Bitende kulde, kaldsvette tær og trøtthet. Som en runddans noen har tatt meg med på ufrivillig, mens jeg dilter rundt som en søppelsekk. Lyden av tørr hud i det jeg igjen klør meg på låret, fordi det ikke vet om det vil være varmt eller kaldt. Kaldt eller varmt. Jeg leder ingenting. Hva som stresser meg? Vel. Det stresser meg at 275 dager kan gå fort. Det stresser meg at dagene føles så fulle, men glemte etter et par dager. At magneten på kjøleskapet når jeg var liten kanskje hadde en sannhet i seg, og at ordene «dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet» faktisk skulle bli mitt og ditt. I går sa jeg at det var 10 år siden jeg hadde hatt min egen hest, vel.. jeg smakte litt på det. 10 år. 10 år siden jeg var 12 år. Det er 10 år siden. 10 år? Hva mener jeg med 10 år? Sa jeg det så lett? Som om 10 år bare fløy forbi og ikke visste jeg at plutselig hadde tiden tatt tak. Jeg klarer fortsatt ikke tro at jeg sa det. Det er 10 år siden noe. 10 hele år.

Jeg blir svimmel.

Det som stresser meg? Vel. At 2019 er et så stort liv over internett at jeg vil leve alle livene på en gang. At jeg virkelig, genuint scroller og stresser over at jeg aldri får levd alle liv. Jeg vil leve et strandliv med kokosnøtter, solbrun hud og skittent hår. Men jeg vil også leve et skikkelig high class liv, med dyre biler, klær og vesker. Jeg vil leve et liv i naturen i et telt, med frisk sjøluft når jeg våkner. Men også et rundt om i en bil, for å bare kjøre så langt livet rekker. Jeg vil være sammen med en kunstner, men også en finansmann. Jeg vil føle litt på det å være en ekte kjendis og bli sammen med Justin Bieber, samtidig som jeg vil være en som ikke bryr seg om noe og elsker t-skjorter med tekster som «keep calm denne har jeg hatt i 10 år» og bruker den fortsatt.

Det verste er kanskje tanken på at jeg i det siste har innsett at jeg aldri er alene om en tanke. Før syntes jeg det var.. befriende. Befriende at andre tenkte det samme som meg. At jeg ikke var alene, og jeg kan fortsatt gjøre det. Men nå ser jeg det nesten på som et jag der ingen er spesielle. Det var hardt sagt, for det er ikke slik at jeg ønsker å være spesiell. Ikke noe mer enn deg hvertfall. Men jeg tror at vi kan være enige om at tanker er noe man får lov til å ha alene. Men du har ikke det, for de fleste tenker jo det samme. Det hele slo meg egentlig i det jeg scrollet nedover Instagram (som jeg unødvendig ofte gjør), og så en Jodel. Faktisk teit at jeg kan respektere noe så lite som jeg respekterer appen Jodel. Men likevel følger jeg de på Instagram. Den harmløse siden av et helvette, antar jeg. Det var en meme om hvordan moren «min» skal på flyplassen 21:00, men løper ut døra klokken 15:00. Jeg vet ikke hvorfor jeg har tenkt at det bare er min mamma. At jeg har en spesiell mamma fordi hun alltid stresser sånn med tiden før vi skal ut på reise. Jeg vet ikke hvorfor jeg tror sånne ting, men enda en gang ble jeg fortalt at sånn er det ikke. Det er ikke bare du som tenker sånn, eller er sånn. Vi alle, gjør det..

Og det skal egentlig betrygge meg, men jo mer jeg tenker på det så skremmer det meg. For hva er vi da? En gjeng med klossmajorer som alle egentlig har et felles mål, men likevel klarer vi å skape krig fordi vi er uenige om hva som skjer etter døden? Og det får meg også til å tenke at.. Nei, jeg vil egentlig ikke skrive det, fordi jeg vil ikke tenke det.

Så når jeg egentlig bare vil være glad.. så… må jeg fortelle meg selv, at..

alle andre vil jo også bare det.