Jeg får lyst til å gråte. Det er den første setningen jeg kan komme på i noe jeg tror blir et langt og dypt innlegg. Dypt, jeg er god på dypt, er jeg ikke? Jeg sitter i en taxi hjem fra byen. Jeg har vært ute, og er nok litt påvirket av alkohol. Men det får i hvertfall frem følelsene i dette innlegget. For jeg vil så gjerne gråte. Ikke fordi jeg, jeg jeg jeg er lei meg. Men for han jeg i dag møtte. For i kveld skal jeg fortelle dere noe som gjør at magen min vrir seg. Den gjør det. Det kjennes ut som om jeg skal kaste opp. For noen har det verre enn deg. Det er sånn dette startet. Det er faktisk sånn det startet.
Jeg er som regel ærlig. Og selv om mange her på bloggen ser på meg som en åpen person, er jeg nok egentlig ikke det. Jeg har ikke noe filter på hva som er ille nok. For jeg blir alltid overrasket over hvor mye jeg burde sette pris på ting, selvom jeg glemmer det selv. Så ja, kom til poenget Anniken. Jeg drar ting langt, jeg kommer som regel ikke til poenget før noen har gått dritt lei munndiaren min. For i kveld ga jeg råd til Kaja. Om hvor heldig hun er. Som er 21 år gammel og bor i new York. Hun lever, har gjort det man ville som liten, og har levd ut drømmen man snakker om. Men aldri virkelig fullfører. Jeg trodde aldri jeg skulle klare det selv. Men her sitter jeg i en taxi i fuckings new York city, uten mål og mening. Jeg bare lever. Så Kaja svarte meg på nettopp dette og sa «ja, noen har det verre enn meg». For selvom man lever drømmene sine fullt ut, betyr det ikke at alle problemene forsvinner. Vi alle har vårt. Den setningen sier jeg mer enn «jeg er glad i deg». Det har jeg alltid gjort.

Så i dag var jeg på et populært utested, med flere promotører og hadde det over middels bra. Kontakter, det har alt å si. Kort fortalt møtte jeg, og så mange
«viktige» mennesker. Tiesto spilte, å både jeg og Kaja var på middag med han dagen før. 99% av menneskene som var der, var mer opptatt av å ta bilder og filme, enn å danse. Noe jeg har forstått skjer, men likevel ikke opplevd i denne graden. Det var helt sinnsykt. Som en makanisme, normalt og utrolig. Så vi gikk ut av stedet, jeg taklet det ikke. For mange mennesker på et sted.. Og det første vi så ute var en Ferrari i gull. Flunker ny, og jentene forsvant rundt den. De tok bilder, lo og fniste i håp om at eieren skulle komme ut. Jeg er ihvertfall så kynisk at jeg liker å tenke at det var grunnen.

I det jeg tenker over dette kommer en mann, kledd i dress. Joggeskoene på halv tolv og et slips som var mer festet i halsen enn skjorta. Han sa «you know what the best is to fuck a homeless guy? -you can drop him of everywhere» Jeg lo, Kaja lo. Det var morsomt, han hadde en ironi større enn seg selv. Så jeg observerte han, lurte og var nysgjerrig. Han spurte inndirekte om penger, det var jo det han gjorde. Så han ser at vi ler, kommer bort og forteller at han bruker humor for å glede mennesker. Det er det eneste han kan gjøre. Han manglet kanskje 4 tenner, jeg tror det var 4. Deretter sier han «but, someone is in a more difficult situasion then me». Ha, auch. Nå kjenner jeg faktisk at tårene presser på. Det var verre å skrive enn jeg hadde trodd. Setningen Kaja hadde sagt tidligere som en pen, utadvendt og selvstendig jente, sa en uteligger rett i fleisen på oss. Vi ble begge stille, så på han og mistet det hele. Han snudde seg og gikk. Jeg fikk sjokk. Jeg ble satt ut, jeg er fortsatt satt ut. For akkurat nå er jeg tilbake i leiligheten. Her jeg ligger i en myk sofa med airconditon på. Mat i magen, en kald cola ved sidna og en utsikt jeg før kunne drømt om.
♥
Ord blir fattige folkens. Haha, jeg har faen ikke mer å si enn det. Ord blir så innmari, innmari og innmari fattige. Kyniske verden. Natta.
-A9