Du vet den følelsen du har i kroppen hvor ting føles vondt? Den følelsen soom ikke går over. Den følelsen du ikke har peiling på hvor kom fra. Ja? Hva skal man gjøre med den? Skal man la den fucke deg, la den spise deg opp og ødelegge deg? Eller skal man prøve å svelge den, og kjempe MOT den så den ikke tar over livet ditt. Jeg er for den sistnevnte. Men hvor lett er det? Klarer du det alene? Vel, du står ikke alene. Se rundt deg. På din venstre side sitter det en jente som betyr så latterlig mye. Hun heter Anniken og hun er der for deg. Hun sier det selv, hun er her, og hun er her for å hjelpe når man går igjennom perioder som dette. Så klart må man da ta imot den hjelpen man får. Det er en jente som har gått igjennom 100 ganger mere enn seg selv, en som fortsatt sliter med for mange tanker og en som fortsatt til tider har det vondt. Men ser man det? Nei. Man ser det ikke. Hun smiler, hun ler og hun koser seg, sånn på ordentlig. Hun vet selv at hun bestemmer sin egen lykke, men det gjør ikke hun til en trist person likevel. Det er trist for man vet at hun fortjener hele verden, det er det som er trist. Absolutt hele verden. Den dag i dag har hun den litt vonde klumpen i magen jeg sitter med nå. Men hun takler den. Hun takler den så jævlig. Hun kjemper mot den, i stedet for å la den rive deg med. Så er det en som fortjener applaus så er det hun. Ingen tvil. Hun spurte meg «Nevn 5 gode ting om livet» 5 ting er vel ikke så vanskelig tenkte jeg, og nevnte blant annet hvor heldig jeg var som levde og hadde mennesker rundt meg som bryr seg. Deretter spurte jeg tilbake «Nevn 5 ting du setter pris på» Tingene hun nevnte traff meg. Det traff meg så innmari. Hun nevnte hvor takknemlig hun var for at solen skinte i nakken hennes. Takknemlig for at hun var omgitt av både kjente og ukjente mennesker mens hun samtidig hadde noe godt i glasset. Og det eneste jeg kom med var at jeg var glad for at jeg levde? Hva skjedde med å sette pris på de små, men samtidig fantastiske gode tingene i livet?
· SETTE PRIS PÅ LIVET MAN HAR BLITT UTDELT·
Jeg sitter her. Med nye mennesker, drikke i hånden, føler meg bra og gleder meg til en bra kveld videre. Men som lyn fra klar himmel kommer den vonde følelsen for fullt, og sier til meg at «NEI du skal ikke ha det bra nå, du får ikke lov» Hvor faen kommer den fra? Jeg har ikke peiling. Folkene rundt meg danser, de drikker og de prater med meg. De ser meg iallfall. Det er lenge siden det. Men de ser meg jo ikke. Ingen ser meg før jeg lar noen se meg. Se meg for den jeg er, se hva slags bagasje jeg drasser med meg. Jeg velger selv hvem som får lov til å se meg. Jeg velger selv. Hvorfor? Fordi jeg er sjefen over mitt eget liv. Jeg tror kanskje den vonde følelsen dukker opp når du minst venter det, for å teste meg litt. Jeg tror den kommer for å se hvordan jeg kan klare å takle det. Om jeg klarer å takle det. Følelsen kommer, den kommer å tar deg når du er på ditt svakeste. Men jeg lar den ikke komme for å bli. Ikke faen. For vet du hva? Jeg takler det. Du takler det. Vi takler dette
// Takk.
Nydelig! Alle som har Anniken i livet sitt burde sette pris på henne som det du gjør, hun virker som et fantastisk menneske å ha i livet sitt 🙂
Tusen takk. Dette trengte jeg å høre.
Det rareste som bloggleser er at jeg nesten føler at Anniken er en god veninne for meg også, den godheten hun utstråler treffer meg, og hjelper meg.
Takk
Åh, Gud det var hyggelig sagt. Tusen tusen takk
Takk for at du satte ord på dette, har aldri klart det selv. Det traff meg så innmari, og det er både godt og trist å høre at jeg ikke er den eneste som har denne vonde følelsen som hver gang får meg til å føle at jeg ikke har lov til å leve. Jeg håper du vet at du hjelper mange der ute, Anniken. Jeg skulle gjerne gitt deg en stor klem og si tusen takk for alt du velger å dele med oss. Du er et fint menneske.
<3
I love you, boobo.
And I love u
Jeg har ikke ord for hvor vakker du er Anniken. Jeg vil bare gi deg en stor klem og aldri slippe. En stor klem at du klarer å sette ord på alle tingene jeg føler, men som jeg føler meg for unormal til å snakke om. Føler meg teit, for jeg tror ingen forstår. Du forstår, Anniken. Fortsett med det du gjør, fortsett med alle de vakre innleggene du vurderer frem og tilbake på om du skal legge ut eller ikke. Fortsett å skriv fra sjela. For du har en fin en.
<3
Den delen om at vi må la folk se oss for de vi er, ikke bare se oss i omgivelsene!! Denne trengte jeg så sykt 🙂 #yougogirls
<3
Enig i det du skriver!
Såå bra skrevet.
Jeg har det helt likt, og vet ikke hva jeg skal gjøre med det! 🙁 Er så vandt til at kjipe ting skjer, så når livet faktisk er bra, blir jeg skikkelig redd, og tenker at noe grusomt kommer til å skje fordi jeg ikke fortjener å ha det bra..
Hærlig å lese! Jeg er ei veldig blid, positiv, utadvendt og sosial jente. Men samtidig føler jeg ikke at jeg blir sett i sosiale sammenkomster (blir nok det), og føler meg ofte tom og ensom. Av og til orker jeg ikke å gi av meg selv på det beste når jeg er sosial, og jeg har så mye å gi. Takk for å få meg til å tenke! ❤️ Kanskje gi av meg selv litt mer, og ikke minst åpne meg opp litt mer. Noe som er vanskelig, samtidig vet jeg ikke hvordan. Jeg er ærlig når noen spør.
Tusen takk! <3
Når ingen andre fortstår, så forstår du! Å lese bloggen din er som å lese mine egne tanker innimellom, du setter ord på det!
<3
Det var så deilig å lese at du også føler på de følelsene. Det er fint å vite at man ikke er alene. Det er ikke så lett å kjempe mot de vonde tankene og følelsene alltid… Så det var deilig med litt motivasjon fra deg!
Klem fra Camilla
<3
Takk for at du delte dette <3
Vil bare si TUSEN TAKK!! Håper du tar innover deg og gir deg selv ros for hvor mange du hjelper<3klem