NÅR FORTIDEN INNHENTER DEG

Har egentlig super mye på hjertet mitt. Mye som har hendt den siste tiden. Jeg snakker om alle de små  tingene jeg aldri kan skrive på en blogg, men en dag i en bok. Noen ting kan man bare ikke breie ut til alle, genet jeg ikke eier antar jeg. Jeg fant tilbake til en gammel flamme for ikke mange månedene siden, og det klør i fingrene å fortelle leserne mine om det hele. Adrenalinet, smerten, gleden, lykken, følelses kaoset som foregikk i både hode og kroppen. I min ville fantasi om ordet «sjelevenner». I stede måtte jeg godta et helt annet faktum av realiteten jeg lever i. Flammen brant ikke lenger. Fyrstikken var sluknet, å det for lenge siden. Kanskje det virkelig er sånn, at man aldri kan bli totalt fri før man gir slipp på de tingene som ikke er ment for deg. Uansett hvordan både hode og hjerte lurer deg til noe helt annet. Det å gi slipp på en drøm man har trodd kom til å løse alt, er en bitter sak. Alle tankene om «hva hvis» som jeg plutselig fikk på et fat, klar til å slukes. Men det hele ble kastet opp igjen før jeg ante ordet av det. Jeg har vokst i fra drømmen min, eller kanskje bare drømmen har vokst i fra hverandre. Jeg gleder meg til å skrive om en merkelig og fortapt historie i noe som en dag skal bli kapittelet i en bok.

NÅR FORTIDEN INNHENTER DEG

Kjole: HER / Jakke:HER / Sko: HER

NÅR FORTIDEN INNHENTER DEG

· DET ER BEDRE Å ANGRE PÅ NOE MAN HAR GJORT, ENN AT MAN IKKE GJORDE DET ·

 Vel, i det siste har jeg også funnet ut at en person ikke blir husket for de fine minnene man selv har, eller all latteren en har pøst ut med årene. Man blir husket så lenge man har andre krefter. Hvordan man bekjemper fiendene sine. Hvordan man forstår forskjellen mellom rett og galt. Jo eldre jeg blir forstår jeg at det er lettere å se dette, og reagere. Men likevel ser jeg også at det er vanskelig. Man vet det så godt, men av sin egen ukomfortable situasjon så.. Så lar man være å reagere, jeg begynner å grue meg til premieren av Sweatshop antar jeg. Det blir.. Forferdelig. Jeg har lagt hele det kapittelet under puta, men uansett hvor mye man dytter ting bort fra seg, kommer det ironisk nok tilbake. Jeg husker spesielt en hendelse som enda tar meg på skulderen innimellom. London. Høsten. Kulden. Teater. Jeg skulle på teater. Utenfor satt den typiske uteliggeren, men det var noe med han. Han var den man forsto at faktisk var en uteligger av rette grunner. En som har mistet en del, og kanskje ikke klarer å reise seg opp igjen. Jeg la 20 pund i koppen hans. Han skvatt i det jeg kom nær den klingende koppen med et par pund i. Han så meg, skikket på koppen, og jeg kunne se takknemligheten. Den lille strengen i kroppen hans som gjorde han rørt. Han takket, jeg sa «ingen problem». For en setning å si til en uteligger, herregud Anniken. Jeg gikk videre mot teateret. Kom på at mamma var jo ikke med til London allikevel. Jeg hadde en ekstra teater billett. Han kunne fått bli med meg. Jeg kunne gått 20 skritt tilbake og tatt med en stakkars fyr som ikke har råd til stort.. På et fantastisk teater stykke av Shakespeare.

Men jeg gjorde det ikke. Jeg lot være fordi jeg fant en unnskyldning i hodet mitt at det hadde blitt rart å gjøre, når det egentlig bare var at jeg innerst inne ikke tenkte at det var normalt, ukomfortabelt.. Jeg vet ikke? Det plager meg innimellom. At jeg kunne gjort en så fin ting, en så enkel, simpel ting. For et enkelt, simpelt menneske. Akkurat som meg. Vi kan vel si det sånn. At stykket også handlet om det harde livet. Fattigdom og død. Kvelden hjem var kald og regnfull. Han var borte når jeg gikk hjem.

La oss si at jeg ikke sov så godt den natten.

NÅR FORTIDEN INNHENTER DEG

12 Responses to NÅR FORTIDEN INNHENTER DEG

  1. Hei!
    Jeg kjente meg veldig igjen i det å tenkte tilbake på slike hendelsen (som du har i London med uteliggeren utenfor teateret) og jeg sliter ofte må å gi slipp på de. Jeg går tilbake og kan kjenne på mange følelser jeg har og hadde knyttet til en opplevelse eller et møte med et menneske. Det jeg vil spørre deg om i ren nysgjerrighet er: Hvordan klarer du å ha alle de tankene i hode? Hva gjør du for å få det «lettere»? For jeg vet ikke selv om jeg har klart å finne svaret på det. Jeg er mer en CD-spiller som har fått et hakk i plata og kommer ikke videre.

    Nå ble det mye her, men jeg ble bare inspirert av det du skrev og kjente meg igjen. Er litt godt å se at det er andre som også tenker på disse tingene.

    Vennlig hilsen Marte

    • Vel.. Hva annet kan man gjøre enn å leve med det? Noen ganger kan jeg tenke over hva jeg nettopp sa til en venninne og tenke «okey, hvis jeg hadde hatt en venn som meg selv, hadde jeg tenkt at personen var støkk stein gal.. Rar, merkelig? Haha, sykt. Man må bare leve med det, på både godt og vondt.

