Ville bare si det 🙂

  2. Dette her bare får meg til å ønske å forandre på ting i livet mitt, hva jeg bruker tiden min på, hvordan jeg gjør ting. Jeg elsker dine skrivekunstner Anniken, aldri har noen inspirert meg og fått meg til å tenke sånn som du! Du har en helt egen evne, vet ikke hvordan jeg skal få sagt det godt nok, skrivingen din LEVER, PÅVIRKER, INSPIRERER til handling! Mange ord, men egentlig er jeg målløs, du kan få sagt det, som ingen andre kan.
    – Tuva

  3. Griner litt hær og der når jeg leser og ser på innleggene dine. fyfaen du treffer sjela ass. Utrolig flink!!!

  4. Anniken du Anniken. Hjerte mitt stopper i det jeg leser ordene du spytter ut. Hårene på armene mine jeg reiser seg. Det er så annerledes. Så ekte. Det du skriver om. Jeg får lyst å oppleve selv, skrive. Du inspirerer meg. Inspirer meg til å gjør det jeg vil. Jeg kjenner meg igjen i ordene du skriver. Du driter faen meg i hvordan du sier det. Du sier det rett ut. Tanker andre holde til brystet. Jeg digger det. Sliter jeg med noe, leser jeg tankene dine, ikke bare de nyeste innleggene, men jeg blar. Jeg blar til det uendelige, jeg blar i times vis. Du hjelper meg og sette ord på tingene jeg føler men ikke kan sette ord på selv. Takk. Takk Anniken, for at du er rett frem, dønn ærlig. Fortsett med blogg, tanker, ord. Skriv en bok. Det er dette du er skapt til å gjøre. Jeg er målløs.

Leave a reply