Har dere noengang kommet til et punkt i livet der dere bare er tilstede for å være tilstede? At dere har sittet i et rom og pustet, men følt deg mer død en levende? At dere føler dere totalt fortapt. Totalt alene i et rom fullt av mennesker og konstant føler at hodet ditt bryr seg mindre og mindre over alt som skjer rundt deg?
Der er jeg nå. Av en eller annen grunn vet jeg ikke engang hvorfor jeg sitter å skriver. Jeg bare gjør det fordi det er det jeg gjør når jeg prøver å løse mitt eget hode. Jeg føler meg så tom om dagen, så ufattelig tom. Istede føles det ut som om det sitter en eller annen skapning på ryggen min som tar et hardt tak og suger ut det jeg har av energi. Jeg har ikke vært så trøtt og sliten på lenge, og det er vel også kanskje grunnen til at blogginnleggene mine er så sabla halvhjertet om dagen. Jeg har rett og slett kommet til et punkt her i livet der jeg må finne ut av hva jeg vil. I det siste har mennesker rundt meg spurt konstant om hva jeg vil bli. Hva jeg vil gjøre etter skolen og om jeg kommer til å bli boende i Stavanger. Hva drømmene mine er, hva jeg kommer til å tenke om jeg drar, and so on. Rundt det igjen har man lærere som lurer på det samme, og pusher på deg konstant for å få deg til å forstå at karakterene dine kan bli bedre. Det kan alltid alltid alltid bli bedre. Jeg er et lettpåvirkelig menneske, og jeg lover at lærerne er med på å gjøre at jeg føler meg litt for dum, litt for blond eller litt for lat. «Du kan så mye mer, jeg vet det». Den setningen har jeg fått høre hele livet mitt. At jeg alltid kan LITT mer. For når man gjør sitt beste, sier kanskje foreldrene dine at det var også det du gjorde, du får ikke gjort noe mer. Men i det du får høre at heller ikke det var godt nok? Jeg vet ikke lenger. Jeg er så dritt lei at jeg kunne rivd meg selv i håret. Jeg har gått på skole i snart 13 år. Det er 13 år av livet mitt. 13 år av livet mitt har jeg brukt på en pult, respektere menneske som står å prater, og ta imot papiret jeg får i hånden med mot. Pugge til prøvene og skrive notater. Følge med i timene som en eller annen «slave». Så etter alle disse årene kommer det siste. Som plutselig skal avgjøre hele livet ditt. Avgjøre det faktum om du kommer til å ha en fremtid eller ikke. Å skrive den setningen gjør meg livredd. Vi ungdommer bøyer, nikker og tyr oss til alt. Vi er så sabla snille og prøver å leve opp til alle forventninger. Har man en i klassen som henger med en vennegjeng og surrer seg borti forskjellige ting er den personen nesten en taper. Han har mistet alt tenker vi, han kommer jo til å ende på nav. Nei folkens.. Den ene personen i klassen din som gjør dette? Er den personen som bryter ut av mønsteret på en eller annen skrikende måte for hjelp. En person som nekter å bruke 13 år av livet sitt for å så være en slave for staten. Jobbe hver eneste dag, betale skatt og leve et «lykkelig» A4 liv før du blir skilt og må betale barnebidrag.
Hva inni svarte er det vi holder på med?