  2. Du like vakker på utsiden, som på innsiden, Anniken!
    Kjente meg veldig igjen, i situasjonen med uteliggeren. Man kan gi penger, men man føler ikke det er nok når man selv vet hvor heldig man er i forhold. Men samtidig er det noe som får en person til å sette en grense, fordi man føler noe er «unormalt» eller litt ute av komfortsonen. Vi vet det er feil, men klarer helt å gå ut av denne komfortsonen. Kanskje det blir neste positive endring i samfunnet, at man bare plukker med seg en hjemløs person og inviterer de på middag, og at det blir normalt.

  3. Hei Anniken.
    Du er utrolig flink til å sette ord, tanker og følelser til live.
    Gleder meg til boken din en gang kommer ut 🙂

  4. Åh, jeg grøsset av det første avsnittet… Jeg mistet min store love for en god stund siden, men tenker på han hver eneste dag. «Hva hvis» er der ennå, selv etter mye dritt som har skjedd. Det er som om hjernen min tvinger de dumme minnene bort og til slutt, når alt er fordøyd og på avstand sitter jeg igjen med bare savn og «hva hvis». Selv om personen virkelig ikke fortjener det. Men man har jo forandret seg, alt har forandret seg, man har lært, så hvorfor skulle det ikke fungert nå? Tenker man..
    Hvis jeg hadde fått servert på sølvfat alt dette som «hva hvis» innebærer, så hadde jeg definitivt slukt det uten å nøle. Jeg aner ikke om det hadde kommet opp igjen, men kanskje. Det må være rart, man tror at den ene tingen er absolutt alt man vil ha, også er det ikke det likevel? Det er egentlig en lettelse for meg at det gikk opp for deg. Jeg sa nemlig alltid til alle at hvis det ble slutt mellom meg og han, så kommer jeg til å reagere sånn som «annijor». Falle ned i et stort svart hull og bruke lang, lang tid på å finne veien ut. Kanskje det blir sånn for meg også en dag, at «hva hvis» forsvinner, jeg vokser fra det, jeg finner noe bedre. Jeg håper det..
    Herregud, dette ble jo en liten bok. Men det avsnittet traff meg veldig hardt

  5. Åh, det med uteliggeren rørte meg… Det er helt utrolig hvor urettferdig verden kan være. Du er et godt menneske, som gjør verden til et litt bedre sted! Men, noe jeg har lurt på. Hvorfor kan man ikke få flashbacks til gode ting? Hvorfor er det bare de tingene man angrer på, som man forbinder med noe negativt, som kommer og hvisker deg i øret igjen og igjen? Hvor godt hadde de ikke vært om man plutselig satt med en smil om munnen fordi man kom til å tenke på den gangen da… uten at noe egentlig har trigget tanken, den bare kommer. Nei, det er de negative tankene som kommer, igjen og igjen.

  6. Åhh, du skriver så fint. Den delen om å vokse fra drømmen sin og flammen brant ikke lengre, kjente jeg meg sånn igjen i.
    Hadde en gang et vondt brudd der jeg tenkte «om jeg bare fikk han tilbake».. Så gikk tiden og en dag ga jeg slipp, og
    omsider etter noen mnd. kom gutten tilbake og om han «fikk en kjangse til skulle han aldri la gå».. All den tiden man ville
    høre dette, men så fikk høre det.. Så var flammen og drømmen vekke. Du skriver som en gammel sjel i ung kropp, og du er en av de få .. eller sikkert eneste som skriver jeg føler det virkelig treffer. Når det kommer en bok vil jeg hvertfall veldig gjerne lese den 🙂

  7. Hei Anniken!
    Håper ikke du har noe imot at jeg kommenterer på et så gammelt innlegg eller at det kanskje røsker litt i et gammelt sår. Jeg vil bare si at dette er en historie som jeg, og alle andre som har følgt deg på veien til i dag, enda håper på å få høre. Jeg håper du en dag er klar til å dele, som du i dette innlegget sa du gledet deg til.
    Vil også si takk for at du gir så mye av deg selv og at jeg setter like stor pris på hver gang du slipper oss inn i hodet ditt. Du er en underlig, men spennende jente som jeg kjenner meg sårt igjen i. Det er rart det der. Det er rart hvordan du føles ut som en fjern venninne. En fjern venninne som alltid er langt unna i avstand, men alltid nært hjertet. Tross vi ikke kjenner hverandre. Igjen, takk for alt du har delt opp gjennom årene, for alle følelsene du har vekket i meg og for alle gangene jeg har funnet trøst og hjelp i ordene dine.

  8. Hei Anniken!
    Håper ikke du har noe imot at jeg kommenterer på et så gammelt innlegg eller at det kanskje røsker litt i et gammelt sår. Jeg vil bare si at dette er en historie som jeg, og alle andre som har følgt deg på veien til i dag, enda håper på å få høre. Jeg håper du en dag er klar til å dele, som du i dette innlegget sa du gledet deg til.
    Vil også si takk for at du gir så mye av deg selv og at jeg setter like stor pris på hver gang du slipper oss inn i hodet ditt. Du er en underlig, men spennende jente som jeg kjenner meg sårt igjen i. Det er rart det der. Det er rart hvordan du føles ut som en fjern venninne. En fjern venninne som alltid er langt unna i avstand, men alltid nært hjertet. Tross vi ikke kjenner hverandre. Igjen, takk for alt du har delt opp gjennom årene, for alle følelsene du har vekket i meg og for alle gangene jeg har funnet trøst og hjelp i ordene dine.

Leave a reply