Det var sånn jeg leste det. Som om at det var meningen at jeg skulle se akkurat den boken. Den tittelen. «Mens jeg husker det». Jeg smakte på det, lot det ligge på tungen før jeg så opp på Cornelia og spyttet det ut igjen. Vi var på Lagunen kjøpesenter, og kroppen var sliten. Kroppen var sliten av sure kvinner, oppjaga journalister, en sint fyr og alt for mange runder med bok forlaget. Jeg skulle gjerne sittet på min høye hest å kun sagt setningen «jeg ga fra meg et manus, og bok forlaget fikk gjøre hva de ville«. I stede ble det hele en repeat av Sweatshop. Jeg skal kjempe for alle. Livredd for at noen skal si noe feil. Jeg tar det på min kappe og jeg kjemper ikke for bare meg selv. Det er lett å si «du må skjerpe deg«. Det er lett å tenke at et annen menneske tar feil, og det er lett å kaste ord før man tenkte over det. I går så jeg på en stand up komiker på Netflix, hjemme i leiligheten. Han irriterte seg over voksne mennesker som kunne bry seg om hva en kjent, stor artist har på seg på scenen. «De påvirker unge jenter med disse sexy klærne, dårlig forbilder». Dårlig forbilder? Han stilte spørsmålet til salen og ramset deretter opp alt Beyonce gjør. Som å gi penger til veldedighet, er ansiktet ut ad. Eller at hun synger sterke empowering sanger til den yngre generasjonen. I stede florer det stygge kommentarer over alt det «gale» hun gjør. Han avsluttet det hele med en setning. «Så ikke kjøp de sexy klærne til din egne 9 åring! De har ikke en jobb?«. Jeg lo. Litt lettet. Noen mennesker tenker seg ikke om, mens andre smaker på det tenkte jeg.Litt som i alt som har skjedd her og nå.
Du skal ikke dømme boken etter coveret, selvom du i dette tilfellet kan det.

Bergen ga meg så mye liv i helgen at jeg så det hele for meg. På et lite tidspunkt så jeg for meg et liv hvor jeg la fra meg alt. Som å flytte til Bergen og høre på alle som klager på regnet, men likevel ikke flytter seg av flekken. Se på fjellene på morgningen. Drikke en kaffe med honning på en koselig café, plukke bær og lage syltetøy. Skaffe meg en enkel servitrise jobb, leve av natur vin og dra ut i helgene. Kanskje skrive litt her og der, men alt i alt leve et helt annet liv enn jeg gjør nå. En stille liv. Et liv som kanskje passer sjelen litt bedre. Hvor lenge husker du tanken Anniken? Hvor mange ganger skal du fortelle det til deg selv før det bare siler ut som alt annet, og drømmen om Bergen bare var en tanke. For vi begge vet jo at det ikke kommer til å skje med det første. Litt trist, og kanskje litt fint. Jeg vet ikke. Jeg vet hva du tenker forresten. Helvetes ord delings feil denne dama har, så forbanna irriterende å lese tekstene hennes innimellom. Vel, godt jeg ikke er en forfatter. Media liker å kalle meg det, og det kommer sikkert til å bli sagt hvis jeg huser inn på et tv show. Men det er jeg ikke. Jeg er ikke en forfatter, men en blogger som skrev en bok. Jeg er ikke model selvom jeg har shootet 20 ganger. Å være modell er ikke min jobb, ei heller det å være forfatter. Jeg er en blogger, kanskje en dag eier av noe suksessfullt. Men akkurat nå er jeg bare Anniken. Anniken som blogger, og for første gang er jeg ganske fornøyd med det.

Fornøyd med å være akkurat den jeg er.