Åherregud, turen er snart over. Det har skjedd mye de siste dagene, og planene om å dra til Lofoten endret seg da noe skjedde i familien til Kaja, og jeg valgte å snu i Bodø. Jeg kom meg ned til Trondheim på rundt 12 timer, og videre dagen etter.. Jeg hadde mildt sagt kramper i kneet når jeg var fremme, og veldig sliten.. Det føltes likevel riktig å snu, og turen min endte på hytten til Kaja på fjellet. Det var godt å lande litt, og faktisk snakke med noen. Jeg har vært alene så lenge at jeg kjente litt på angsten på siste stoppested.. Det føltes litt ut som et nederlag, men samtidig stolt. Jeg trenger ikke dra strikken lenger, jeg har allerede bevist for meg selv at dette fikk jeg til. Mer enn jeg hadde trodd.
Såå.. her er jeg. Kjenner jeg surrer litt med ordene og ikke helt hva jeg skal si annet enn at jeg er… her. Nå er jeg her, tilbake rundt mennesker jeg er glad i. Litt redd for å lande også, redd for å komme hjem å kjenne på stillheten i leiligheten, men liv utenfor. Adrenalinet som plutselig lander. Som om jeg har stått på en scene og prestert for meg selv i flere uker, og nå er forestillingen over. Vanskelig å forklare.
Godt å være her. Med den jeg er så glad i, Kaja.
Herlig å ha gjennomført en så flott og lærerik tur, det må ha vært helt nydelig! Nyyyt følelsen! <3
https://siljealice.com