Jeg sitter på verandaen og spiser kirsebær. Nei, faen. Moreller, det heter moreller. Jeg er litt knust. Jeg er litt knust. Såret til benet, som jeg sa forleden. Og hvordan blir man såret til benet? Jo, når man prøver. Når man vikler seg inn i noe ødelagt, nekter for å gi slipp. Nekter for at noe så bra skal bli til noe ukjent, noe dårlig. Jeg klarte ikke avslutte med punktum, og ville ha et komma. Du og jeg skrek igjen, gråt igjen, smalt igjen. Du gikk igjen. Du såret meg, og du angret. Du angret sånn. Er det ikke rart med det. At med vår generasjon vet vi ikke hvem vi kommer til å bli som voksne? Mamma som snakker om skole reunion, pfft. Vi kommer da aldri til å ha det. Jeg ser jo alle, jeg gjør jo det. Hun fra barneskolen som går helse. Han på videregående som ville bli fotograf. De har fått kjærester, nye, gamle, nye igjen. Fått barn. Jeg ser det, jeg ser det hele tiden. Glemt, men likevel der. Vår generasjon er utsatt for sosiale medier. Det som skulle gjøre oss alle så connected, har fått meg til å føle ensomhet. Instagram skremmer meg. Det skremmer meg at min fremtidige kjæreste kan se på det som finn.no. En annonseplass for jenter over hele verden. De er et tasteklikk unna, og den eneste grunnen til at de vet at de eksisterer er pga av en app. Er ikke det bare helt finurlig å tenke på? Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å stole på et menneske, som har en telefon? Haha, det er rart med det hele. Jeg har alltid tenkt at hvis man vil snakke med noen så gjøre man det uansett. Det er ikke et poeng av å være en «crazy bitch» og overvåke noen andres telefon. Er behovet der, så skjer det, det lover jeg. Enten du vil eller ikke. Det er det behovet jeg er redd for.  Den jenta skal jeg ikke bli, for jeg er bra nok. Men jeg tenker det hver dag. Tenker hvor rart det er for meg om noen sier hei på bussen, og hvordan det må ha vært å gjort det slutt med eksen for et par tiår tilbake. Hvor man måtte dra å møte venner for å høre om den andre personen i det hele tatt var i livet. I dag kan du scrolle på utforsk, og alle dine preferanser utvikler seg fra hva du liker. Hvilke bilder du liker. Skummelt. Så forbanna skummelt. Og i dag vurderte jeg om jeg skulle dele det med dere eller ikke. Dele med dere at alle jeg kjenner som noen gang har hatt noen som har vært utro mot de, har gutten sagt «jeg trengte bekreftelse. jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det. jeg var usikker. jeg er lei meg». Har du hørt disse ordene en gang, kommer du til å høre de igjen om du blir – og kanskje da i en verre situasjon enn en samtale på Instagram. Noe fint er det likevel. Det finnes ingenting bedre enn å henge med meg selv. Back to start.

igjen.