
Jeg så deg jeg, selvom du ikke så meg. Jeg så deg stå der. Sliten kanskje, slakt lent mot den rødlige mursteins veggen. Du lignet på en vanlig pappa,
en pappa som min pappa, eller en venninnes pappa. Men buksene var slitte, håret så fett og tynt. Jakken din hang slakt på de brede skuldrene dine.
Du ser fortsatt ikke meg, men jeg ser deg. Du titter ned, hva titter du på? Du lener deg ned, hva lener du deg på?

Du titter rundt deg en ekstra gang, jeg ser bort. Av redsel for at blikkene våre kanskje møtes. Jeg begynner å fikle med telefonen min, en trygghet som unnskyldning.
Jeg ser i sidesynet at du plukker opp noe. Noe lite, noe du har tenkt på. En liten vri på hodet og jeg ser på deg igjen. Mer intenst denne gangen. Du tok den opp du.
Du tok den faktisk opp. Jeg stirrer på fingrene dine, de herda pappa fingrene jeg er så kjent med. Mobilen min ringer – jeg må dra. Jeg ser på deg en siste gang.
Du tente faktisk på den så vidt synlige brukte sigarettstumpen mellom fingrene dine, mens jeg kjører bort i en splitter ny Audi.
Å sånn fikk vi en ting til felles du og jeg. En klump i magen til å dø av.























