reklame

Det var ikke meningen at det skulle bli slik. Jeg hadde jo ikke tenkt å begynne å skrive igjen, eller, jeg lovte hvertfall meg selv det. Boken ble til for 2 år siden, når jeg satt på flyet til Zanzibar. Jeg klarte ikke sove. Så jeg begynte å skrive i stedet, skrive om alt jeg følte og tenkte den siste tiden. Så fløt det ut, andre dager ikke. Noen ganger stoppet det så opp at jeg tenkte at det her går ikke likevel, du kan ikke skrive. Du er ingen forfatter, også en roman? Hva holder du på med? Av en eller annen grunn fortsetter man, selvom en selv er ens største fiende. Så, når jeg var i Los Angeles et år etter, glemte jeg igjen pcen min på flyplassen. Jeg innså det når jeg satte meg ned i setet, og jeg fikk panikk. Jeg fikk ikke lov til å gå ut, og personell på flyplassen kunne ikke finne den. Jeg fikk valget mellom å reise eller gå ut av flyet, så jeg reiste. Selvom jeg gråt at jeg måtte bli. Der og da kunne jeg ikke fatte at det gikk ann å være så dum, ingen hardisk, ingen backup.. Hvordan kunne jeg gjøre noe så dumt? Vel, jeg lærer jo aldri, gjør vi egentlig noen gang det? Sånn på ordentlig? Det ligger i oss, og jeg er en ekspert på slike ting. Så jeg gråt i sikkert 3 timer, over at boken jeg hadde skrevet på i 1,5 år var borte. Når jeg landet i Norge ringte jeg ca alle mulige mennesker i halve USA for å finne pcen, og vet dere hva? Den ble funnet, og sendt hit, med hjelp av ei jeg møtte der borte. Takk kjære Gud for det! Tror faktisk jeg takket gud et lite millisekund der. Så boken har hatt en liten reise, og den har blitt veldig fin. En roman. Om Natalie, som er 23 år. Hun bor i Oslo, fått alle forutsetninger i livet for å ha det ganske bra, men likevel så har hun ikke det. Hun har en klump inni seg, en som ofte spiser hun helt opp. En hun prøver å ignorere, en hun prøver å føle bort og innimellom fordøye, ingenting funker. Noen ganger bukker hun under, andre ganger klarer hun å stoppe det. Hun begynner hos psykolog, men finner raskt ut at det er merkelig å snakke med et annet menneske om sine innerste problemer, og hvorfor alt har blitt som det har blitt. Så er det Michel, eksen hennes, han hun ser innimellom og han som vet alt. Han som synes hun er for emosjonell, og hun som lurer på om hun faktisk har blitt gal og om ingen andre har det slik. Emosjonell. Som om ikke det er bra, som om ikke det skal være en gave. Min favoritt utrykk har alltid vært “its a blessing and a curse to feel everything so deeply”, og det er det.

I dag er det siste dag for å forhåndsbestille boken min, noe jeg håper dere har lyst til! Det er bedre pris, gratis frakt og man kan få den signert eller ikke. hehe. Du kan bestille boken: HER!  Boken er vakker, det lover jeg.

// Jeg husker jeg likte hvordan madrassen sank idet han satte seg på sengekanten og sa at jeg var vakker mens jeg plasserte en kaffekapsel i Nespresso-maskinen. Han lurte på hvorfor jeg ikke kjøpte kapsler som faktisk var ment for min maskin, men da sa jeg bare at ingen er ment for noen. Han forsto ikke hva jeg mente med det. Ikke jeg heller. Da han reiste seg, fløt madrassen opp igjen, i en seig, men jevn bevegelse, som om den ikke husket han lenger. Jeg skulle ønske jeg var sånn, jeg også. Og så kom regnet er en roman om lengsel og ensomhet, om poengsummen på en depresjonstest, og om hvor usannsynlig vakre gutter er når de har kjærlighetssorg.Om å snakke om seg selv, selv om man ikke vet hvem man er, og om å huske å puste når kroppen har glemt hvordan //

7 Responses to HISTORIEN BAK MIN NYE BOK

  1. Sendte kommentaren på feil innlegg så skriver her også 😊

    Så herlig at du er tilbake!
    Boken er bestilt og jeg gleder meg 🥰

    Men et spørsmål jeg tror mange lurer på! Hva skjer mellom deg og Anders? Er alt bra?

  2. Lykke til med lansering av ny bok <3 Får ikke bestilt nå, men når studiestøtten kommer og den er i butikk, skal jeg kjøpe den. Klem <3

  3. Allerede forhåndsbestilt så jeg gleder meg til å lese en bok jeg tror jeg kommer til å kjenne meg veldig godt igjen i ☺️

  4. Min favoritt utrykk har alltid vært “its a blessing and a curse to feel everything so deeply”, og det er det.

    Mener du «Mitt favorittuttrykk har alltid vært» ?

    Min brukes ikke i denne sammenhengen i korrekt språk 🙂

Leave a reply