jeg vet ikke helt når jeg ble redd for mine egne ord. akkurat som om jeg kommer til å si noe jeg angrer på. at en hel boble skal sprekke og hemmeligheten om at jeg ikke liker å skrive store forbokstaver etter punktum blir sann. jeg har vært over 3 måneder borte fra bloggen, og tastaturet virker ukjent, hendene mine flyter ikke like godt lenger. alt jeg klarer å gjøre akkurat nå er å hvile øynene på hendene mine, før jeg ser ut av vinduet og repeterer det hele. har dere forresten lagt merke til den kalde luften? den luften med en liten skarphet i seg, likevel øm, varm og kald på samme tid. solen som sier at klokken er 5 på ettermiddagen, når den er egentlig bare er 12. følelsen av at skjerf, lav sol og fersk kaffe ikke er så langt unna. slike ting gjør meg lykkelig. det må ha vært det det var i dag, siden to av vennene mine på rad sa i telefonen at jeg hørtes glad ut. er vel alltid glad tenkte jeg. eller, det var det da. hvordan begynner jeg? eller rettere sagt hvordan fortsetter man? de tre siste månedene i mitt liv har vært.. ekte. dere må forstå at, jeg drømte aldri om å bli en blogger. jeg utdannet meg ikke som det.. det bare skjedde, og i løpet av et knips og 7 år senere har jeg gjort det samme. hver dag. psykisk og fysisk. puh, hva er så slitsomt? vel, å i det hele tatt være. stikke hodet frem og ut av døren, tåle både regnet og solen. jeg var jo aldri ment til dette, eller kanskje var jeg det. om hjertet mitt tåler det, vet jeg ikke. alle kampene jeg har kjempet, og alle ordene jeg har delt. alle jeg i bunn og grunn bare har prøvd å hjelpe, hjulpet.  jeg er sliten og uthvilt. glad og trist. forvirra og sikker. sterk og svak. og da er jeg vel egentlig så og si tilbake. jeg har ledd så mye at jeg har tisset på meg, og grått så mye at jeg har slått meg selv. trampet i bakken og skreket helvette med puten over hodet. jeg har ligget i sengen min og pint meg selv med flauser fra ungdomsårene og fortalt meg selv alle tingene jeg skammer meg over. jeg har reist rundt i verden alene, og har for første gang satt meg ned på en restaurant og spist en middag, kun med meg selv. da trodde jeg at jeg skulle bæsje på meg, men jeg klarte det også. jeg har fått nye venner. jeg har badet masse. jeg har sett på skyene. jeg har drukket store mengder med alkohol og følt meg litt stolt med en drink i hånden klokken 11 om morgningen. jeg har røyket masse sigaretter og trasket hjem i oslos gater klokken 06 på morgningen. jeg har grått i taxier, ledd på telefonen og skreket til ekser. jeg har sittet i vinduet og sunget. funnet ut at klangen i dusjen lurer meg, jeg tror ikke stemmen min er så fin. jeg har sett plantene mine dø, for å så våkne igjen. jeg har løpt. jeg har krabbet. jeg har klemt, og jeg har glemt.  jeg har endelig hatt en sommer. jeg har endelig fått lov å være 22 år gammel og skeie litt ut. jeg har fått lov til å ikke ha så mye ansvar, og jeg har fått lov til å endelig kunne si “dette har jeg hatt så godt av“. når jeg startet denne reisen var jeg helt sikker på at jeg var ferdig. ferdig med bloggen, ferdig med alt dette. helvettes jævla sosiale medier og alt drit den fører med seg. jeg tror det var akkurat det som også har fått meg til å bli. for hvem skal fortelle dere akkurat det. jeg har ikke lyst til at noen skal ta over den jobben for meg. for den jobben er kanskje den viktigste. jeg er stolt over å si at jeg har vært her med dere i hele 7 år. snart 8 år. det har vært en.. ah, tårer i øyekroken.. haha.. ah, dere. dere som har fortsatt å lese ordene mine selvom dere kanskje en gang skrev noe stygt og angret på det. og til dere som aldri angret. til dere som har følt på sjalusi, eller dere som har følt dere inspirert. til dere som har følt en trygghet, og til dere som har følt dere litt mindre alene. til dere som har turt å fortelle meg det, og til dere som aldri kunne tenkt å gjøre det. til alle som har lest boken min, og til alle som har kjøpt Knust porselen. til alle dere som fortsatt minner meg på Sweatshop, og til alle dere som forteller meg hvem jeg er. det er på tide å være ærlig igjen. på tide å være så ærlig at jeg blir litt svett når jeg trykker publiser, og vet at målstreken er langt unna. fortelle at jeg etter 3 år ikke har klart å gi slipp på Anders, og at jeg har et problem med dette i livet. av og på, av og på, av og på. som om jeg selvskader meg selv med smerten jeg selv påfører meg, og han. hvordan jeg skriker “gå vekk”, og en uke senere sier “kom hit”. jeg vet ikke om jeg tuller med han sitt sinn, eller mitt. eller begges. samvittigheten som gnager og tanken på dagen han sier stopp. ustabilt. rotløs. elskbar. såret. forlatt. knust. knuser. knuste. jeg har kanskje mistet noen av ordene mine på veien, men jeg kan fortsatt føle stemmen min.

jeg håper dere fortsatt vil følge med på denne humpete reisen, jeg tror det er på tide at jeg snakker igjen, som jeg engang gjorde.