Dette er hva som gjør meg tom om dagen. For jeg føler jeg lever to liv. Det ene er fylt med forventninger, stress, pugging og ordene «Du kan bedre enn dette Anniken». Den andre delen av meg skriker etter å reise, blogge, skrive, spise god mat, drikke vin, møte mennesker, ta på gresset, løpe i regnet og leve. Jeg sitter hver eneste dag og lytter til læreren min, prøver iallefall mitt beste uten å si et ord. Alt han sier må være rett, hvis ikke sier han «Det er dette som står i pensum». Okei.. Så hvem har bestemt pensumet du lærer på skolen? Hvem fader er det som bestemmer alle ordene du skal få trykket inn i det lille hodet ditt som tenker så det knaker fra før av? Jo, de som bestemte at en banan skulle hete banan, fordi de selv ville det. Jeg begynner å bli et veldig bittert menneske til alt som foregår rundt meg. Så i det læreren min holdt et foredrag om Hitler? Fikk jeg virkelig nok. Der stod han, fortalte om alt det forferdelige her i verden og viste bilder som bevis. I mens hørte jeg klassen bak meg uffe seg, stønne «nei, uff» og kvi seg rundt i stolen de satt på. Jeg kan ærlig si at jeg holdt på å snu meg for å si «hold kjeft, dette er hvordan verden er for faen». Men jeg tok meg selv i at da ville jeg sett ut som en komplett idiot. Så han fortsatte å fortelle at det var et land i hele verden som visste at dette foregikk, men brøt ikke inn i situasjonen. At det var noe det landet ble dømt for den dag i dag. Den setningen fikk meg nesten til å le. For kjære kjære lærer. Hva når alle bevisene fra f.eks Nord Korea kommer ut? Bilder, filmer og bevis fra konsentrasjonsleire, som vi vet foregår der nede. Forstår ikke du at du om 20 år kommer til å si «Hele verden visste om dette, men ingen brøt inn». Ha.. Er det virkelig overhode mulig. Vi mennesker dere? Vi er så jævelig feige og vi er like ille alle sammen. Vi mennesker protesterer KUN der det er TRYGT å protestere. Det å skrive om mobbing er ikke farlig, da blir du sett på som en god person. Men skal du f.eks gå ut mot Aftenposten og fortelle at de svikter? Da blir det plutselig varmt i Norge. Der får vi plutselig tilbake den ene personen i klassen som skriker. Som gjør noe du IKKE skal gjøre. Det er faktisk mennesker her i verden som bestemmer hva som er rett og galt.
Men er ikke du et menneske du også? Jeg svelger bitterheten min i dag, for å så fullføre det siste halvåret jeg har igjen av skolen. Etter 13 år med foring av hjernen sitter jeg i et punkt i livet der jeg bare ser en vei å gå, og det er å fullføre det målet fordi jeg sier til meg selv at jeg ikke har noe valg. Jeg gjør det for foreldrene mine, jeg gjør det for lærerene mine, jeg gjør det for venninene mine og jeg gjør det for fremtiden min. Den fremtiden jeg ikke engang aner hva vil bringe. Kunnskapen min er ikke laget av skolen, kunnskapen min kommer av erfaring og visdom. For hver dag som går stiller jeg kun mer og mer spørsmål til hva som foregår rundt meg. Vi ignorer alt som ikke opptar oss, eller det noen ber oss om å gjøre uten at vi selv merker det. Den største medlidenheten vi har igjen er det at vi gjør alt vi må for å ikke svikte andre. Vi må ikke svikte foreldre, venner, lærere og fremtiden. Så alle dere slitne ungdommer der ute? Jeg er så jævelig stolt. Av en eller annen grunn er vi så redde for hva alle andre mener og redselen for å svikte andre at vi tyr til 13 års skolegang og en beskjed om at det siste halvåret er det som gjelder. Drit i alle klapp på skuldre tidligere, det er nå du skal vise frem alt du skal ha lært, som kun forandrer seg mer og mer igjennom årene. For det å huske en eller annen «isme» periode er ikke godt nok. Du skal faktisk huske hele verdenshistorien du, til punkt og prikke. Ellers får du en dårlig karakter og et «Du kan så mye mer». For er det ikke sånn at hvis du ikke har skole? Så får du ikke en dritt i livet. Ikke en smule. Ingen jobber vil ha deg uansett visdom eller kunnskap. Du har bare ikke det papiret om at du har sittet på ræva i 13 år for å så være en slave for staten. Den ene eksamens dagen din er EN dag, EN dag av 13 år som avgjør alt. Så istede hakker vi på bloggere for at de lever så enkelt og har et så sabla enkel måte å tjene penger på. Shame on you. Virkelig. Bloggere er bare beviset på at noen fikk det til. At noen faktisk fikk til å leve av det som gjorde de lykkelige. Det er faktisk ikke verre enn det i det he
le tatt. Vi bloggere hoppet alle ut av systemet, i en eller annen grad.
Vet dere hva? Jeg kan ikke «så mye mer». Jeg kan ikke alt. Jeg kan fader ikke alt og det er en ting jeg endelig er stolt av. Jeg er et menneske.
-A9
Jakke: 
Jumpsuit: 
Wicca tidde brått og ble sittende og se på kortene på bordet.
