«I used to dream about escaping my ordinary life, but my life was never ordinary.
I had simply failed to notice how extrodinary it was»

NYTTÅRSAFTEN
2013: Jeg dreit meg så ut før klokken slo 12 at det skulle endre hele det neste året mitt, hei 2014.
2014: Billett til London fra Stavanger, 24 timer og ingen plass å sove – så tilbake. Et spontant valg. Jeg trodde det skulle bli året da nyttår ble noe nytt. Forventninger er en skummel følelse, den fører for det meste til skuffelser. Kvelden endte på en dyr forhåndsbestilt restaurant. Litt alkohol, mennesker jeg aldri har sett før, og raketter klokken 12 langt unna meg selv. Jeg hadde visst glemt at i London har de få plasser det er lov å sende opp raketter. Ikke så jeg så mye heller, fra den høye bygningen igjennom et glassvindu og noe som føltes som 100 mennesker. Jeg våknet på flyet i Norge, sliten, småskuffet uten å innrømme det for meg selv og tørket mascara dryss under øyene. Hei 2015.
2015: En fancy middag i Geilo etter harde festdager i Hemsedal. Var det 4 eller 5 retters? Jeg husker ikke. Igjen blant ukjente mennesker. Fancy kjoler og stockings under kjolene til jentene. Passet jeg inn? Nei. Prøvde jeg hardt? Ja. Etter et par timer ville ryggen knekke sammen av å ha sittet i en unormal anstrengt posisjon igjennom en lang middag. Ingeniør sa du? Aha. Lege er du ja, jasså ja! Du eier et helt firma alene? Åja, niiiiiceeeee, hehe! Så sto jeg der. På en veranda med fulle mennesker, små barn som trippet og altfor mye is på bakken. Midt der sto jeg. I en rød kjole, håret slengt bakover og store ringer i ørene. Fyrverkeriet var over på et blunk, og gratulasjonene måtte skrives til alle jeg igjen ikke så. Jeg husker jeg lurte på hvor de var. Hvem jeg skulle få melding av først, eller hvem som hadde glemt meg der i Geilo. Vel, hei 2016.
"Men i år. Vel, i år blir det ingenting. Men ingenting, er også noe"
Jeg har blitt invitert til København, Geilo og Los Angeles. Jeg har fått spørsmål fra fjern og nær om hva jeg skal, hva jeg tenker og hva som blir starten på et nytt år. Jeg har sagt fint «jeg vet ikke», og takket nei til alt. Så la jeg det fra meg, helt til nå. Akkurat nå faktisk. Etter å ha ligget på gulvet i en times tid med albumet «Ghost stories – Live» av Coldplay var det noe som skjedde. Kroppen ble fylt med minner og følelser. Alle disse sangene som har smyget seg inn i øret mitt i så mange år. Hver og en hadde jeg et minne til, uten å engang vite det. Så plutselig ble jeg spurt om hva jeg skulle, igjen. Jeg svarte det samme «jeg vet ikke». Jeg gikk ut av samtalen, lukket øyene igjen og irriterte meg over neste plinge lyd på mobilen som avbrøt sangen. «Men hva er drømme scenarioet ditt da?» Jeg hadde begynt å skrive før jeg selv innså at jeg skrev. Å det ble som dette:

Jeg vil sitte på en liten café, med små coctails i fine farger. Kanskje litt sukker på kanten, eller en liten klementin bit. Jeg vil sitte der å lene den ene armen min på bordet, i det jeg drar håret bak øret med den andre. Tar en slurk av glasset og lener meg tilbake og skimter den lange paljettkjolen som når helt til gulvet. Jeg glitrer der jeg sitter. Hadde det vært flere mennesker i byen denne dagen hadde de sett meg på lang avstand. Sånn vil jeg sitte. Ja, det vil jeg faktisk. Jeg vil sitte der å tømme hjertet mitt i en god samtale jeg klarer å lage med få personer. Jeg vil sitte der å fortelle om alle tingene som var vonde i 2016, og skrive de ned på små lapper. 10 små og store vonde minner for å være korrekt, og så 10 nye gode. Nye jeg håper på, og vil oppnå. Så vil jeg legge alle sammen i en liten lanterne. Teipe de fast med latter og tårer. Deretter vil jeg ta den siste slurken av den 8ende coctailen og reise meg. Glitre i det jeg går ut i gaten, og tenne på lanternen. Så vil jeg se den fly avgårde blant raketter, glitter, stedsløse mennesker og meg selv. Etter dette er en historie for seg selv. Jeg vil suse rundt, ta noen piruetter i tomme gater, blurry lykkelige bilder med blitz og så.. Så går jo alltids den tomme gaten videre? Bakken jeg går på stopper ikke, den bare tar meg et annet sted.
"Det er jeg med på" sa hun. "Det er jeg faktisk med på" sa hun igjen.
og sånn skal det bli. Fordi.. Fordi jeg trenger ikke mer.
Hei, 2017.