38 Responses to knust, knuser, knuste

  1. Stå på Anniken!
    Du er så utrolig flink i alt du gjør, så stolt leser. Fortsett med å skape magi for oss lesere

  2. jeg elsker råheten og ærligheten din, akkurat sånne emner og diskusjon som dette, er det som gjør at jeg aldri blir lei deg, og ser så sinnsykt opp til deg. Tusen takk for alt så langt, og gleder meg så mye til å følge deg og tankene dine videre <3

  3. eg elsker råheten og ærligheten din, akkurat sånne emner og diskusjon som dette, er det som gjør at jeg aldri blir lei deg, og ser så sinnsykt opp til deg. Tusen takk for alt så langt, og gleder meg så mye til å følge deg og tankene dine videre <3

  4. Fy søren Anniken, du er født til å skrive. Så ømt, forsiktig, sterkt og vakkert. Og ikke minst ekte, ekte følelser. Wow, beundrer hver celle i deg, du er rå! Håper du blir på bloggen, og vlogs på YouTube hadde vært niiice😍

  5. I had to read this via the google translator, so the text wasn’t as beautiful as you wrote it, but I still gotta say that I love this and can’t wait to read more from you and hopefully I’ll get better in Norwegian, so I can understand the whole thing better and get the right feeling ♥️

  6. Jeg gråter. Jeg ligger her i sengen min, alene, men ikke alene. Og gråter.. Noen ganger føles alt så ensomt selv om man ikke er ensom. Og så kommer du, og skriver så rett fra levra at jeg blir svett i nakken og bløt i øra av tårer. Og så blir ensomheten visket litt bort, i det øyeblikket jeg leser ordene dine og kjenner på den følelsen av å ikke være alene! Takk!!

  7. Jeg gråter, jeg ligger her alene, men ikke alene. Jeg kjenner på en ensomhet, men er ikke ensom. Og så leser jeg ordene dine som treffer meg så hardt at jeg blir svett i nakken og bløt i ørene av tårer. En følelse av å ikke være alene, at noen kan forstå kjennes god. Takk!!

  8. I had to read this via the google translator, so the text wasn’t as beautiful as you wrote it, but I still gotta say that this is so amazing and I can’t wait to read more from you.
    And hopefully I’ll get better in Norwegian so I can understand everything better and get the right feeling ♥️

  9. I had to read this via the google translator, so the text wasn’t as beautiful as you wrote it, but I still gotta say that this is so amazing and I can’t wait to read more from you.
    And hopefully I’ll get better in Norwegian so I can understand everything better and get the right feeling ♥️

  10. I had to read this via the google translator, so the text wasn’t as beautiful as you wrote it, but I still gotta say that this is so amazing and I can’t wait to read more from you.
    And hopefully I’ll get better in Norwegian so I can understand everything better and get the right feeling 🖤

  11. Dette har jeg ventet på! Du som skal skrive igjen. Du er annerledes, unik. Takk for at du fortsetter å skrive, bruke den fantastiske egenskapen du har. Du setter ord på ting som jeg av en eller annen grunn kan kjenne meg igjen i. Det er fint å kjenne seg igjen i noe når man trodde man var alene om det.
    Takk – takk for at du er du og at du formidler ord på en måte som virkelig treffer. Du er et unikt individ Anniken!

  12. Ååå.. Her ligger jeg klokka fem på tolv i noe som snart kan kalles for natt. Når hodet mitt spinner på høyeste sentrifuge og jeg blir svimmel. Og ensomhetsfølelsen river og sliter i meg. Med alle følelser som ingen forstår. Iblant tenker jeg at vi har like sjeler, fordi jeg på mitt aller dypeste kan føle ordene dine. Men ingen sjeler er vel like. Heller en form for paralleller kanskje? Jeg synes ikke at du har mistet ordene dine. Akkurat disse bokstavene satt i rekkefølge ga meg en følelse og et håp om at jeg ikke er alene i denne verden.

  13. Anniken <3 <3 bare skriv. Vi sluker hva enn som kommer rått. Du er så skjør, samtidig sterk. Men mest av alt, nydelig. Tvers igjennom. Aldri slutt å skriv. Aldri slutt å hev stemmen. Vi trenger deg <3

  14. Takk for at du deler med oss. Husk at vi alltid vil være her for deg – på grunn av den du er og det du for oss klarer å sette ord på ❤️

  15. Jeg fikk gåsehud av å lese dette og følelsen av sårbarhet. Takk for at du er tilbake, vi lytter og har forståelse. Det beste med måten du skriver på er at du ikke pynter på sannheten! Måten du forteller om motsetningene på, forteller om forholdet ditt til Anders og at du endelig har hatt en sommer som en ung jente på vår alder gjerne har er fint. Jeg unner deg å kunne ta deg pauser, kjenne på livet på en annen måte, kjenne på følelsene dine – bare være. Velkommen tilbake!

  16. Takk for at du er ærlig. Er akkurat derfor jeg leser bloggen din. Og angående det med Anders – det er helt menneskelig. Det er jævlig vanskelig å gi slipp på noen man elsker, og det er skummelt med følelsen av å bli forlatt. Du klarer det en dag, det vet jeg. Og du kommer til å møte en som får deg til å føle at kjærlighet ikke trenger å være så vanskelig likevel. Er veldig glad for å ha deg tilbake, heier på deg💛

Leave a reply